Psykoterapi i film og fjernsyn

Gjøkeredet, A Clockwork Orange, Analyze this, Girl Interrupted, Eyes Wide Shut, Nattsvermeren, Annie Hall, Good Will Hunting, Donnie Darko, Anger Management. Alle har en ting til felles, de omhandler psykologer eller psykoterapi på en eller annen måte. Vanligvis på en pinlig måte, sett fra en psykologs ståsted. Akkurat som Jurassic Park fikk biologer til å vri seg i kinosetet. Det er spennende å se sitt eget fag bli portrettert, men samtidig vondt å se at det blir framstilt uheldig.

Misforståtte stereotypier

For vi er populære å portrettere. Vi er ikke helt der opp blant Grey’s Anatomy, Akutten og Chicago Hope enda, men i skrivende øyeblikk gir et IMDB keyword-søk 257 treff på «psychologist», «psychotherapy» gir 83 treff, og «psychoanalysis» 143. Vanlige stereotypiske framstillinger ifølge Brooke J. Cannon er blant annet terapeuten som:

  • Tullingen; med mindre grep om virkeligheten enn sine pasienter. Peter Sellers i What’s New Pussycat?
  • Slemmingen; med hang til å drepe. Hannibal Lecter i Nattsvermeren.
  • Helbrederen; har all verdens tid, men kurerer pasienter med en enkelt forløsende setning. Judd Hersch i Ordinary People.
  • Grensekrysseren; som gjerne innleder et seksuelt forhold til sine pasienter. Barbra Streisand i The Prince of Tides.

Fiksjon eller dokumentar?

Grunnen til dette er selvsagt fordi realistisk psykoterapi rett og slett er særdeles dårlig underholdning. Det kan komme som et sjokk for mange, men vanligvis skjer det svært lite i en enkelt terapitime. Endring tar tid, og en 90 minutters film som har terapi som et sub-plot har ikke tid til eller interesse for å framstille terapi realistisk. Her har TV-seriene gjort sitt for å nyansere terapeuten. Nå kan riktignok ikke Frasier kalles en realistisk framstilling av psykologen, men her har HBO gjort jobben sin. Lorraine Bracco spiller Dr. Melfi i Sopranos og fikk i 2001 en utmerkelse av American Psychoanalytic Association for å spilt den mest troverdige psykoanalytiker som noengang har dukket opp på film eller TV. Det er ingen dårlig utmerkelse!

Å gjøre det kjedelige spennende

Hvis du likte terapi-sekvensene i Sopranos, er det stor sannsynlighet for at du liker HBO’s forsøk på å satse alt på et kort. In Treatment har blitt sendt i to sesonger, og omhandler ren og skjær terapi fra start til slutt. Hvordan det ute av noe så langsomt som terapi er mulig å opprettholde spenning i en hel episode, for ikke å snakke om 43 (som utgjør første sesong), er vanskelig å forstå. Men her får du det. Det er riktignok fortsatt et lite stykke unna hvordan virkelige terapier foregår, men god underholdning er det. Første sesong ble sendt på NRK midt på sommeren, så det er fortsatt mange i Norge som ikke har fått innblikk i serien.

PS: In Treatment er egentlig en amerikansk versjon av BeTipul, en av israelsk TV’s største dramaserier noensinne.

Bilde: HBO