Homofili i dyreriket

At homofil praksis er utbredt blant en del arter har vært kjent en stund. De frisinnede bonoboene (også kjent som “dvergsjimpanser”) gjør det selvfølgelig, elefanter gjør det og delfiner gjør det. Til og med de tilsynelatende så uskyldige sjiraffene lar seg friste til litt boy-on-boy action. Homofili er altså tilsynelatende ikke noe unikt menneskelig.

En ny gjennomgang publisert i Trends in Ecology and Evolution (og referert her) viser nå at homofili er enda mer utbredt enn tidligere antatt. Til listen over arter som har kommet ut av skapet kan blant annet legges gresshopper og albatrosser. Forfatterne poengterer også at homofili får forskjellige uttrykk hos forskjellige arter. Noen parer seg med hverandre, mens andre utvikler mer platoniske samlivsbånd.

LES OGSÅ: Har evolusjonen stoppet opp?

Et poeng som ikke så ofte kommer frem i diskusjoner om homofili i dyreriket er imidlertid at få, hvis noen, beskrevne arter er eksklusivt homofile. Så homoseksualitet i dyreriket (minus mennesker) må derfor i hovedsak forstås som biseksualitet. I mange av de beskrevne tilfellene legges det også mest vekt på hannenes oppførsel, for eksempel parringsforsøk hanner i mellom. Lesbisk seksuell praksis hører man lite om, med bonoboene som et hederlig unntak. Homofili i dyreriket er derfor kanskje mest av alt et resultat av det overflødighetshornet vi kaller den mannlige seksualdrift.

Et dyr som ikke parrer seg går en ublid genetisk skjebne i møte. Fra et genetisk ståsted er barnløshet det verst tenkelige mareritt. Eksklusiv homofili vil derfor per definisjon være en svært kostbar strategi, og genetisk kostbare strategier blir vanligvis raskt sortert ut av naturlig seleksjon. Ikke-eksklusiv homofili er en helt annen sak, det trenger ikke å være kostbart på samme måte. Tvert i mot, hvis homofil praksis løser andre problemer (for eksempel alliansebygging) kan det være en fordel. Men eksklusiv homofili er altså neppe særlig utbredt i dyreriket, selv om det alltid finnes unntak.

LES OGSÅ: Er mennesker egoistiske?

Det er ikke så lett å finne gode tall på hvor mange bifile det finnes i Norge. En høyst uvitenskapelig opptelling fra Wikipedias liste over homofile, lesbiske og bifile med etternavn på bokstaven A viser 65% homser, 25% lesber og 10% bifile. Hvis dette er nogenlunde representativt utgjør biseksuelle en liten minoritet sammenlignet med homser og lesber.

Rendyrket homoseksualitet er altså neppe særlig utbredt blant dyr, mens biseksualitet ser ut til å være det. Hvorfor er det motsatt hos mennesker? Mitt inntrykk er at denne gruppen kommer litt i klem (unnskyld uttrykket) mellom heterofile og homofile. Man kan lett se for seg at det er vanskelig for bifile å stå med ett ben i hver leir, all den stund homofili fortsatt sees ned på av mange (og jeg vil gjette på at selv mange homopositive foreldre innerst inne håper på heterofile barn, om ikke annet så fordi man ofte vil ha barn som ligner på en selv).

At det finnes homofili i dyreriket kan inspirere diskusjoner om hvorvidt homofili er naturlig. Til det kan bemerkes at begrepet naturlig ikke er særlig presist. Det ligger i menneskers natur å lage kultur, altså er alt vi gjør egentlig naturlig. Uansett er ikke naturen noen god moralsk rollemodell – etter edderkoppens moralkodeks er det tillatt for kvinnen å spise mannen etter sex, for eksempel. Det betyr naturligvis ikke at homofili er i samme moralske kategori som kannibalisme; poenget er at moral og zoologi er to forskjellige ting.

Vi kan altså ikke trekke noen moralske konklusjoner av hvordan andre arter oppfører seg.  Men vi kan spørre hvorfor den biseksuelle frigjøringen lar vente på seg.

Artikkelen ble første gang publisert på artikkelforfatterens egen blogg, Kjaerlighetsvitenskap.no

Forsidefoto: Franco Folini/Wikipedia Commons