Jeg mangler formelle kunnskaper,men har lykkes i å tenke meg ut av en nevrotisk tilpasningsform,så dette mener jeg å vite noe om.
Kjernepunktet er enkelt. Bevissthet er avhengig av erfaringer. Bare når impulsene fra de forskjellige deler av hjernen har frihet til å nå frem til hjernens bevissthetssenter, kan mennesker oppnå en trygg selvbevissthet.
Barn som blir nevrotiske har oppdragere som forsøker å løse egne,sjelelige problemer ved å flykte fra seg selv- vende tilbake til det førbevisste utviklingsnivået. De vil forsøke å bruke barnet som en del av den førbevisste enheten. Da må barnet depersonifiseres til et tomt råstoff som fritt kan formes og styres etter enhetens behov.
Et slikt barns største problem er at det mangler en grunnleggende erfaring. Det har aldri erfart hvem det er i seg selv som person, at det har egenverdi i kraft av seg selv. Dermed kan det heller ikke oppnå en ekte selvfølelse. En form for selvfølelse er alle avhengige av å ha. Alternativet er å skaffe seg en surrogatselvfølelse ved å forsøke å leve opp til oppdragernes forventninger. Dermed ender det opp i den nevrotiske tilpasningsformen. Det skaffer seg en form for selvfølelse ved å bekjempe alt i seg selv og i sin natur og la seg formes og styres utenfra- slik oppdragerne ønsket.
Jeg har skrevet mer om min prosess ut av den nevrotiske tilpasningsformen på
http://www.nevrotikeren.net

Har det selv, og er positivt overrasket over hvor faglig solide de er, samtidig som presentasjonen er lekker. Det samme gjelder for øvrig også moderbladet “American Scientific” som har presentert nyheter fra vitenskapens verden siden 1845. Antakelig det beste populærvitenskapelige magasinet i verden. http://www.scientificamerican.com/

De har også en podcast det er verdt å høre på: Science Talk – http://www.scientificamerican.com/podcast/podcasts.cfm?id=science-talk

Jeg har ved flere anledninger forsøkt å sette meg inn i denne begrepsverdenen (hos bl.a. Foucault, Derrida, Lacan, m.fl.), men ofte har jeg følt at jeg har måttet lese setninger om og om igjen for å få en følelse av å komme på sporet av noe (som på forunderlig måte har virket tiltrekkende spennende – som å oppdage en hemmelig og konspiratorisk verden under den “verdenen” vi vanligvis tror vi forholder oss til).

Den samme frustrasjonen har jeg også følt når andre har forsøkt å forklare meg hvordan disse tingene henger sammen. Kan det da ikke sies på en enkel og klar måte, har jeg tenkt.

Frem til nå, så har jeg tatt det på min egen kappe at forståelsen min har blitt noe hullete. Kanskje jeg ikke har hatt tålmodighet til dette? Herlig er det da å kunne lese om tåkefyrste Derrida og psykoanalytiker-sjarlatan Lacan. Det gjorde godt!

P.S.: Synes fortsatt feltet er spennende, men kan nå med lettere hjerte innrømme at jeg ikke helt skjønner hva mange av de innviede prater om.

De forskjellige psykologfaglige tidsskriftene og vitenskapelige artikler kan fort bli tørr lesning. Jeg anbefaler Scientific American Mind, som er tilpasset folk utenfor fagfeltet, men som likevel holder høyt nivå og som presenterer ny forskning på en god, men forståelig måte – forutsatt at du liker å lese engelsk, da.

http://www.scientificamerican.com/sciammind/

Styr for øvrig unna blader med overskrifter som “Bli kvitt depresjon på 1-2-3″, “Tenk positivt, bli frisk” og “Tren hjernen med BrainGym”.

Takker for spennende psykologiblogg. Har tenkt en stund på å abonnere på et internasjonalt psykologitidsskrift. Har dere noen anbefalinger dersom man skulle gjøre det? Er primært interessert i å kunne følge med utviklingen i psykologifaget på et mest mulig generelt plan, dvs at det ikke er for spesifikt, men presenterer viktige nyvinninger innen et bredt felt.

Det finnes nok ingen god oppskrift på hva som lønner seg for å komme inn på studiet, men mange har nok hatt nytte av å gjort litt forskjellig først. Umiddelbart tenker jeg på den store overgangen jeg selv opplevde med en helt annen måte å studere på, annen type eksamen osv. Sånn sett kan det jo kanskje være nyttig å ta noen andre fag først, for å sette seg inn i universitets-systemets måte å undervise og vurdere studenter på. På den andre side kan det jo være at du er en dyktig student, og kommer inn på første forsøk, hva vet jeg

Ang. realfag. Jeg hadde selv biologi og kjemi fra vgs, noe jeg syntes kom til god nytte. Spesielt i humanfysiologi og biologisk psykologi. Det er ikke nødvendig, men det gjør det definitivt enklere i disse fagene. Fysikk og matte er nok mindre relevant vil jeg gjette.

Håper det var til hjelp, og lykke til med studiene!

Jeg starter nå 3. året på vgs, og har over en lengre periode tenkt å søke på introduksjonsstudiet i Trondheim.
Med tanke på at det er så stor pågang og hard konkurranse for å komme inn på profesjonsstudiet, tror dere det kan lønne seg “å vokse litt” før man begir seg ut på introduksjonsstudiet i psykologi, med tanke på at jeg kommer rett fra vgs?
Og en ting til; introdusksjonsstudiet krever ikke mer enn generell studiekompetanse. Kan man likevel få en fordel av å ha realfag fra vgs?