Den biologiske relativitetsteorien

For noen år siden satt jeg på flyet fra Paris til Rio de Janeiro. Det er en ganske lang flytur, og jeg bestemte meg etter hvert for å se på en film. Jeg skrudde på tv-skjermen i stolsetet foran meg, og oppdaget til min store skrekk at bildet var utydelig og flimrende.

Hittil en ganske ordinær flytur, med andre ord. Men så gjorde jeg en interessant observasjon i mitt eget mobile psykologilaboratorium – mitt eget hode. Før jeg kunne tenke over saken kastet jeg nemlig et raskt blikk rundt meg for å se om de andre passasjerenes tv-er fungerte like dårlig. Og like raskt som irritasjonen over at jeg hadde fått en dårlig tv oppsto, forsvant den igjen som dugg for solen da jeg innså at alle andre var i samme posisjon. Alle hadde dårlige tv-er, ikke bare meg! Puh!

LES OGSÅ: Er mennesker egoistiske?

Dette fenomenet har en interessant parallell innen spillteori, i det såkalte Ultimatumspillet. Reglene er som følger. To spillere får utdelt en sum med penger. Spiller 1 kan bestemme hvordan pengene skal fordeles dem imellom. Spiller 2 kan ikke påvirke fordelingen, men han kan takke ja eller nei til pengene. Takker han nei, får hverken Spiller 1 eller 2 noen ting. Spillet spilles bare én gang, så Spiller 2 kan ikke hevne et dårlig oppgjør.

La oss si at de får utdelt 100 kroner. I henhold til tradisjonell økonomisk teori burde Spiller 1 bestemme at Spiller 2 får ett øre, mens han beholder 99 kroner og 99 øre. Spiller 1 prøver å maksimere egen nytte, og burde gi seg selv mest mulig. Spiller 2 burde akseptere dette tilbudet, for ett øre er bedre enn ingenting.

I praksis er det ikke det som skjer. Det er ganske stor variasjon fra kultur til kultur, men ofte tilbyr Spiller 1 en 50/50-deling, stikk i strid med teorier om økonomisk rasjonalitet. Spiller 2 nekter ofte å akseptere tilbud på mindre enn 20 %, og går dermed glipp av “gratis” penger. Av økonomer har dette blitt fremstilt som et slags mysterium.

LES OGSÅ: Homofili i dyreriket

Men det den flimrende tv-skjermen og Ultimatumspillet har til felles er at de illustrerer hvor likegyldige vi mennesker er til absolutte størrelser. Vi er uforbederlige relativister, tilsynelatende i strid med all logikk. Hvorfor var det relevant for meg hvor dårlige tv-skjermene til mine medpassasjerer var – min opplevelse ville jo være like dårlig uansett?

Biologiske vesener er relativister, og det med god grunn. Kroppen stiller noen absolutte minimumskrav, men utover det må måloppnåelse alltid sees i sammenheng med hva dine konkurrenter har oppnådd. Det er fantastisk å ha fått tre barn, men hvis artsfrendene dine får fem barn hver er genene dine borte om noen få generasjoner.

La oss tenke oss at spillerne i Ultimatumspillet bor i en liten landsby. Spiller 1 tilbyr å dele pengene 90/10 i sin favør. Spiller 2 kan da velge mellom å bidra til å gjøre naboen sin ni ganger rikere enn ham selv, eller å opprettholde status quo. Tenk deg at begge spillerne er ugifte menn, og det er et begrenset antall attraktive kvinner i landsbyen. Blir det lettere for Spiller 2 å finne en kone hvis han aksepterer tilbudet? Han får litt mer penger, men sammenlignet med Spiller 1 er han plutselig en fattiglus! Og fattigluser står som kjent ikke høyt i kurs hos kvinner.

Den biologiske relativismen har flere interessante implikasjoner. Den forklarer hvorfor folk i vestlige samfunn ikke har blitt nevneverdig lykkeligere på 50 år, selv om man har mangedoblet kjøpekraft og fått tilgang til et utall nye goder. Den forklarer også hvorfor lykke i seg selv er en flyktig følelse; en lykkelig organisme er en organisme som ikke streber etter å vinne over naboene.

Som gjenstand for evolusjon er vi mennesker fastlåst i et evig kappløp med hverandre. Vi kan aldri få høy nok status eller bli rike nok. Dette er ikke fordi vi er grådige, for fattige og rike stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet: er jeg rikere enn de andre?