For noen år siden satt jeg på flyet fra Paris til Rio de Janeiro. Det er en ganske lang flytur, og jeg bestemte meg etter hvert for å se på en film. Jeg skrudde på tv-skjermen i stolsetet foran meg, og oppdaget til min store skrekk at bildet var utydelig og flimrende.
Hittil en ganske ordinær flytur, med andre ord. Men så gjorde jeg en interessant observasjon i mitt eget mobile psykologilaboratorium – mitt eget hode. Før jeg kunne tenke over saken kastet jeg nemlig et raskt blikk rundt meg for å se om de andre passasjerenes tv-er fungerte like dårlig. Og like raskt som irritasjonen over at jeg hadde fått en dårlig tv oppsto, forsvant den igjen som dugg for solen da jeg innså at alle andre var i samme posisjon. Alle hadde dårlige tv-er, ikke bare meg! Puh!
LES OGSÅ: Er mennesker egoistiske?
Dette fenomenet har en interessant parallell innen spillteori, i det såkalte Ultimatumspillet. Reglene er som følger. To spillere får utdelt en sum med penger. Spiller 1 kan bestemme hvordan pengene skal fordeles dem imellom. Spiller 2 kan ikke påvirke fordelingen, men han kan takke ja eller nei til pengene. Takker han nei, får hverken Spiller 1 eller 2 noen ting. Spillet spilles bare én gang, så Spiller 2 kan ikke hevne et dårlig oppgjør.
La oss si at de får utdelt 100 kroner. I henhold til tradisjonell økonomisk teori burde Spiller 1 bestemme at Spiller 2 får ett øre, mens han beholder 99 kroner og 99 øre. Spiller 1 prøver å maksimere egen nytte, og burde gi seg selv mest mulig. Spiller 2 burde akseptere dette tilbudet, for ett øre er bedre enn ingenting.
I praksis er det ikke det som skjer. Det er ganske stor variasjon fra kultur til kultur, men ofte tilbyr Spiller 1 en 50/50-deling, stikk i strid med teorier om økonomisk rasjonalitet. Spiller 2 nekter ofte å akseptere tilbud på mindre enn 20 %, og går dermed glipp av “gratis” penger. Av økonomer har dette blitt fremstilt som et slags mysterium.
LES OGSÅ: Homofili i dyreriket
Men det den flimrende tv-skjermen og Ultimatumspillet har til felles er at de illustrerer hvor likegyldige vi mennesker er til absolutte størrelser. Vi er uforbederlige relativister, tilsynelatende i strid med all logikk. Hvorfor var det relevant for meg hvor dårlige tv-skjermene til mine medpassasjerer var – min opplevelse ville jo være like dårlig uansett?
Biologiske vesener er relativister, og det med god grunn. Kroppen stiller noen absolutte minimumskrav, men utover det må måloppnåelse alltid sees i sammenheng med hva dine konkurrenter har oppnådd. Det er fantastisk å ha fått tre barn, men hvis artsfrendene dine får fem barn hver er genene dine borte om noen få generasjoner.
La oss tenke oss at spillerne i Ultimatumspillet bor i en liten landsby. Spiller 1 tilbyr å dele pengene 90/10 i sin favør. Spiller 2 kan da velge mellom å bidra til å gjøre naboen sin ni ganger rikere enn ham selv, eller å opprettholde status quo. Tenk deg at begge spillerne er ugifte menn, og det er et begrenset antall attraktive kvinner i landsbyen. Blir det lettere for Spiller 2 å finne en kone hvis han aksepterer tilbudet? Han får litt mer penger, men sammenlignet med Spiller 1 er han plutselig en fattiglus! Og fattigluser står som kjent ikke høyt i kurs hos kvinner.
Den biologiske relativismen har flere interessante implikasjoner. Den forklarer hvorfor folk i vestlige samfunn ikke har blitt nevneverdig lykkeligere på 50 år, selv om man har mangedoblet kjøpekraft og fått tilgang til et utall nye goder. Den forklarer også hvorfor lykke i seg selv er en flyktig følelse; en lykkelig organisme er en organisme som ikke streber etter å vinne over naboene.
