Mistanke

Dette kan være første varselssignalet man opplever om en partner har et forhold på si. Det kan også kjennes som sjalusi for noen. Noen peker på en bestemt person eller bestemt hendelse de mener rettferdiggjør mistanken, mens andre forteller at de ikke har en spesifikk grunn til å være mistenksomme, men klarer ikke å slippe tanken.

• Jeg føler det er slik, derfor er det slik. Vi mennekser har en lei tendens til å bruke følelser som beviser. Hvis man går i retten og ber om at noen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling fordi du føler det veldig sterkt, så vil ikke dette holde. Bruk det heller ikke som et bevis om du har mistanker ovenfor partneren din.
• Ikke ignorer følelsen. Selv om det ikke nødvendigvis er sant selv om det føles slik, skal du ikke ignorere følelsen. Du kjenner din partner best, og hvis du opplever slike følelser i møte med han eller henne kan det være lurt å utforske disse.
• Du finner det du leter etter. Man kan bli blind på sin egen hypotese og tar til seg alle bevis for den, men overse andre ting som tyder på det motsatte.

Grunn til mistanke

Det er noen fellestrekk hos de som bedrar sin partner. Dette er ikke noe som kan ses på som konkrete bevis alene, men som i større grad kan skape en grunn til mistanke.

• Løgn. Utroskap minsker i mange tilfeller sperrene for å ty til løgn, så man kan oppleve at partneren begynner å lyve selv om helt trivielle ting. Skal man lyve så må man også huske godt. Ofte bedre enn man vanligvis er i stand til. Man kan derfor oppleve at forklaringer (eksempelvis på hvor partneren har vært) kan være veldig vage og kanskje selvmotsigende. Forklaringer som kommer på sparket kan ha preg av å være veldig detaljefattige.
• Endring i humør. Slike uforklarlige endringer kan ha en forklaring som ikke har noe med utroskap å gjøre, men er likevel et tegn på at noe er galt.
• Mindre interesse. Man kan oppleve at den generelle oppmerksomheten og interessen i partnerens ve og vel blir mindre.
• Mindre eller ingen sex. Hvis deres seksuelle kontakt brått endrer seg kan det være grunn til å spørre seg selv hvorfor. Det kan også være like mye kvantitet, men parten med mistanken opplever at initativet til partneren forsvinner.
• Opptatt av utseende. Om din partner blir mye mer opptatt av sitt eget useende på kort tid kan dette være noe som skaper mistanke.
• Utilgjengelighet. Hvis partneren din plutselig blir mer utilgjengelig i at han eller hun ikke svarer på telefonen som før når du ringer, eller at telefonen som alltid lå på stuebordet, nå blir gjemt hver gang du kommer hjem, kan det være noe eller noen som blir gjemt for deg. På mitt kontor opplever jeg til tider at utroskap har blitt avslørt på uforsiktig bruk av facebook.
• Kognitiv dissonans. Det kan være følelsesmessig stressende å ha to parallelle forhold gående samtidig hvor man også må passe på hemmeligholdelsen. Dette kan skape en føelsesmessig ubalanse som den som bedrar kan løse ved å:
  • Devaluere forholdet. Man er mer negativ til forholdet og ser større problemer med det enn hva det faktisk er.
  • Emosjonell overkompansering. Den dårlige samvittigheten, eventuelt redselen for å bli oppdaget kommer i uttrykk ved at han eller hun er overfornøyd med forholdet. Mange beskriver dette som ”berg og dalbane humør”.
• Emosjonelle utbrudd. Om man opplever at partneren blir uforståelig sint i forhold til samtaletemaer hvor slikt sinne eller irritasjon ikke passer seg.

