Miljøterapeuten – den glemte terapeut?

Du har sett dem. De sitter på rapportrommet, de beveger seg i gangene, de kan til og med være å se i kantina. Hvis du ser nøye etter kan du skille dem fra pasientene dine ved at de har et navneskilt på seg. De kan som regel mye, men er ofte beskjedne. Det finnes selvfølgelig unntak, de som sier ifra, de som stiller spørsmål, de som gjør at du unngår å være i rapportrommet over for lang tid. Det er så mye bedre å ta seg en kopp kaffe med behandlerne istedet, komme seg unna.

De har mange navn. Sykepleierne kjenner du kanskje til, det er de som kan gi medisiner og sette klyster, litt som hjelpepleierne, bare mer av det gode. Sosionomene er de som aldri får seg jobb og når de får seg det så kan de ringe NAV for deg. Men hva gjør egentlig de som kaller seg Ergoterapeuter? Det er det ingen som vet. Jeg tror det har noe med kontorstoler å gjøre.

Jeg tenker selvfølgelig på samlekategorien «miljøterapeuten». De som tidvis snakker om merkelige ting. Fenomenologi, hermeneutikk, Kari Martinsen og omsorgsteori. Fjas og svada tenker du, og holder på din egen virkelighetsforståelse. Du har en agenda, du har et teoretisk rammeverk, men det holder du for deg selv, slik at du slipper at det stilles spørsmål.

Et hjertesukk og et frieri til dyktige miljøterapeuter

Okei. Kanskje er jeg urimelig. Jeg er jo biased. Hvordan kan jeg beskrive og ironisere rundt hvordan du og andre behandlere tenker, når jeg selv har blitt farget av å arbeide i miljøet i flere år? Riktignok som assistent, men likevel, en miljøarbeider. En som gjør litt mer enn å koke kaffe. En som forsøker å være et medmenneske.

Det jeg mener med dette er å påpeke noe jeg synes er en fundamental feil ved enkelte døgnenheter i dag. Det er for lite samhandling, for lite utveksling av ideer, for lite felles teoretisk fundament. For lite helhetlig behandling rett og slett. Miljøterapien blir ofte marginalisert til pleie og oppbevaring, alt i påvente av at pasienten skal til behandling hos psykologen eller legen. Den rikdommen miljøterapeutene sitter med blir redusert til fragmenterte tiltak gjennomført av ildsjeler.

Jeg tror det er mange grunner til det. En ting er at det ofte er massiv turnover i behandlerstanden og økt rekruttering av nyutdannete. Psykologer og leger lærer minimalt om miljøterapi, de lærer primært hvordan man skal gjennomføre behandling på individualbasis. Dette gjør at det ofte blir vanskelig med å se potensialet som ligger i miljøterapien. Samtidig eksisterer det gammeldagse strukturelle hindringer enkelte steder. Det eksisterer fra gammelt av et skille mellom behandlerstab og miljøpersonale. Nye behandlere blir sosialisert inn i en kultur, nye miljøterapeuter i en annen. Skillet opprettholdes gjennom erfaringsoverføring og gamle konflikter mellom kontinuitetsbærere i både stab og miljø.

Hvilke implikasjoner har dette – og hva bør gjøres?

Dette skillet forringer det behandlingstilbudet vi skal kunne tilby våre pasienter. Ved en rekke døgnenheter gjennomføres det mange gode miljøterapeutiske tiltak, men de er ofte fragmenterte, og settes sjelden i en større behandlingsmessig kontekst. Det finnes selvfølgelig fine unntak, men enda er det en lang vei å gå.

Jeg mener det bør skje en drastisk holdningsendring. Miljøterapeuten bør bli sett på som en terapeut, en som kan yte en viktig part i behandling. Det finnes nå en rekke litteratur og empiri som understøtter nødvendigheten av å tilby et helhetlig behandlingstilbud i døgninstitusjoner, hvor både psykologer, leger og miljøterapeuter har en felles forståelse av den terapi som tilbys pasienten. Bygget på kognitiv-atferdsterapeutiske, såvel som dynamiske modeller.

Et eksempel er Bateman og Fonagys mentaliseringsbaserte terapi, som jeg har skrevet artikkel om tidligere. I Tromsø og Orkanger har de eksempelvis forsøkt seg med kognitiv miljøterapi. På sistnevnte linker finner dere en del referert litteratur som det kan være verdt å lese.

Så hva mener jeg egentlig?

Det er en ting som er sikkert. Gjennom å opprettholde et fiktivt skille mellom «behandling» og «miljøterapi», hvor behandlerne hegner om sin kunnskap og lar være å dele av den, og hvor miljøterapeutene driver med sitt uten at legene eller psykologene gir det nevneverdig oppmerksomet, vil pasientene motta et dårligere tilbud enn det som er potensialet. I verste fall kan det også være kontraindiserende. Mitt ønske er at det blir en større helhetlig teoretisk forståelse rundt om på de ulike døgnenhetene. De naturlige kontinuitetsbærerne for denne forståelsen blir ofte miljøterapeutene, da det som oftest er massiv turnover blant psykologene og legene. Dette fordrer miljøterapeuter som er stolte over rollen sin og fagkunnskapen sin.

Dette temaet blir sikkert ikke lagt dødt med det første, forvent flere innlegg.

Forsidebilde: joguldi@flickr.com