I rasjonalitetsserien på psykologibloggen har vi beskrevet flere såkalte ”tankefeller” som vi mennesker har en lei tendens til å rote oss inn i. Alle disse tankefellene har som fellesnevner at de er effektive i mange situasjoner, men også svært feilbarlige. I mange situasjoner kan de lede oss raskt til en riktig løsning, i mange andre situasjoner kan de føre oss ut på ville veier. Confimation bias kan sies å være en av de aller verste tankefellene fordi den er ekstremt fremtredende, og vanskelig å oppdage om man ikke kjenner til den.
Har du hørt noen si utsagnet ”unntaket som bekrefter regelen” ? Vel, dette stemmer ikke. Ingen ville gå med på at regelen ”alle sauer er hvite” blir bekreftet som sann hvis man tar i betraktning alle de svarte sauene. Opphavet til utsagnet er en feiloversettelse fra latin hvor ordet ”probare = å teste” har blitt oversatt til engelsk ”prove= bevise”. Utsagnet skal altså egentlig være ”unntaket som tester regelen”. Dette gir mer mening. Unntaket med svarte sauer tester regelen ”alle sauer er hvite” og viser at den ikke stemmer. Tanken om at unntak bekrefter regler har derimot en funksjon i at den illustrerer essensen i confirmation bias.
Kort fortalt er confirmation bias en tendens til å søke bekreftende bevis for en teori eller hypotese man har. Dette kan forekomme ved at man:
- a) søker bevis som stemmer over ens med hypotesen
- b) tolker informasjon på en slik måte at denne stemmer over ens med hypotesen
- c) selektivt gjenkaller minner som er i tråd med hypotesen
Denne tendensen står i sterk kontrast til den vitenskapelige fremgangsmåten hvor man forsøker å falsifisere sine egne hypoteser.
Eksempler fra psykologisk forskning
I et kjent eksperiment presenterte Wason (1968) tallrekken ”2, 4, 6” for en rekke forsøkspersoner. Oppgaven deres var å finne ut hvilken regel som var gjeldende for tallrekken. Denne regelen hadde Wason satt på forhånd. Forsøkspersonene kunne teste hypotesene om hvilken regel som var gjeldende ved å si tallrekker som stemte over ens med deres hypoteser. Forsøkslederen gav deretter tilbakemelding ved å si ”ja” eller ”nei” avhengig av om hypotesene til forsøkspersonene stemte over ens med Wasons regel. Når forsøkspersonene følte seg sikre på at hypotesen deres stemte over ens med Wasons regel, kunne de si stopp. Deretter fikk de tilbakemelding på om de hadde rett.
Eksempler på hypoteser fra forsøkspersonene kunne være: ”tallene øker alltid med to mer enn det forrige” eller ” det er bare partall”.
Wason fant at forsøkspersonene som regel la frem flere tallrekker som stemte over ens med hypotesene de hadde. Hvis de trodde at regelen var ”man legger til to til det forrige tallet” kunne de oppgi ”8, 10, 12” eller ”23, 25, 27”. De valgte med andre ord å legge frem tallrekker bekreftet deres egne hypoteser. Så og si ingen av forsøkspersonene prøvde tallrekker som ikke stemte over ens med hypotesene sine, som f.eks ” 7, 18, 245” eller ” 8, 4, 2”.
Regelen som Wason hadde laget på forhånd var ”hvert tall må være større enn det forrige”. Altså vil alle tallrekker som går i stigende rekkefølge stemme over ens med Wasons regel. For å finne ut av denne regelen er du avhengig av å oppgi en tallrekke som på ett eller annet punkt bryter med denne regelen. Dette vil si at man må oppgi en tallrekke hvor et (eller flere tall) er mindre enn det forrige. I Wasons studie var det kun et fåtall som fant u av denne regelen.
Eksempel på typisk fremgangsmåte (med confirmation bias):
Hypotese: ”Regelen er at hvert tall er to større enn det forrige”
- Test: 5, 7, 9 ? Wason: Ja, det stemmer over ens med regelen.
- Test: 1, 3, 5? Wason: Ja, det stemmer over ens med regelen.
- Test: 242, 244, 246? Wason: Ja, det stemmer over ens med regelen.