Det poengteres igjen at hver og enkelt av disse fenomenene kan ha forklaringer som ikke har noe med utroskap å gjøre. Har man en hypotese så vil man bruke disse punktene for de er verdt for å bekrefte eller avkrefte den. Innemellom kan det du ser ligne en hest, ha like mange ben som en hest, likt hode som en hest, oppføre seg som en hest, men likevel være et esel. Et annet poeng er at hvis du konfronterer partneren din med dine mistanker og han eller hun nekter? ”Bevisene” dine blir lite verdt i en ord-mot-ord stillingskrig, og jeg tenker det ikke vil ha noe for seg med en slik form for rettsak heller. Uavhengig om det er utroskap i bildet og uavhengig om det blir innrømmet eller ikke om det faktisk er tilfelle, så har dere et tillitsproblem i deres forhold som bør adresseres.

Forsidebilde: ericalm

Relaterte poster:

1. Utroskap. En praktisk veiledning. Innledning

Innledning

Utroskap er et fenomen som de fleste kjenner til, om det er igjennom Hollywoodfilmer eller om det er noe de har opplevd tettere på kroppen. I mitt virke på et familievernkontor møter jeg par med parproblemer som skyldes utroskap ukentlig. Ofte er disse parene ikke interessert i å høre teorier på hvorfor mennesker har en tilbøyelighet for utroskap i gitte situasjoner, men man etterspør klare konkrete råd i deres situasjon. Etter litt undersøkelse finner jeg at mye av informasjonen som tilbys er veldig uklar. Dette selvfølgelig fordi hvert par er ulike det neste, og at det er mange former for utroskap så det blir vanskelig å generalisere, men jeg mener likevel man kan være litt mer konkret i møte med disse personene som kan oppleve situasjonen uutholdelig. Derfor ønsker jeg å gi en praktisk gjennomgang i seks deler i håp om at det kan være til hjelp. Det som finnes av konkret veiledning er ofte støttende eller veiledende for den bedratte part. Man ser ofte at det er denne part som har det vanskeligst etter en avløring, men i på mitt kontor ser jeg også mange som har vært utro som også har store vansker med situasjonen. Jeg vil prøve å ta høyde for begge parters vansker her, men ser for meg at det vil være mer fruktbart at jeg lager en egen del for den utros vansker ved en senere anledning. Jeg starter ved å filosofere rundt et av de vanskeligste spørsmålene i denne sammenhengen. Hva er egentlig utroskap?

Definisjon

Mange (spesielt menn) mener at det er snakk om utroskap om partneren har en seksuell kontakt med andre. Noen kan mene at det ikke trenger å være snakk om sex i det hele tatt, men legger mer vekt på intimiteten partneren deler med andre som man mener er forbeholdt partneren. En følelsesmessig involvering (forelskelse) i en annen kan også ses som utroskap for andre. Jeg mener alle disse tre er i seg selv for vage til å bruke som definisjoner. Seksuell kontakt kan være alt fra intim berøring til fyllburdet samleie, hvor mye intimitet man har til en annen og hva denne inneholder er det vanskelig å finne en mal for hva som akseptabelt og hva som ikke er det. Et eksempel kan jo være saken rundt tidligere president Clinton. Å få følelser for andre i kortere eller lengre perioder i løpet av et livslangt parforhold er naturlig, men jeg mener at det kommer ann på hva man gjør med disse følelsene.

Det er mange gråsoner (og den utro bruker ofte dette for hva det er verdt), men det som ofte går igjen er begrepene fortrolighet og hemmelighold samt en form for intensjonalitet eller hvordan man føler for den tredje personen. Frode Thuen (2006) viser eksempelvis til at hvis man er forelsket i en annen person enn partneren, har en fortrolighet til denne personen og holder relasjonen hemmelig kan det anses som utroskap. Hvis det ikke er snakk om noen forelskelse, men det er en fortrolighet og hemmeligholdelse så kan man godt si det er illojalt ovenfor partneren, men ikke kan ikke defineres som utroskap. Man kan dels se dette igjen i hvordan noen argumenterer for seg etter å ha blitt konfrontert med et forhold. De kan se at ”men det betydde ikke noe for meg”, eller ”jeg har ingen følelser for vedkommende”. På denne måten kan det være man prøver å argumentere for at muligens det var illojalt, men ikke utroskap. Dette er sjeldent en god unnskyldning og ses mest som en forsvarsmekanisme.

