Riding som terapi

Ulike kroppsposisjoner og bevegelser forbindes gjerne med ulikheter i stemningsleie, selvsikkerhet, energinivå m.m. Dette stemmer godt over ens med facial feedback hypotsesen, som beskriver at det er en gjensidig påvirkning mellom opplevde emosjoner og ansiktsuttrykk. Ikke bare at det er mulig å lese våre følelser i ansiktet, men også at vi kan påvirke hva vi føler gjennom å forandre på ansiktsuttrykket. Det samme kan man si om kroppsholdning og kroppsbevegelser, for eksempel kan det å rette seg opp i ryggen gi en opplevelse av økt energi.

Ridning er en disiplin hvor vår kroppsposisjon er svært avgjørende. Det å sitte på en hest kan være angstframkallende for mange, spesielt hvis hesten er urolig eller vanskelig å kontrollere. Det som er mest normalt for mennesker å gjøre i en slik situasjon er å prøve å holde seg fast gjennom å gripe med både bein og armer, slik at man blir sittende tilnærmet i fosterstilling.

For hester persiperes denne kroppsposisjonen som truende, da den kan minne om et rovdyr som angriper (setter klørne i…). Dette kan i mange tilfeller medføre at hesten forsøker å kvitte seg med ”rovdyret” som har festet seg på ryggen. Men i de fleste tilfellene så er det mindre dramatisk. Hesten vil likevel vise tegn til ubehag, muligens med å trippe litt rundt og ikke kunne stå stille. Som rytter får man derfor raskt tilbakemelding/feedback på de emosjonelle utrykkene som kroppen har.

Man kan dele ridning inn i to hovedkategorier: fri ridestil og konsentrert ridestil. Dette har ingen ting med ulike retninger innen ridesport, men kun med kommunikasjonsformen mellom hest og rytter. . I begge typene ridestil kan man si at hesten er et ”termometer” som konstant overvåker rytterens kroppsposisjon og rapporterer tilbake alle stivheter, plutselige bevegelser, ubalanserte øyeblikk.

I fri ridestil vektlegges balanse, ro og harmoni. Man rir helst uten kontakt på tøylen og det krever stor grad av avslapping og balanse (mentalt, følelsesmessig fysisk) og både fra hest og rytter. Idealet i fri ridestil er å være 100 % i takt med hestens bevegelser, og flyte med til en hver tid. Dette er et ideal og så vidt jeg er kjent med finnes det ingen som kan gjøre dette i en hver situasjon. Det å gradvis oppøve evne til å være avslappet og i balanse kan sees som et mål med denne formen for ridning.

I konsentrert ridesti vektlegges engasjement, konsentrasjon og harmoni. Man rir med kontakt på tøylen og det forutsetter at både hest og rytter engasjerer sin kjernemuskulatur. Det er gjennom denne typen ridning man kan få fram mer avanserte øvelser, gjennom kun små forandringer i egen kroppsposisjon. Idealet her er vel 100 % kroppsbeherskelse og 100 % konsentrasjon, noe som sier seg selv at er uoppnåelig. Målet er å oppøve og utvide kapasiteten for kroppsbeherskelse og konsentrasjon gradvis.

Som et alternativ til å se på øvelse i avslapping/avspenning, balanse, kroppsbeherskelse og konsentrasjon som mål for ridning. Så kan man gå til de som bedriver ridning med helt andre mål, for eksempel konkurranse eller rekreasjon. Ved universitetet i Tromsø ble det i 2003 gjennomført en studie som viser at rideskolen kan være en arena for å utvikle opplevelsen av self-efficacy. Det er interessant å spørre seg om ridning i seg selv har direkte innvirkning på viktige bestanddeler, i det å oppleve seg selv som kraftfull og som aktør i eget liv?