Terapiformer: Eksponering

Dette er en artikkel som er en del av terapiformer-serien. Denne gangen velger jeg å gå kort igjennom eksponering som et terapeutisk virkemiddel. Med andre ord, ikke en spesifikk form for eksponeringsterapi. Det finnes en rekke gode terapiformer som benytter seg av eksponering. Blant annet kan leseren begynne med å lese om ACT, som er beskrevet tidligere i denne serien. Senere vil det kanskje bli aktuelt å ta for seg spesifikke eksponeringsterapimanualer.

Eksponering

Eksponering er en ofte brukt atferdsterapeutisk metode som finnes i en rekke behandlingsformer. Formålet med eksponeringen er å fjerne unnvikelsesatferd og samtidig senke pasientens opplevde stress i tidligere fryktede situasjoner. Joseph Wolpe, en av de mest innflytelsesrike figurene i atferdsterapien, utviklet i 1958 en prosedyre som han ga navnet «systematisk desensitivering«. Denne prosedyren involverte at pasientene systematisk og repeterende ble konfrontert med angstprovoserende stimuli. Under prosedyren ble pasientene først trent på avslapningsøvelser, for så etter dette å bli oppfordret til å bevege seg gradvis oppover et hierarki av angstfremkallende situasjoner. Systematisk desensitivering kan bli gjennomført in vitro (eks. gjennom mentale forestillinger) eller in vivo (i virkeligheten her og nå).

For hvem?

Eksponering in vivo kan sies å være enklest anvendbart for pasienter med ulike former for fobier, hvor pasientene blir systematisk konfrontert med f.eks høyder, edderkopper, sosiale situasjoner eller trange rom, med andre ord ytre stimuli. Men den samme typen eksponering kan også benyttes i å konfrontere fryktede interne stimuli, som økt hjerterate, forbundet med eksempelvis panikklidelse. En kan da f.eks bli oppfordret til å løpe opp en trapp for å få hjertepumpen til å jobbe hardere.

Man velger med andre ord ut de stimuli som pasienten selv fremhever som spesifikt plagsomme, hvor situasjonene eller objektene blir unngått fordi det fremhever angst eller vesentlig stress. Unnvikelsesatferd blir sett på som den mekanisme som har en avgjørende effekt i opprettholdelse av frykten. Det å avbryte og å flykte fra en angstprovoserende situasjon reduserer raskt angsten der og da, men er med på å styrke unnvikelsesatferden, og innskrenker derved pasientens livsutfoldelse. Oppsøker pasienten situasjonen på nytt vil ikke pasienten oppleve situasjonen mindre stressende, hvor samme unnvikelsesatferd ofte blir resultatet. Det samme gjelder for selve eksponeringsterapien, hvor pasienten av den grunn blir instruert til å stå ut i den fryktede situasjonen til angsten reduserer seg.

Hvordan gjennomføres det?

Eksponeringsterapi kan gjennomføres i en mer gradvis form, ved at man jobber seg oppover i et angsthierarki, eller rett på sak, hvor man starter rett uti den mest angstprovoserende situasjonen (kalt flooding). Den siste formen har dog vist seg å være en slik påkjenning på en del pasienter at avbrutte terapiløp har blitt resultatet. Den gradvise eksponeringen blir av den grunn som oftest brukt. Selve eksponeringen kan gjennomføres sammen med terapeuten, sammen med en nær slektning (etter instruksjoner fra terapeuten) eller gjennom avtalte hjemmeoppgaver. I kognitiv terapi kaller man ofte selve eksponeringen for atferdseksperimenter, hvor man tester ut sine hypoteser av hva som vil hende i en fryktet situasjon.

Hva skjer når man eksponerer?

Eksponering er en metode, og forklarer derfor ikke noen psykologiske prosesser i seg selv. Det finnes flere teorier som kan forklare det man ser i eksponeringsterapi. De som kanskje oftest er brukt som forklaring er habituering og ekstinksjon. Andre teorier som ofte blir trukket frem er at eksponering tester ut og avkrefter katastrofetanker (eksempelvis: «jeg mistet ikke kontrollen slik jeg trodde på forhånd») og øker troen på egen mestringsevne (Banduras Self-efficacy theory).

Fungerer det?

Eksponeringsterapi er sett på som en av de få godt fundamenterte empiriske psykoterapiformene. Med henhold til forskningdata er det få terapiformer, om noen, som kan vise til tilsvarende resultater. Det sies at mellom 70 og 80% av pasienter med fobier eller tvangshandlinger (i forhold til behandling av tvang inkluderer man også et element som kalles responsprevensjon), som gjennomfører terapiløpet, vil ha en effekt av eksponeringsterapi in vivo (Hout & Emmelkamp, 2002). Med andre ord er eksponeringsterapi effektivt, og brukes i forbindelse med en rekke ulike lidelser hvor det er mulig å definere det pasienten trenger å systematisk eksponeres for.

Epilog:

Den observante leser har kanskje fått med seg en dokumentar som for litt siden gikk på TV2, hvor Dokument 2 besøkte Østmarka sykehus i Trondheim. Her har de laget et tidsavgrenset systematisk behandlingsprogram for pasienter med tvangstanker/handlinger, basert på eksponeringsterapi. I denne dokumentaren fikk man eksemplifisert hvilken effekt behandlingsformen har, samt den betydelige lettelse og økende livskvalitet resultatet hadde for hver enkelt pasient. I dokumentaren rettes det samtidig et kritisk søkelys mot psykisk helsevern som ikke, i tilstrekkelig grad, tilbyr denne typen terapi. Dokumentaren retter seg mest inn på systemnivå og stiller kritiske spørsmål til Direktøren i divisjonen for psykisk helse i Helsedirektoratet, Ellinor Major. Noen hevder dog at kritikken også bør rettes på individnivå, til hver enkelt terapeut. I boken «Handbook of exposure therapy» hevdes det at mange terapeuter unnviker fra å benytte seg av metoden, og det vies nesten et helt kapittel til å forklare hvorfor eksponeringsterapi ikke benyttes oftere.

Hva mener du om dette?

Les også de øvrige artiklene i terapiformer-serien: