Trenger du en psykolog, eller bare en lyktepåle?

Gjestekommentar ved Arild Hoksnes

I håp om å skape mangfold og debatt, inviterer Psykologibloggen jevnlig kjente og ukjente personer utenfor psykologifaget til å bidra med sine refleksjoner. Forfatternes kommentarer er deres egne, og gjenspeiler ikke Psykologibloggens holdninger. Denne gangen er det NRK-kjendis, journalist, forfatter og coach Arild Hoksnes som øser av sin kunnskap.

Vi trenger ikke psykologer til alt. Det bare virker sånn.

Det finnes sikkert mer lærde utredninger om ”terapi-samfunnet”, men mitt enkle spørsmål er: Er det  psykologene som skal løse alt for oss, nå for tida?

Først var vi vettskremte psykologene.

En psykolog ble assosiert med et sinnsykehus – et ”Weissenhaus”. Galskapen på ”Kvitgårdan” (trøndersk for Weissenhaus) på Reitgjerdet og Gro-saken og lobotomering og hele pakka kom veltende: – Men jeg er da vel ikke sinnssyk?

Psykologien ble demonisert og mystifisert.

Deretter hørte vi om at amerikanerne gikk til terapi, alle som en – til ”the shrink” – hjernekrymperen. Vi var sakte i

NRK-mann Arild Hoksnes mener psykologer ikke trengs til alt

ferd med å alminneliggjøre behovet for å få dypdykket i hjernen, og underholdningsindustrien lot psykologene bli heltefigurer i endeløse TV-serier som ”Sopranos” og ”Mad Men” og filmene ”Analyze this” og ”Analyze that”.

Nå er vi et sted der psykologien er altomfattende – psykologitentaklene er blitt folkeie.

Særlig virkningsfullt blir det når store deler av psykologien har vinket farvel til legemiddelindustrien og dermed færre ”hvite frakker” med resept i hånden. Nå kan en rollemodell som skiskytter Ole Einar Bjørndalen proklamere at ”det fungerte ikke mentalt på standplass”, og alle nikker forståelsesfullt for at han og skihopper Johan Remen Evensen trenger mental trener som kan krympe litt tankegodset deres i snøføyka.

Psykologene og psykologien har nå fått horder av mennesker i fanget.  ALT er nå et mulig psykologisk tema. Fra vogge til grav finnes det psykologiske merkelapper vi kan sette på mennesker. Det er ”fødselsdepresjoner”, fulgt av ”adferdsvansker” og ”utbrenthet” – det er kriser bak hver en sving – arbeidslivet idag er tydeligvis et mentalt press uten sidestykke, det er 40-årskriser og 50-årskriser og dødsangst og høydeskrekk og motivasjonsproblemer og fadderullan. Det er krisepsykatriske team, psykologiske SWATs som jumper inn i livets tragedier og skal gjenopprette balansen og normalisere enhver tilstand.

Det ser ut som om vi skal sykeliggjøre det enkle faktum at livet faktisk er og blir et usikkert prosjekt. Spørsmålet blir fort: Hva eller hvem er det psykologene skal erstatte?

Sannsynligvis er det lytteren. Noen som hører på det vi har på hjertet. Noen å lette seg til.

Jeg tror vi trenger lyttere, og jeg vet ikke hvor han er blitt av. Folk som bare ER der, og som deler av sin større eller mindre visdom. Vi trenger ikke å gjøre så mye for å lytte.

Jeg har valgt meg en profesjon der jeg både lytter og bidrar aktivt i samtale med mine medmennesker. I rollen som coach for artister og bedriftsledere som vil prestere, ser jeg sjelden eller aldri den som trenger den profesjonelle terapi. De trenger for eksempel bare meg, med det jeg kan og tror.

Min venn og personlige coach Michael Neill sa det til meg: – Du kan oppnå mye av det samme som å leie en coach, ved å snakke med en lyktepåle hver onsdag kl.15.00 i tre måneder.

Jeg coachet en bedriftsleder som hadde motivasjonsproblemer, såkalt. Jeg sa det samme til henne, og hun ville gjerne betale meg for å være hennes lyktepåle. Motivasjonen kom sigende for hvert møte, der jeg var aktivt tilstede med henne.

Jeg vet ikke hva psykologene tenker om sin posisjon som ”lyktepåle”. Jeg håper for det norske helsevesenets skyld de tar seg lov til å si høyt til noen av de som kommer med sine ”problemer”: – Vet du, det står en lyktepåle rett utenfor huset ditt, vi kan sette opp noen avtaler med den.

Vi trenger ikke en hel nasjon som må til psykolog.

Hva er det så vi TRENGER psykologer til?

Jeg vet at de aller fleste psykologer vet nøyaktig hvor de trenges, men ikke alltid tør å si det.

Måtte de bare ikke la seg rive med av det ”presteskapet” som tror de BØR være over alt!