Statistikk

Statistikken på utroskap varierer noe. Også i forhold til alder og kjønn. Laumann et al., (1994) med forskning fra USA pekte på at i en gruppe hvor de var født mellom 1933-44 oppga 37% av mennene å ha vært utro, mens 12% av kvinnene sa det samme. I gruppen med de født mellom 1953-74 oppga 27% av mennene å ha vært utro, mens 26% av damene sa det samme. Det har vært en holdning i samfunnet at menn er mest utro. Ut fra disse tallene ser man at dette var tilfellet før, men at det har jevnet seg ut nå. Annen forskning har funnet at for de under 40 er det ingen kjønnsforskjell (Spanier & Margolis, 1983). I norsk forskning finner mann at 29% av menn og 23% av kvinner har vært utro en eller annen gang (Holmen, 2004). På mitt kontor har det typiske parret med utroskapsproblematikk vært i førtiårene, hvor hun har vært utro og han har vært bedratt. Det antas at 70% av alle forhold blir berørt av utroskap på en eller annen måte (Buss, 2000). Jeg går ut fra at det er en del mørketall. En av grunnene kan være moralske holdninger, men en annen kan være at utroskap defineres forskjellig av forskjellige mennesker.

I de følgende delene vil jeg ta for meg forløpet som det vanligvis forløper seg fra en eventuell mistanke til veien videre. Fra disse ytterpunktene kan man oppleve mange emosjonelle så vel som fysiske reaksjoner på det som har hendt. For enkelhetsskyld gir jeg råd og påpeker fallgroper punktvis. Man finner sjeldent en slik praktisk gjennomgang, og det er en grunn til dette. Ha i bakhodet at det er mye generaliseringer så dette trenger ikke angå deg direkte. Jeg har brukt diverse fagartikler, Frode Thuens (2006) bok ”Utro” og klientsamtaler som kilde og inspirasjon.

Buss, M.D. (2000). The dangerous passion. Why jealousy is as necessary as love and sex. New York: Free Press

Holmen, K. (2004). Sidesprang i Norge 2002. En empirisk studie. Hovedoppgave i psykologi, Universitetet i Tromsø

Laumann, E. O., Gagnon, J. H., Michael, R. T. & Michaels, S. (1994). The social organization of sexuality: Sexual practises in the United States. Chicago: University of Chicago Press

Spanier, G. B. &Margolis, R. L. (1983). Marital separation and extramarital sexual behaviour. Journal of Sex Research, 19, 23-48.

Thuen, F. (2006). Utro. Om kjærlighetens bakgater, Oslo: Gyldendal

Forsidebilde: _bobi + bobi

Relaterte poster:

1. Utroskap. Del I: Mistanke

Sam Gosling, Førsteamanuensis i psykologi fra Universitetet i Texas, legger blant annet ut om folks bruk av Facebook og om hvorvidt facebookprofilene gjenspeiler det virkelige liv.

Ingen relaterte poster.

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

Evolusjonspsykologi

Evolusjonspsykologien bidrar til psykologien som fagintegrerende metateori og forskningsprogram (se Buss, 2004, 2005; eller Kennair, 2004, for innføringer). Evolusjonspsykologi søker å benytte kunnskap om evolusjonshistorien, vårt fortidige miljø og moderne evolusjonsteori for å danne hypoteser som kan predikere menneskelige psykologiske mekanismer i empiriske undersøkelser (Buss, 2004; Kennair, 2004; Tooby & Cosmides, 1990). Evolusjonspsykologi er i dag en naturlig del av den amerikanske akademiske psykologien, og har fått en naturlig plass i nyere innføringsbøker.