Forsøkspersonen stopper opp fordi han er sikker på at hypotesen stemmer over ens med Wasons regel, noe den ikke gjør.
Eksempel på ”korrekt” fremgangsmåte (med forsøk på å avkrefte sin egen hypotese):
Samme hypotese som ovenfor.
- Test: 1, 2, 3? Wason: Ja, det stemmer over ens med regelen.
- Test: 7, 3, 2? Wason: Nei, det stemmer ikke med regelen.
Forsøkspersonen stopper opp, lager en ny hypotese og er et skritt nærmere svaret (hvert tall må være større enn det forrige).
Wasons studie viste at flesteparten av oss blir offer for confirmation bias i slike situasjoner. Den viser også at folk som følge av denne bruken kan ende opp med å være skråsikre på at de har rett, selv om dette ikke stemmer.
Nå kan du prøve følgende test (Wason & Johnson-Laird, 1972. Min oversettelse).
Din oppgave er å finne hvilke av de skjulte sidene av disse kortene du trenger å se for å kunne svare endelig på følgende spørsmål:
Er det sant (for disse kortene) at hvis det er en vokal på den ene siden av kortene , så er det et partall på den andre siden?
Du har kun én mulighet til å ta avgjørelsen, dvs: du kan ikke undersøke kortene hver for seg. Du må finne ut hvilke kort det er helt essensielt å snu for å finne ut om regelen stemmer.
Flesteparten av personene som blir prøver denne testen velger å E-kortet. Hvis det er et partall på baksiden, støtter det regelen. Flesteparten velger også å snu 4-kortet, selv om dette ikke vil gi dem noen informasjon. Dette er fordi regelen ikke sier noe om forholdet mellom partall og konsonanter.
For å løse oppgaven er imidlertid nødvendig å lete etter bevis som kan tale i mot den gitte regelen. Derfor må man snu 7-kortet. Hvis man finner en vokal på den andre siden av dette kortet er regelen feil. De riktige kortene å snu er altså E og 7. De fleste som utfører denne oppgaven finner dermed at den gitte regelen stemmer, selv om dette ikke er tilfelle.
Selv om begge disse eksemplene innebærer tallbruk, og kan virke litt fjerne fra virkeligheten, viser Wasons studier at tendensen til å ha confirmation bias under problemløsning er svært fremtredende. Med mindre folk blir lært opp til å unngå den (slik de fleste innenfor vitenskapen blir), ser ikke folk ut til å tenke tanker eller søke bevis som kan avkrefte hypotesene sine.
Hva er problemet?
Dette høres kanskje uskyldig nok ut, men slik tenking har en stor skyggeside. Hvis du bare forsøker å finne eksempler som bekrefter hypotesen din, vil du utelate alt som taler i mot den. Dette kan føre deg ut på virkelig ville veier. Ta for eksempel kreasjonistene som mener at jorda er 6000 år gammel og at evolusjonsteorien er feil. For å virkelig tro dette må du utelate all vitenskapelig kunnskap (geologisk og biologisk), samtidig som du hevder at Grand Canyon bekrefter den store flommen. For å illustrere hvor stort feilsteg dette er har Richard Dawkins sammenlignet det med å tro at avstanden fra New York til San Francisco er 8,5 meter.
Et annet godt eksempel er Petter Amundsens fornøyelige jakt på Shakespeares (eller var det Bacons?) koder som ble vist på NRK1 i jula. Petter Amundsen startet ut med en gammel konspirasjonsteori om at det egentlig var Francis Bacon (1561-1626) som sto bak Shakespeares verker. Bacon skulle også ha kodet et skjult budskap inn i verkene, som Petter Amundsen setter ut for å finne. Og lo and behold, der var det koder i mengder. Ikke bare bekrefter Amundsen den gamle teorien, men fletter inn hemmelige selskap og eldgamle skatter i beste Robert Langdon-stil. Det eneste eksemplet på at Amundsen prøver å motbevise sine egne funn (selv om han kanskje burde ha startet med grunnlaget for den gamle konspirasjonsteorien?) er når han får audiens hos en Shakespeareekspert i New York, som avviser ham etter to avsnitt med ”funn”. Dette så imidlertid ikke ut til å berøre Amundsens hypotese. For en mer nøyaktig gjennomgang, se: http://skepsis.no/?p=865
Confirmation bias kan bidra til å utvikle og vedlikeholde mange feilaktige tanker om omverdenen. Noen kan være veldig omfattende som gruppestereotyper, konspirasjonsteorier, behandling med alternativ medisin og kreasjonisme. Andre eksempler kan være mer dagligdagse: ”han der er alltid så overlegen”, ”jeg tror ikke sjefen min liker meg” eller ”jeg duger ikke til noe”. Fellesnevneren er at er basert på en svært menneskelig måte for intuitiv ressonering, som dessverre har en tendens til å gjøre at vi tar feil. Svært feil.
