Nevroserien: Lobotomi

Etter å ha vært gjennom utallige debatter på skoler, radio, kommunestyre og aviser, hadde undertegnede ofte drømmer om å lobotomere noen av de vanskeligste motstanderne. Helt til jeg begynte å studere psykologi, og forstod hva det virkelige innholdet i det ville si.

Det hender tanken slår meg hvor godt jeg kunne tjent ved siden av studiene med en frakoblet empati og et par strikkepinner, om bare tida var den riktige.

Hvorfor sitter jeg her og fabulerer om lobotomi? Jo, i går kveld måtte jeg først forklare ei venninne hva det hele gikk ut på etter en utspørring, og på toppen av det hele setter jeg på Shutter Island like etterpå, og ser at også her er lobotomi et … tydelig element, uten å avsløre for mye. Så, hva gikk det ut på?

Utviklingen av lobotomi startet i Portugal med forskeren Moniz. Inspirert av to amerikanske forskere som hadde observert personlighetsendring hos aper der tidligere lite samarbeidende apekatter ble kjempesamarbeidsvillige etter å ha fjernet store områder hjernevev fra pannelappene, utviklet Moniz en metode der han skilte prefrontal cortex (fremre del av pannelappene) fra resten av hjernen ved å kutte over fibrene i den hvite massen. Han mente, forståelig nok, at det var litt i overkant å fjerne store områder av frontal cortex slik de amerikanske forskerne hadde gjort hos apene. I Moniz´ tidlige metode brukte han giftige doser med alkohol han injiserte gjennom hull i siden på kraniet. Senere utviklet han et blad han senket ned i hjernen og kuttet fibrene fysisk på tvers, og isolerte på denne måten prefrontal cortex fra resten av hjernen.

Lobotomi som metode ble ytterligere kultivert og utviklet «til det fullendte» av Walter Freeman ved Georgetown University i USA. Han bedøvet først pasientene med et heftig sjokk som førte til bevisstløshet i femten minutter, og mens disse pasientene var i bedøvet tilstand presset han noe så lystig som en liten ishakke inn gjennom beinet over hvert øye, «wiggling it back and forth». Denne enkle teknikken som kun fordret et lite elektrisk apparatur og noen skarpe gjenstander, kunne pakkes i en liten veske og bli med på promoteringsreiser på kryss og tvers. Og vitenskapsmiljøene og offentligheten ønsket teknikken velkommen, noe som førte til tusenvis av påfølgende lobotomier de neste årene.

Alt i alt hadde dette liten effekt. At prefrontal cortex er sentral ved noen lidelser, vet vi jo, og i et sånt perspektiv kan man kanskje klare å presse frem noen gram forståelse. For eksempel er schizofreni blant annet forbundet med lav aktivitet spesielt i laterale prefrontale områder (ut mot siden av fremre pannelapp), noe som kan føre til manglende impulskontroll, dårlig arbeidsminne (korttidshukommelse) og inhibering av impulsiv atferd. Dette fører igjen til en overaktivitet i mer bakre regioner, blant annet i visuell hjernebark, og eksempelvis en nedsatt evne til å sjalte ut irrelevante visuelle representasjoner. Hos mennesker med affektive lidelser og depresjoner ser vi på den andre siden en overaktivitet i de fremre områdene av hjernen, noe som blant annet fører til mer affektdannede minner og «overanalysering» med affektivt mønster. Ting som kan virke trivielt og nøytralt for de med «normal aktivitet» i disse områdene, kan bli forsterket og ofte føles veldig ubehagelige for de med overaktivitet.

I etterkant av den storstilte lobotomeringen av den vestlige verdens «gale», gjorde man ikke særlige fremskritt, rent bortsett fra å gjøre hverdagen litt enklere og pasientene mer medgjørlige for de ansatte på fortidens institusjoner for psykisk helsevern. Man fikk ingen høyere rate med utskrivelser. Lobotomeringen brakte med seg et helt annet og nytt sett med utfordringer som gjorde pasientene avhengige av konstant oppsyn og institusjonalisering. Personlighetene deres forandret seg totalt. Hos de schizofrene hadde det til og med liten om noen effekt i det hele tatt. Hos pasientene med affektive lidelser fremprovoserte man tilbaketrekning, underaktivitet, manglende respons og afffektivitet etter lobotomi da man fikk avskåret det overaktive området fra resten av hjernen. Hos de schizofrene, derimot, fikk man enda større grad av overaktivitet fra de bakre regionene. Lobotomien konsentrerte seg dessuten om de mediale – eller midtre – områdene av prefrontal cortex, der man har lokalisert større grad av affektive komponenter.

I dag vet vi at nevrokognitive prosesser og organiske lidelser (der utgangspunktet er morforlogiske/strukturelle skader av hjernen) er et resultat av et tett sammenvevd spekter av aktivitet på tvers av strukturer og signalstoffer, høyst intrikat og gjensidig avhengig av hverandre. Lobotomi ble rett og slett for enkelt. Og i etterpåklokskapens navn også veldig, veldig brutalt.

Kos deg ellers med dette klippet fra en dokumentar om doktor Freeman.

Les om lobotmi på Wikipedia.