La oss ta et enkelt eksempel på evolusjonspsykologisk forskning. Generelt har man innen sosialpsykologien og annen samfunnsvitenskapelig forskning antatt at vi naturlig og uunngåelig koder informasjon om “rase” når vi bedømmer andre mennesker (Hamilton, Stroessner & Driscoll, 1994; Wegner & Bargh, 1998). Dette er en “evolusjonspsykologisk” påstand som sier at en slik mekanisme har vært nyttig i menneskets fortid og som igjen har ført til at vi i dag responderer automatisk på trekk som signaliserer etnisk gruppe. Det finnes tross alt ingen annen prosess som kunne forklare hvordan mennesket har blitt som det er; alle påstander om menneskets nødvendigvis evolverte natur er en form for evolusjonspsykologi.

Kurzban, Tooby & Cosmides (2001; se også Cosmides, Tooby & Kurzban, 2003; Kennair, 2004) tvilte imidlertid både på denne forklaringen og på tolkningen av funnene – rett og slett fordi den bryter med all tilgjengelig evolusjonær kunnskap. Vår kunnskap om evolusjonshistorien forteller oss at mennesket evolverte i Nord-øst-Afrik, og at vi migrerte derfra til resten av Afrika verden for 90000 år siden. Det er veldig kort tid i et evolusjonsperspektiv. I tillegg var det svært sjelden man møtte mennesker fra andre “raser”. Vi levde i små grupper med stor grad av slektskap til nabogruppene. Ingen møtte andre etniske grupper. Fremdeles er genetiske forskjeller så små at rasebegrepet i liten grad er biologisk meningsfullt – selv om enkelte genetiske forhold kan ha noe betydning forskjellige sammenhenger: hudfarge og beskyttelse mot sol og hudkreft eller nedsatt D-vitamin produksjon; malariabeskyttelse eller laktosetoleranse er tre eksempler. Alle disse er veldig nye evolusjonære tilpasninger. Genet for hvit hud oppstod for mellom 6000 og 12000 år siden. Det er usannsynlig t noen psykologisk mekanisme har evolvert for å forholde seg til denne endringen i hudfarge.

Mekanismer for å kode etnisk tilhørighet er med andre ord usannsynlige. Derimot har det vært konkurranse mellom grupper siden sosiale grupper evolverte (Wrangham, 1999). Derfor er det rimelig å forvente at vi skal prosessere markører som antyder hvorvidt personer er allierte eller konkurrenter. Kurzban, Tooby og Cosmides gjorde derfor et forsøk på implisitt sosial koding med stimuluspersoner med og uten klare koalisjonsmarkører (lagskjorter). I første tilfelle ble “rase” kodet – det virker dessverre som om vi persiperer etnisk tilhørighet i fravær av andre markører. Etnisk tilhørighet er imidlertid en arbitrær kategori; og gir slik sett ingen mening i seg selv eller i biologisk forstand. Når stimuluspersonene hadde lagskjorter var det dette som ble kodet, “rase” ble i det tilfellet ikke tillagt mening.

Referanser:

Relaterte poster:

1. Biofobi og biologisme: All psykologi er biologisk psykologi
2. Biofobi og biologisme: Biologiske perspektiver som er viktige.
3. Biofobi og biologisme: Atferdsgenetikk

Tenårene. For mange fylt med følelsesbasert beslutningstaking og lav impulskontroll. Amgydala har overtaket i en periode før nervebanene i frontallappen gjør sitt inntog. Hvordan skiller tenåringshjernen seg fra en voksen, og hva med hjernen til en gutt som, i en alder av 14, allerede hadde en mastergrad i hende?

Forsidebilde: aaronbflickr

Relaterte poster:

1. Nevroserien: Speilnevronene – Del 3
2. Nevroserien: Lobotomi
3. Nevroserien: Falske minner – Del 1

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

Atferdsgenetikk

Atferdsgenetikk (se for eksempel Plomin et al., 2000, for en innføring) er et sett med grunnleggende metoder og funn fra utviklingspsykologien. Bioparadokset gjør imidlertid at de fleste utviklingspsykologer kun forsker på det de forstår som miljøfaktorer. Det er i seg selv nokså fascinerende.