For de interesserte er det vedlagt en utvidet og svært pedagogisk gjennomgang av teamet, hvor blant annet kreasjonistenes cofirmation bias får gjennomgå:
Kilder:
Wason, P. (1968) Reasoning about a rule. Quarterly Journal of Experimental Psychology, 20, 273 – 281
Wason, P. C. & Johnson- Laird, P. N. (1972) Psychology of Reasoning: Structure and content. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Ingen relaterte poster.
Godt jobbet!
Altfor få er klar over hvor viktig det er å være bevisst dette. Leve Karl Popper som sørget for at falsifiserbarhet ble regel nummer 1 i god forskning.
Ser lite av denne holdningen hos Amundsen. “Det passer PERFEKT!”
Hvordan påvirker dette psykologene når de diagnostiserer folk?
Confirmation bias er noe vi alle er offer for, og da også psykologer ved diagnostisering. Det er ingen tvil om at dersom en diagnose allerede er satt eller antydet (feks i henvisningen fra legen), så vil dette bli et forankringspunkt for psykologen og øke sannsynligheten for at man ender med samme konklusjon.
Dette er imidlertid noe mange psykologer er obs på. Mange jeg kjenner, unngår feks (så langt det lar seg gjøre) å lese henvisningen til lege før de har gjort opp sin egen mening. Dessuten er det også vanlig å diskutere eventuelle diagnoser både med pasienten og andre involverte fagpersoner.
Hovedpoenget er imidlertid at alle mennesker altfor sjeldent aktivt søker informasjon som taler imot det de selv mener er riktig. Dermed endrer man sjeldent mening, selv om det foreligger gode argumenter for å gjøre det.
Veldig interessant, og veldig bra skrevet. Nassim Taleb skriver om dette i “The Black Swan”. God bok!
Vet du om teknikker som kan være nyttig ift. å “nullstille” hodet når man jobber med en problemstilling?
Takk for det! Det finnes sikkert mange måter å nullstille hodet på, men jeg er rimelig sikker på at litt meta-kognisjon (psykologispråk for å tenke over tankene sine) er på sin plass. Hvis man tar et skritt tilbake og forsøker å vurdere hvorfor man tenker det man gjør, og hvorvidt grunnlaget for de tankene i det hele tatt stemmer tror jeg kan komme langt. Den vitenskapelige metoden er jo også skreddersydd for å takle slike utfordringer. Hvis man etterstreber å finne eksempler som ikke stemmer over ens med hypotesene sine, finner man fort ut om de holder mål eller ikke.
Interessant tema. Og Sigruns påpekning av relevans for psykologers kliniske hverdag gjør det enda mer interessant! Jeg deler nok dessverre ikke oppfatningen om at de fleste psykologer er bevisst på dette når de diagnostiserer, heller ikke har jeg vært borti at man venter med å lese henvisningen til man har gjort en egen vurdering. Men hvis dette skjer, er det selvsagt veldig fint.
For å kverulere enda litt mer, vil jeg si at jeg er tvilende til at falsifiserbarhetsprinsippet alene alltid vil fristille en og hindre bekreftelsesbias. Når man har formet en hypotese, kan det være at man allerede har dannet seg en oppfatning av saken, og man har antatt et bestemt perspektiv. En nullstilling vil kanskje innebære å tenke så annerledes at denne hypotesen ikke lenger er relevant eller gangbar. Jeg har også lest, men nå husker jeg ikke hvor, at det aller meste av psykologisk forskning som gjøres bekrefter hypotesene som er laget. Hvorfor? Jan Smedslund (psykologiprofessor ved UiO) hevder at de viktigste resonnementene ofte allerede er gjort når man kommer så langt at man skal teste hypotesene. Bl.a. kritiserer han Banduras forskning for dette. (Dersom noen er interessert, skal jeg hoste opp noen referanser.)
