En høflig barneoppdragelse

«Unnskyld? Kan jeg være så snill å få alle pengene dine og mobiltelefonen din?»

Hvordan hadde du reagert om noen hadde stoppet og spurt deg dette en lørdags formiddag i byen? En høflig raner, uten våpen, uten trusler, uten å gi noe tegn til at du helst bør adlyde ordre, hvis ikke kommer det til å gå deg ille.

Trolig ville du sett merkelig på personen, før du hadde avfeid ham som en tulling, og dermed fortsatt i retning kjøpesenteret eller kafèen du hadde tatt styring mot.

En raner som ikke gjør det tydelig at han har en eller annen form for makt over deg, kan knapt kalles en trussel. Det er den digre pistolen og den desperate stemmen som får deg til å bla opp. Dette gjelder også andre mellommenneskelige relasjoner hvor en part forsøker å kontrollere eller skaffe noe av den andre parten. Det er dumt å forsøke å gi noen juling hvis du ikke er den andre part fysisk overlegen. Likeledes har ikke ansatte grunn til å frykte en sjef som ikke har reell makt eller myndighet over dem.

«An offer he can refuse»

Du tror kanskje at maktbruk, voldstrusler og Don Vito Corleone’s udødelige linje i Gudfaren har lite med barneoppdragelse å gjøre? Men barneoppdragelse handler om å gjøre et (bokstavelig talt) lite verdensvant individ veltilpasset i verden. Forhåpentligvis skal avkommet være noenlunde grei mot andre, passe på seg selv, nå sine mål i livet, være selvstendig, holde seg utenfor fengsel og prostitusjon og, og… Du skjønner tegninga. Vi ønsker det beste for våre barn.

Likevel ser det ut til at foreldre til stadighet forveksler det å oppdra barn til å være snille og greie med det å være snill og grei mot barnet selv. La meg utdype med noen eksempler:

Barne-TV er ferdig og far spør «Har du lyst til å legge deg?»

Besøket hos barnets bestevenn er ferdig og mor spør «Skal vi dra hjem kanskje?»

Far konstanterer at gutterommet ser bombet ut og spør «Kan du ikke rydde opp på rommet ditt?»

Den trassige 2-åringen har nettopp kastet brødskiva på gulvet og mor spør «Kan du plukke opp brødskiva?»

Lille frøken er ikke overbegeistrert for tannpuss og blir spurt «Har du lyst til å pusse tennene?»

Rekk opp hånden den som ikke har gjort noe lignende som dette en eller annen gang. Utfordringen blir; hva i all verden gjør du hvis barnet sier nei på et av disse spørsmålene? Nei, jeg har egentlig ikke noe lyst til å legge meg. Nei, jeg synes ikke vi skal dra hjem snart. Nei, jeg kan ikke rydde opp, jeg leker. Nei, jeg har ikke lyst til å pusse tennene. Hva gjør vi da? Jo, da først innser vi at vi har kommet i en knipe, og svarer vanligvis med «Jo, men du må».

Forutsigbarhet for liten og forutsigbarhet for stor

Spørsmålet «Har du lyst til å legge deg?» kan se ut til å ha to svar-alternativ for et barn som leker intenst. Et lite attraktivt svar; nemlig å legge fra seg Lego’en og legge seg. Samt et mye mer tiltrekkende svar; nemlig å si nei og tilsynelatende leke til evig tid. Så spørsmålet som hørtes så attraktivt ut i våre ører, var egentlig ikke et spørsmål i det hele tatt. Det var egentlig ment som en kommando som ble pakket inn i flott silkepapir. Det kan fungere på din ektemann/kone, men det fungerer ikke på en to-åring.

Et barn trenger å vite hva som forventes av det, spesielt når det egentlig ikke er noe reellt alternativ tilgjengelig. Når det da ikke finnes alternativer, hvorfor skal vi forvirre barnet med å late som at det selv kan velge? Med mindre ditt barn allerede har lært seg å regulere døgnrytmen selv, heter det «nå er det leggetid». Med mindre ditt barn anser det å rydde rommet som det morsomste du kan foreslå, heter det «nå skal du rydde rommet ditt».

Det er ille å måtte rydde rommet. Jeg antar at det ikke trengs en forhåpning om at det går an å slippe unna, når håpet er falskt.

Bilde: woodleywonderworks