Det at det er grunnlag for å hevde at

a) det som studeres ikke er miljøfaktorer (likhet mellom foreldres atferd og barns atferd gir ikke grunnlag for å hevde at barna lærer av foreldrene, da atferden kan skyldes like gener),

og b) at det ikke er den type miljøfaktorer som forklarer mest varians (de miljøfaktorene som forklarer mest varians er de som gjør medlemmer av samme familie mindre like).

Vi skal se nøyere på dette under. Innenfor atferdsgenetikk har man forsket på i hvilken grad genetikk og miljø forklarer varians i trekk der det finnes individuelle forskjeller. Variansen måles på gruppenivå. På den måten har man måttet kontrollere både for arv og miljø. Likevel har atferdsgenetikken blitt karakterisert som ekstrem av de som mener generelt at utvikling skyldes både arv og miljø, men som selv kun studerer ”miljø” faktorer uten å kontrollere for arv.

Turkheimer (2000) oppsummerer funnene fra atferdsgenetikken på følgende måte:

1) Alle psykologiske trekk, tilstander og egenskaper er arvbare.

2) Effekten av å vokse opp i samme familie er mindre enn effekten av gener.

3) En vesentlig del av variansen i menneskets komplekse psykologiske trekk forklares verken av genetiske faktorer eller av familiemiljøet.

Delt miljø – miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere – er den minst variansforklarende faktoren når man for eksempel skal forklare forskjeller og likheter i personlighetstrekk, intelligens eller psykisk lidelse. Med andre ord – når Wilder og Watt (2002) målte likhet mellom foreldre og deres barn var det først og fremst et uttrykk for at foreldrene og barna var i slekt de målte. Dette er et problem for all lignende forskning.

Et annet viktig poeng: ikke-delt miljø, altså faktorer som gjør familiemedlemmer ulike, er den faktoren som forklarer mest varians. Dette må fremtidige psykologiske teorier om utvikling forholde seg til: Selvsagt er vår evolusjonære historie og vår genetiske bagasje essensiell for å forstå menneskelige motiver og gjerninger, men den fellesmenneskelige atferd er langt fra hugget i stein. Våre teorier handler hovedsakelig om hvordan bestemte foreldreintervensjoner gjør alle som utsettes for disse like; empirisk er miljøets effekt hovedsakelig å gjøre medlemmer av samme familie forskjellige. Derfor må vi forske på en annen måte – og arv må kontrolleres for i alle studier av antatte miljøfaktorer.

Referanser:

Plomin, R., DeFries, J. C., McClearn, G. E., & McGuf?n, P. (2000). Behavioral genetics. 4th ed. New York: Worth Publishers.

Wilder, E. I., & Watt, T. T. (2002). Risky parental behavior and adolescent sexual behavior at ?rst coitus. The Milbank Quarterly, 80, 481-524.

Forsidebilde: epsos.de

Relaterte poster:

1. Biofobi og biologisme: Et eksempel på alvorlig bionaivitet
2. Biofobi og biologisme: Evolusjonspsykologi
3. Biofobi og biologisme: Biologiske perspektiver som er viktige.

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

Biologiske perspektiver som er viktige for psykologien.

In the distant future I see open ?elds for far more important researches. Psychology will be based on a new foundation, that of the necessary acquirement of each mental power and capacity by gradation.

Charles Darwin

Det finnes forskjellige former for biologisk psykologi. Noen ser på hvilken effekt kropp og hjerne har på følelser og tanker, og vice versa. Andre forsøker å skjønne mennesket bedre ved å studere rotter, duer og andre dyr (noe som selvsagt bygger på Darwins poeng om at vi har felles opprinnelse). Det underlige er at det å studere gener er det som har fått mest negativ omtale, selv om det i alle andre former for biopsykologi også må ligge et implisitt genetisk og derfor evolusjonært argument til grunn.

Man kan jo ikke foreta komparative psykofysiologiske studier på dyr som rotter – for å kaste lys over egenskaper ved mennesker – uten at man antar at man studerer homologier, og da antar en delt evolusjonær historie og dermed delte gener. Man får ikke bestemte hjerneområder som utfører spesi?kke nevrale prosesser uten at det er noe organiserende prinsipp som styrer utviklingen.

Det betyr selvsagt at all biopsykologi er basert på evolusjon og genetikk. Det ?ne med det som kun er implisitt er at det ikke provoserer; det er enten feid under teppet eller gjemt i skinn-vitenskapelig ”dustbowl empiricism”.

De to psykologiske disiplinene som har møtt mest motgang på grunn av biofobi hos kritikerne, atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi, er også der man har vært eksplisitt omkring de evolusjonære eller genetiske forklaringene disiplinene baserer seg på. Merk at den ene fokuserer på gener, den andre på evolusjon.

Svært sjelden fokuserer man på begge deler innen noen av disse retningene. Det er ikke snakk om samme fagområde; det er to veldig forskjellige forskningstradisjoner.

Neste: Atferdsgenetikk. Videre: Evolusjonspsykologi

Forsidebilde:  certified_su

Relaterte poster:

1. Biofobi og biologisme: Atferdsgenetikk
2. Biofobi og biologisme: Et eksempel på alvorlig bionaivitet
3. Biofobi og biologisme: All psykologi er biologisk psykologi

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

Et eksempel på alvorlig bionaivitet

It has become almost a cliché to remark that nobody boasts of ignorance of literature, but it is socially acceptable to boast ignorance of science.

- Richard Dawkins

Et illustrerende eksempel på hva som skjer når man ikke tar med kunnskap fra biologiske perspektiver kan finnes i en artikkel av Wilder og Watt (2002). De har sett på data over foreldreatferd og barns atferd, og undersøkt korrelasjoner mellom foreldrenes og barnas atferd.

Wilder og Watt er sosiologer, men det er ikke poenget – psykologer gjør akkurat det samme som de gjør i denne artikkelen. Hva fant så Wilder og Watt (2002)? De rapporterer at foreldre som røyker, drikker og ikke bruker bilbelte når de kjører bil ?kk barn som debuterte tidligere seksuelt og ikke benyttet prevensjon da de debuterte.

Denne rapporten ble slått stort opp i populærvitenskapelige redaksjoner verden over – også i Norge. Det som gjør at man likevel sikkert føler seg komfortabel med å trekke slutninger om årsak, er at foreldrenes atferd kommer før barnas atferd i tid.

Psykologistudenter skal kunne oppdage ?ere problemer her, som reviewere og redaktører ikke får med seg. For det første er etablering av kausalitet utelukket metodologisk, siden dette er korrelasjonsdata. Likevel anbefaler forfatterne at ?ere foreldre bruker bilbelte i et forsøk på å redusere tenåringsgraviditeter (sic!).

For det andre så skal jo utvikling skyldes både arv og miljø, mens her fokuseres det utelukkende på miljøfaktorer som lærer barna manglende evne til å ta vare på egen sikkerhet. Fra et personlighetspsykologisk perspektiv, er det videre en mulig underliggende disposisjon med en viss arvbarhet som ligger til grunn for både foreldrenes og barnas atferd: sensation seeking.

Det fascinerende med denne typen forskning – korrelasjoner mellom foreldre som drikker og barn som drikker, foreldre som slår og barn som slår, foreldre som er veltilpassede og barn som er veltilpassede – er den grunnleggende bionaiviteten som ligger til grunn.

Bioparadokset kommer tydelig frem. På tross av at man mener at utvikling skyldes både arv og miljø, så velger man å kun fokusere på miljøet. Og om ikke det er nok – man glemmer helt at barna fra og med unnfangelsen deler foreldrenes gener. Det burde ikke være mulig å ha 50% genetisk like forsøkspersoner og deretter ikke mene at deres likhet kan skyldes denne faktoren – statistisk sett er ikke gruppene uavhengige.