Jeg tenker man kan si at noe av det samme kan gjelde for diagnostisering. Enten man har sett hvilken diagnose som tidligere er gitt eller ikke, lager man seg hypoteser om at den eller den diagnosen kan passe. Da kan det være at ens blikk på den andre vil preges av disse hypotesene, og man vil kanskje overse det som da ikke er relevant. Kanskje er dette uunngåelig når man møter andre mennesker? Men faren er, tenker jeg, at idet man tenker at man skal finne et bestemt ord for det som plager den andre så blir det til at man ser etter elementer som kan bekrefte eller avkrefte et sånt ord. Én ting er at mange av diagnosekriteriene er av en sånn art at de kan være vanskelige å falsifisere. Noe annet og viktigere, tenker jeg, er at dersom man nullstilte seg helt og la til side hele diagnoseperspektivet, ville det kanskje bli lettere å se og fokusere på omgivelser, livshendelser, prosesser og forståelige reaksjoner hos den andre. En nullstilling må etter min mening være så radikal hvis den skal ha noe for seg.
Alle psykologer jeg kjenner “tolker informasjon på en slik måte at denne stemmer over ens med hypotesen”….
Ooops…
Carla:
“Én ting er at mange av diagnosekriteriene er av en sånn art at de kan være vanskelige å falsifisere.”
Ehh…har du hørt LITT for mye på dine forelesere og LITT for lite på Popper, deg selv, og livet forøvrig? “…av en sånn art…” . Hallo! Våkn opp!
Ja, nu prøver Jan-Ole Hesselberg godt nok med det sidste afsnit i hans svar til Sigrun, at få fokus lidt væk fra de stakkels psykologer selv: Det var ikke så meget psykologerne, indlægget var møntet på. For, de er selvfølgeligt obs på, nærmest immune overfor, sådan en størrelse som information bias, via deres faglige ekspertise, der gør dem til noget nær enlightened.
I hvert fald har den faglige ekspertise tydeligvis gjort Jan-Ole Hesselberg såpas enlightened, at han slet ikke opdager den information bias, der ligger i at omtale den andre som “patient”. I stedet for som menneske. Jeg er enig med Carla: en nulstilling må være så radikal, at den under ingen omstændigheder fratager den anden sin menneskelighed.
Så, måske information bias er et problem, der er mere relevant mht. psykdiagnoser, end på noget andet område? Især siden disse diagnoser udelukkende baserer på moralske be-/fordømmelser af den andres væren i verdenen, og ikke på noget som helst videnskab?
Jeg anbefaler Tao’en. Eller Kierkegaard: “Once you label me you negate me.”
Carla:
Jeg kunne i hvertfall ha tenkt meg en kilde på: “det meste av psykologisk forskning bekrefter hypotesene som er laget”. Tenker du kun på det som blir publisert eller all forsknig som blir gjort?
Det stemmer neppe at det er vanlig å diskutere diagnosen med pasienten. Dessverre. Verken jeg eller andre jeg kjenner som har gått i terapi, har den erfaringen. Tvert imot, det er mye motstand hos fagfolk mot å sette diagnoser under konsensus med pasienten. Har du dokumentasjon på hvor vanlig det er?
Den største svakheten i psykologien synes jeg er at den nekter å bevisstgjøre seg selv på hvilket menneskesyn den bygger på. Hvordan kan svaret i regnestykket bli riktig når en så viktig faktor utelates? Psykologene vil lege sjelen mens prestene vil frelse den. Hvordan kan den samme sjelen både leges og frelses?
Det finnes to forskjellige menneskesyn,det totalitære og det humanistiske. Ut fra det totalitære menneskesynet er mennesker en tom masse som skal formes og styres utenfra ,mens det humanistiske menneskesynet bygger på at mennesker skal fungere ut fra sitt indre bevissthetsliv og sin iboende egenart som helhetlige enkeltindivder. Hva som skal kalles sunnhet får selvsagt helt forskjellig innhold avhengig av hvilket menneskesyn en tar utgangspunkt i.
