Systemteori i familieterapi: Strukturell terapi

Familieterapi har blitt kritisert for å ikke være evidensbasert. At man i dag i det hele tatt kan tilby kunnskapsbasert terapi i Norge er for mange helt uhørt. Jeg tenkte derfor i rollen som djevelens advokat kort beskrive bakgrunnen for noen av tilnærmingene innen bl.a. familie-, og parterapi.

Strukturell familieterapi:

Personen som mange ser som  opprinnelsen for denne retningen er Salvador Minuchin (se: http://en.wikipedia.org/wiki/Salvador_Minuchin). Han blir sett på som «old school» ettersom han mener foreldrene har absolutt bestemmelsesrett i familien. Opprinnelig mente han mannen skulle bestemme over familien, men etter massiv kritikk fra feministier, gikk han tilbake på dette og beklagde med at han bare var en «mann av sin tid».

Målet med denne terapien er å restrukturere familiensorganisering, ende dysfunksjonelle samhandlings/samspillsmønstre. Symptomreduksjonen skjer mellom (ikke i) de enkelt medlemmene.

Det menes at syptomene hos det enkelte individ ligger i konteksten gjennom familiens samhandlingsspor og mønstre. Familien (systemet) må da alstå restruktureres før symptomene kan minskes. Problemene oppstår når familiesystemet ikke er i stand til å hanskes med endringer og overganger i familiens livssyklus. Symptomet kan ha (kan ha hatt) en funksjon, men dette er ikke hovedsaken i denne modellen.

Fokuset for teapeuten i møtet med familien er å identifisere sturkturen. Den kan eksempelvis være «enmeshed», altså sammensmeltet eller symbiotisk på en uheldig måte. Alternativt kan de være «disengaged» i motatt retning. Terapeuten går da inn på familiens ulike subsystemer og familiesystemet som helhet. Man forholder seg til nåtid. Hvordan ser det ut akkurat nå og hvordan blir problemene opprettholdt i samhandlingene innad i familien. Terapeuten har en rolle som aktiv, leder, dirigent, ekspert. Kan også fylle rollen som en fjern slektning av familien. Han manipulerer familiesturkturen og de dysfunksjonelle systemene. Det kommer altså frem at terapeuten skal forholde seg normativt i at han har klare tanker om hvordan familier skal fungere. Mange «strukturelle terapeuter» bruker aktiviteter i behandlingen (som rollespill, genogram, skulpturering), samt spørsmål, påstander og direktiver.

Et viktig poeng innen denne retningen som skiller den fra andre er at man mener handling kommer før ny forståelse. Endring i handlings-sekvenser fører til nye erfaringer som fører til ny innsikt.

Man opererer ikke med diagnoser innen strukturell familieterapi, men man har vurderingsprosedyrer/arbeidshypoteser som man baserer på vurdering av følgende teamer:

Familiestruktur. Hva er de foretrukne mønstre for samhandling og hvilke alternative samhandlingsmønstre er til rådighet.

Familiesystemets fleksibilitet. Evne til restrukturering og utvikling. Endringer i systemets allianser, koalisjoner og subsystemer som en konsekvens av terapeutiske intervensjoner.

Familiens resonans. Sensitivitet for handlinger. Plasseres på aksen «underinvolvert/overinvolvert».

Familiekontekst. Støtte og belastninger i familiens omgivelser.

Familiens utviklingsstadium – livssyklus. I hvilken grad kan familien utføre de handlinger som er forventet i følge utviklingsstadiet de er i?

Symptomets funksjon. Hvordan brukes den identifiserte pasients symptomer til å opprettholde dysfunksjonelle samhandlingsmønstre?

Viktige begreper i strukturell terapi er:

Disengagement. Minuchins term for psykologisk isolasjon som resultat av for rigide grenser mellom individene og subsystemene i familien.

Enmeshment. «Sammenmosing». Tap av autonomi som et resultat av sammenblanding av de psykologiske grensene (det store «vi»).

Empati. Å forstå og akseptere hva noen virkelig føler. I sturkturell familieterapi er empati brukt for å hjelpe klienten fra å krangle/kjefte og heller snakke om sine følelser.

Enactment. Be familien vise hvordan de samhandler (ikke fortell, men vis). En samhandling som har som hensikt å observere og deretter endre samspill som skaper familiens struktur.

Grenser. Et begrep som beskriver følelsesmessige grenser som beskytter og forsterker de ulike individers, subsystemers og familiers integritet. grensene kan være rigide, klare eller diffuse.

Intensitet. Dårlig tilpassede utvekslinger mellom familiemedlemmene. Bruk av sterke affekter, gjentagende intervensjoner eller forlenget press.

Joining. Et begrep som i strukturell familieterapi betyr å akseptere og tilpasse seg familier for å oppnå trygghet og samhøring. Alle familiemedlemmene skal ha en grunnleggende ide om at terapeuten vil dem vel.

Koalisjon over generasjoner. En «upassende» allianse mellom en av foreldrene og et barn mot den andre av foreldrene.

Struktur. Gjentagende samhandlingsmønstre som definerer og stabiliserer «typen» relasjon.

Subsystem. Mindre enheter i familien, avhengig av generasjon, kjønn, funksjon eller andre kriterier for organisering.

Kilde: Fritt tatt fra forelseninger av Petter Næsje og Morten Hammer ved RBUP Nydalen.