Terapiformer: Løsningsfokusert terapi

Om terapiformer-serien:

Jeg forsøker med serien «terapiformer» å fremstille ulike terapiformer på en nøktern måte. Jeg velger å ikke fokusere på kritikk av modellene, men heller fremstille dem slik jeg oppfatter opphavsmennene/kvinnene mener de skal forstås. Jeg velger dog imidlertid å ta med litt av forskningen som eksisterer rundt enkelte av modellene. Noen av behandlingsmetodene har jeg mer kjennskap til enn andre, noe som sikkert også vil gjenspeiles i de ulike artiklene. Formålet med det hele er å forsøke å gi en kort introduksjon til de ulike terapiformene, både for terapeuter og brukere.

Løsningsfokusert terapi

Løsningsfokusert terapi ble utviklet av Steve de Shazer, Insoo Kim Berg og en rekke medarbeidere ved et familieterapisenter i Wisconsin USA. Opphavsmennene hevder at behandlingsmetoden er induktivt basert på 30 år med terapisesjoner. I Norge er kanskje metoden mest kjent i forbindelse med personal- og organisasjonsutvikling, grunnet Gro Jonsrud Langslets bøker om «Løsningsfokusert tilnærming», en rådgivningstilnærming bygget på samme metodikk og teoretisk fundament. Blant sosialarbeidere er også metoden ofte brukt og finnes sitert i diverse lærebøker.

Løsningsfokusert terapis teoretiske grunnlag

Det teoretiske grunnlaget for løsningsfokusert terapi er basert på en rekke ulike kilder. Blant disse er sosialkonstruksjonismen, Wittgensteins filosofi vedrørende språk og Milton Ericksons ideer rundt terapi. Sosialkonstruksjonismen postulerer at mennesket utvikler deres oppfatning av hva som er ekte gjennom samtaler med, samt observasjoner av, andre. Virkeligheten er slik hvert individ oppfatter den, den er subjektiv og utvikler seg gjennom sosial interaksjon og bruken av språk. Løsningsfokusert terapi hevder derfor at problemer ikke befinner seg inni hvert enkeltindivid, men at de oppstår heller i interaksjoner mellom mennesker. Mennesker danner et bilde av hva som er ekte gjennom interaksjon og samtaler med andre, en form for forhandling ved bruk av språket.

Grunnleggerne mener at løsningsfokusert terapi skiller seg fra den tradisjonelle «medisinske modellen» i det at den, istedet for å kartlegge problemer og symptomer, forsøker å kartlegge løsninger. Dette ved blant annet å finne styrker hos pasienten og den sosiale konteksten pasienten befinner seg i, ved å fokusere på pasientens tidligere suksesser, mestringsstrategier og ressurser. Med basis i dette konstruerer terapeuten og pasienten en løsning.

Hvordan gjennomføres løsningsfokusert terapi?

Som sagt ønsker løsningsfokusert terapi å rette fokuset på løsningene fremfor problemene. Terapiformen differensierer seg fra såkalte «problembaserte terapiformer» med at fokuset beveges bort ifra kartlegging av problemet, forståelse av dybden i problemet og å finne hypoteser for hva som feiler klienten, til et fokus på å finne løsningen på det pasienten ønsker hjelp for.

Terapiformen starter ut med en sosialisering inn i det som venter pasienten fremover i terapiløpet. Terapeuten og pasienten søker etter og understreker pasientens styrker og suksesser. Samtalen starter eksempelvis med at terapeuten spør pasienten om hva han/hun er god på, hva pasienten liker, jobben, hobbier, talenter, tidligere oppnåelser eller ambisjoner for fremtiden. Terapiformens grunnleggere mener at man ved å starte slik danner en annen retning i terapiløpet. Dette ved at man fremfor å spørre «hvilket problem kommer du med i dag?» beveger seg over på pasientens styrker og muligheter.

Målsetting er et vesentlig element. Pasienter som søker terapi generelt er mye mer oppmerksomme på problemene og hva de ikke vil ha i livet sitt, fremfor å ha et klart bilde av hva de ønsker annerledes. Målet de ønsker å oppnå med terapien er ofte totalt fravær av symptomer og problemer. Løsningsfokusert terapi ser imidlertid på mål som tilstedeværelse av det pasienten ønsker. Målet med terapien defineres mellom terapeut og klient, når målet oppnås har man oppnådd suksess og terapiløpet kan slutte. Målene som settes er spesifikke, konkrete, innebærer atferdsendring og forutsetter motivasjon og hardt arbeid.

Eksempel på ulike intervensjoner

Mirakelspørsmålet er det elementet i terapien som skal gi pasientene muligheten til å se mengden av ulike muligheter som eksisterer og hvilke endringer man kan gjøre. Mirakelspørsmålet har et fremtidig fokus og retter med dette fokuset bort fra nåværende og tidligere problemer.

  • «Tenk deg at du går hjem i kveld og legger deg til å sove. Mens du sover skjer det et mirakel som gjør at problemene som bringer deg hit, er løst. Fordi du sover vet du ikke at mirakelet har skjedd. Men med en gang du våkner om morgenen er du helt overbevist om at mirakelet har skjedd. Hva vil være det aller første tegner på at mirakelet har skjedd?» Kilde: LØFT spørreguide.

Unntaksspørsmålet utforsker unntak fra problemet, ved å identifisere anledninger hvor problemet var mer eller mindre borte, og hva som var annerledes akkurat da. Skalaspørsmålet, hvor man lar pasienten eksempelvis gradere og videre analysere tidligere og fremtidige hendelser. Skalaen er fra 0 til 10 brukes aktivt. Om pasienten sier 3, kan man benytte skalaen til å identifisere hvilke tiltak pasienten kan gjøre for å bevege seg fra 3 til 4. Mestringsspørsmålet tar for seg hvordan pasienten mestrer hverdagen allerede, og fremhever hvilke positive tiltak pasienten gjør på tross av «problemet».

Dette utgjør en del av de intervensjonsmetoder som man benytter seg av i løsningsfokusert terapi. Jeg velger også å legge ved en videosnutt som eksemplifiserer metoden:

Les mer:

Les mer om løsningsfokusert terapi her: http://www.psychpage.com/family/library/sft.htm

Les også de øvrige artiklene i terapiformer-serien:

Kilde: Kapittelet «Solution-Focused Brief Therapy» av A.B.Lutz og I.K.Berg i Hersens «Encyclopedia of psychotherapy» fra 2002.

Forsidebilde: frli@flickr.com