Det er vanskelig å føle respekt for psykologien så lenge den er altfor skuggeredd til å våge å ta opp slike fundamentale spørsmål.Når ikke engang fundamentet for tankevirksomheten er klargjort,hvordan kan den da komme frem til riktige konklusjoner?
Det er vel ingen som hevder at psykologer, på lik linje med noen, er immun mot denne biasen. Det viktigste er å være seg bevisst at den finnes, slik at man kan oppdage den om man går i “fella”.
Angående frelse av sjelen, så kan ikke jeg komme på noen som har brukt den setningen siden jeg leste i historieboka mi. Har du eksempler på psykologer som reklamerer med “frelse av sjelen” som behandlingsmetode?
I.J.L
Vis meg én vitenskaplig referanse på utsagnet: “Det finnes to forskjellige menneskesyn”, og jeg vil vurdere innspillet ditt som noe mer en kvasiintellektuelt ordkløveri. Du produserer en noenlunde valid slutning på bakgrunn av ikke-valide premisser. Argumentasjonsmåten er kjent og du er avslørt.
Move along…
Jeg mener ikke at psykologer vil frelse sjelen. Dette var bare en illustrasjon av at psykologien og reigionen bygger på helt forskjellige menneskesyn,men uten at psykologien våger å klargjøre hvilket menneskesyn den bygger på.
Psykologien er livredd for å beskjeftige seg med menneskesynet,for da ville mange aksepterte teorier måtte kastes på bålet. Psykologien driver selv med bevisstgjøring,men dette gjelder bevisstgjøring av de skadedes egenskaper. Hva skulle hensikten være med det? Om vi bevisstgjør konsekvensene av svineinfluensaen,forsvinner ikke sykdommen av den grunn. Bevisstgjøring om virkninger har bare en hensikt i den grad det bidrar til å finne årsaken til problemene. Først når årsaken er borte,kan de gjenskapende livskreftene forløses.
Psykologene derimot setter i gang behandling utelukkende på grunnlag av kunnskaper om virkninger. Det tyder på at de bygger på det totalitære menneskesynet. De forutsetter at mennesket er et tomt råstoff som skaper seg selv gjennom en fullkommen vilje. “Behandlingen” — eller riktigere den moralske opprustningen, består derfor i å påpeke avvik fra det mønsteret de velger å kalle sunnheten. Hensikten kan bare være at de skadede da skal bruke sin fullkomne vilje til igjen å gå i ett med “det riktige” mønsteret.
Hvis psykologer er lige så lidt immune mod confirmation bias, som alle andre mennesker, og hvis det samtidigt er så vigtigt, at være sig bevidst om at den findes – og jeg er enig i begge udtalelser -, så forstår jeg da ikke, hvordan psykologer kan få sig selv til at definere andre mennesker (f.eks., men ikke alene, via diagnosticering af disse). Mangel på bevidsthed, så?
Jonas: Problemet med at veldig mye av psykologiske forskningsresultater som publiseres, bekrefter hypotesene, diskuteres f.eks. i Bordens & Abbott: Research design and methods. De peker på at gjentatte forsøk på å få signifikans kan føre til at man til slutt oppnår dette tilfeldig, og at alle de negative funnene blir liggende i skrivebordsskuffen mens de positive blir publisert. De hevder også at det er vanskelig å få publisert resultater som ikke er konsistente med tidligere forskning på området, da det oftere stillles spørsmål ved disse studienes kvalitet enn ved rammeverket som den tidligere forskningen danner.