Som gjenstand for evolusjon er vi mennesker fastlåst i et evig kappløp med hverandre. Vi kan aldri få høy nok status eller bli rike nok. Dette er ikke fordi vi er grådige, for fattige og rike stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet: er jeg rikere enn de andre?
Relaterte poster:
Takk for nok et fantastisk innlegg, Kyrre.
Økonomisk rasjonalitet har utvilsomt sett sine beste dager. Påfallende at psykologien forlot tanken om denne typen rasjonalitet på 50-60-tallet, mens den fortsatt er rådende i økonomisk teori.
Motargumentet til endring er ofte at menneskelig rasjonalitet er uforutsigbar og dermed ikke kan inkorporeres i økonomisk teori. Som du så fint får frem, er imidlertid menneskets (ir)rasjonalitet i aller høyeste grad forutsigbar.
Leste for øvrig et studie (husker ikke ref) som viste at de lykkeligste mennene var de som tjente mer enn mannen til søsteren til kona. Forenklet: Hvis naboen tjener mer enn deg, hjelper det ikke å “tenke på de stakkars barna i Afrika”
Ja, rasjonalitet er en nyttig abstraksjon i økonomi, ingen tvil om det. Så lenge den ikke forvirres med en relevant psykologisk modell.
Se for øvrig dette innlegget av Satoshi Kanazawa om forutsigbar irrasjonalitet og ultimate forklaringsmodeller: http://j.mp/4mygsT
Fin artikkel. Mange gode poeng. Sosialpsykologien har vært spesielt slepphendte med å forklare WHY.
Ser imidlertid ikke helt behovet for WHY i økonomien hvis vi faktisk er forutsigbart irrasjonelle.
Jeg hadde ved en anledning gleden av å overvære et foredrag av en professor i Samfunnsøkonomi ved UiO (husker dessverre ikke navnet), som snakket om hvorfor man ikke i større grad har inkorporert menneskelig “irrasjonalitet” i økonomiske modeller. Svaret gir seg egentlig selv: Det øker kompleksiteten i modellene voldsomt, og terkselen for å produsere gode studier høynes voldsomt. I avveiningen mellom å være presis og å være lett å bruke faller altså veldig mange interessante aspekter utenfor. http://en.wikipedia.org/wiki/Homo_economicus
Kaster meg på med en kommentar til, etter å ha lest Kanazawas innlegg. Meget interessant. Men som han berører – hvem bør ha ansvaret for å trekke årsakssammenhengene tilbake til biologisk/evolusjonært nivå? Som Jan-Ole skriver her er nok det mindre interessant i et økonomisk perspektiv, og kanskje heller noe biologene burde ta videre?
Morten: Ja, det blir meningsløst å lage en uttømmende modell for menneskelig atferd i økonomi, men det er ikke et hinder for å inkorporere noen elementer. Den eksisterende har så åpenbare svakheter at man i det minste bør gjøre et seriøst forsøk. Etter Lehman-kollapsen sa selv Alan Greenspan at “I found a flaw in the model that I perceived as the critical functioning structure that defines how the world works”.
Dette er ikke mitt felt, så de gode forslagene får komme fra andre, men jeg mener det sier mye om de eksisterende modellene at de som satt bak roret ante fred og ingen fare rett før en av tidenes sammenbrudd.
Kyrre: Hva med å skrive noe om psykologiens manglende vilje til å forklare hvorfor?
Det er ikke bare psykologien som har problemer med hvorfor, mitt inntrykk er at biologi og medisin heller ikke stiller det spørsmålet særlig ofte.
Dette er jo ikke minst et pedagogisk trumfkort – da jeg tok cellebiologi på UiO slo det meg hvor mye mer interessant det hadde blitt hvis man hadde lagt mer vekt på “hvorfor”-perspektivet. At man ikke gjør det skyldes nok delvis at det er vanskelig å besvare “hvorfor” med samme vitenskapelige presisjon som “hvordan”.
Godt forslag, Jan-Ole, skal tenke litt på det.