La det være helt klart: all utviklingsforskning som ikke kontrollerer for både arv og miljø er dårlig forskning, om man ønsker å belyse hvor mye en gitt miljøfaktor påvirker utviklingen.

Det er imidlertid ett poeng til:

Om barn ligner sine foreldre forklares det generelt av gener, ikke miljø (Turkheimer, 2000). Det er hovedsakelig genetiske effekter man finner ved å se på korrelasjoner mellom barns og foreldres atferd!

Referanser:

Turkheimer, E. (2000). Three laws of behaviourgenetics and what they mean. Current Directions in Psychological Science, 9, 160-164.

Wilder, E. I., & Watt, T. T. (2002). Risky parental behavior and adolescent sexual behavior at first coitus. The Milbank Quarterly, 80, 481-524.

Forsidebilde: jessekruger

Relaterte poster:

1. Biofobi og biologisme: Atferdsgenetikk
2. Biofobi og biologisme: Biologiske perspektiver som er viktige.
3. Biofobi og Biologisme: Introduksjon

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

All psykologi er biologisk psykologi

Den amerikanske biologiske psykiateren Samuel Guze (1989) påpeker at det ikke finnes noen annen form for psykiatri enn biopsykiatri. Det er selvsagt ikke sant, dersom man med dette mener at det er umulig å skille mellom samtalebaserte terapiformer på den ene siden, og ECT (elektrosjokkbehandling) og psykofarakologisk behandling (eksempelvis bruk av SSRI: selektive serotoninreopptakshemmere) på den andre. Det er heller ikke sant dersom man mener at det kun er biologiske intervensjoner som er gode, ønskelige eller vitenskapelige.

Det finnes selvsagt viktige og vitenskapelig dokumenterte metoder utenom ECT og SSRI. Men det er absolutt helt sant at det ikke finnes noen annen form for psykiatri enn biopsykiatri dersom man mener at all psykisk helse grunnleggende sett også må forståes fra et biologisk perspektiv.

På denne måten er all psykologi også biologisk psykologi. Det er umulig å ha psykologi uten en levende hjerne. All psykologi skyldes prosesser i hjernen – og en rekke andre kroppslige prosesser (fra hormoner, smerte, berøring etc.). Dette er grunnleggende kunnskap som de fleste psykologistudenter skal ha med seg fra grunnfag. Men integrasjon er dessverre ikke typisk for undervisning i vår universitetsutdannelse – noe studenter har beklaget seg over i utallige evalueringer. Det betyr at langt på vei de fleste psykologer ikke har noen befatning med biologisk psykologi utenom det ene semesteret på studiet som har dette som tema.

Har hjerner noe å si for sosial resonnering? “Selvsagt” vil nevropsykologene si – resten av oss er kanskje mer agnostiske (men se Cosmides, 1989, og Stone et al., 2002, for et eksempel på forskning som viser hvordan grunnleggende psykologisk forskning på sosial resonnering kan avekke grunnleggende hjernestrukturer).

Referanseliste:

Cosmides, L. (1989). The logic of social exchange: Has natural selection shaped how humans reason? Studies with the Wason selection task. Cognition, 31, 187–276.

Guze, S. B. (1989). Biological psychiatry: is there any other kind? Psychological Medicine, 19, 315-23.

Stone, V., Cosmides, L., Tooby, J., Kroll, N., & Knight, R. (2002). Selective Impairment of Reasoning About Social Exchange in a Patient with Bilateral Limbic System Damage. Proceedings of the National Academy of Sciences, 99, 11531-11536.

Forsidebilde: lofaesofa

Relaterte poster:

1. Biofobi og biologisme: Biologiske perspektiver som er viktige.
2. Biofobi og biologisme: Atferdsgenetikk
3. Biofobi og biologisme: Evolusjonspsykologi

Relaterte poster:

1. The Psychologist – Juli 2010
2. The Psychologist – Juni 2010
3. The Psychologist – Mai 2010