Referansene jeg egentlig tenkte jeg kunne komme med, var ellers til noe av Jan Smedslunds arbeid, for eksempel der han kritiserer Banduras teorier. Smedslund er nok av den oppfatning at mange forskningsresultater innen psykologi – ikke bare de som publiseres – vil støtte de hypotesene som er satt opp, fordi mange av disse hypotesene må være sanne gitt det konseptuelle systemet de er en del av, der variablene er det han kaller konseptuelt relaterte. Han prøver å vise at mye av forskningsarbeidet ligger i resonnementet før man kommer fram til den falsifiserbare hypotesenen, som man da ofte har en oppfatning om at må være riktig. Testing av slike hypoteser blir dermed egentlig testing av testmetodene, og å forkaste hypotesene ville innebære å forkaste hele det konseptuelle systemet. Smedslund mener dette er et stort problem i moderne psykologisk vitenskap, som legger så stor vekt på empiri. Han mener imidlertid at det stiller seg litt annerledes innen naturvitenskapelige retninger som nevrobiologi. Se: From hypothesis-testing psychology to procedure-testing psychologic, i Review of general psychology, 2002. Synes den er veldig god.
Per Son: Jeg skjønte egentlig ikke helt hva du mente jeg. Men jeg kan ihvertfall avkrefte at jeg hører for mye på foreleserne mine! Riktignok hører jeg mer på de som er litt kritiske til mainstream-psykologien, men dem er det dessverre ikke så mange av. Og uansett kan man jo ikke la være å tenke sjøl.
I.J.L.: Jeg savner også at psykologien kunne tydeliggjøre sitt menneskesyn – eller SINE menneskesyn – for det er vel gjerne ganske ulikt mellom de forskjellige retningene. Når en vitenskapelig tenkemåte blir framstilt som helt objektiv og nøytral, blir det også vanskelig å stille spørsmål ved det menneskesynet og verdisynet som nødvendigvis må ligge bak enhver tenkning om mennesker.
Carla Du har rett i at det også finnes en psykologiretning som bygger på det humanistiske menneskesynet. Jeg tenker da på frigjøringspsykologien. Målet for denne retningen er å sette mennesker i stand til å overta makten over seg selv og fungere som helhetlige enkeltindivider. Den er i tråd med det alle mennesker med sjelelige skader selv intuitivt forstår at er riktig. Du finner ønsket om frihet rundt omkring på bloggene. En blogger som sliter med meget store problemer,har kalt bloggen sin: “Kampen mot frihet”.
Men hvis psykologien hadde som mål å sette mennesker i frihet,hvorfor bruker den da nesten all energi på å kartlegge konsekvensene av frihetsberøvelsen i stedet for å undersøke hva det er som stjeler friheten? Hvis du vil en slave godt,så driver du ikke med lange studier av konsekvensene av alle slavebåndene, og bruker tiden til å fortelle slaven om disse resultatene. Da tar du i stedet en saks og klipper av båndene. Når slaven er satt i frihet,vil skadene etterhvert lege seg selv. Det å kjenne dem,er bare av teoretisk interesse.
Vedrørende Petter Amundsens forsøk på å falsifisere sine egne hypoteser og spesifikt i audienser hos eksperter, så mener jeg at Petter Amundsen er flinkere enn ekspertene til å overkomme sitt Confirmation Bias. De sier kategorisk at dette ikke stemmer uten å se etter elementer som kanskje undergraver deres overbevisning, og kommer heller ikke med overbevisende motargumenter.
Det er vanskelig å se forbi sin egen overbevisning, og Petter Amundsen er ingen akademiker og ingen “sertifisert” forsker, men han gjør i det minste noen forsøk i dokumentaren, i motsetning til sine kritikere. Hvor mye innsats kreves det for å få godkjent sine “funn” mot Confirmation Bias?
Amundsen kritiseres ikke fordi man mener han er et offer for confirmation bias. Han kritiseres fordi funnene hans er så uendelig svake og fordi han ikke vurderer argumentene for nullhypotesen (altså at hans hypotese er feil).
Grunnen til at Amundsen blir møtt med skepsis er fordi personene han tar kontakt med, får slike forespørsler daglig og umulig kan vurdere alle disse. Bevisbyrden ligger på Amundsen og når teoriene hans beveger seg over i at Shakespeares dokumenter viser veien til “Guds lys”, så ber han om problemer. Det er ingen enkel sak å finne evidens for. “Extraodrinary claims require extraordinary evidence”, som Carl Sagan gjentok til det kjedsommelige.
Også er det ikke slik at de som mener Shakespeare var Shakespeare, ikke gjør hjemmeleksen sin.
http://shakespeareauthorship.com/