Nevroserien: Falske minner – Del 1

Tidligere har det blitt referert til noen videosnutter om Elizabeth Loftus forskning på falske minner her på psykologibloggen. Elisabeth Lofthus (æresdoktor ved UiO) er kjent som pioneren innenfor dette forholdsvis nye forskningsområdet, som allerede har fått store følger i forhold til hvordan vi ser på menneskers hukommelse, vitner i rettsvesenet, og hvilke teknikker som lar seg anvende i terapirommet. Falske minner må kunne sies å rangere høyt på ”psykologiens VG-lista topp 20”, og det er svært fengende å lese om.

På Universitetet i Oslo har vi en av de fremste norske ressursene på denne typen hukommelsesforskning i Svein Magnussen. Han har også skrevet en lettlest, tilgjengelig og underholdende bok om dette fenomenet (”Vitnepsykologi”). Med bakgrunn i forskningen han har samlet i boken sin, starter vi med dette en kort introduksjonsserie på fenomenet falske minner: Hva er falske minner og hvordan oppstår disse minnene hos normale, i hvilket klima kan i tilfelle denne typen falske minner oppstå, og forekommer falske minner i terapirommet?

Falske minner kan vi kort definere som illusjoner om å huske ting man beviselig aldri har opplevd. Dette kan være et fenomen ved et utvalg psykiske lidelser, slik som schizofreni, der såkalte konfabuleringer og hallusinasjoner kan føre til de pussigste forestillinger om bortføringer av aliens og andre mildt sagt usannsynlige hendelser. Det er viktig å presisere at disse minnene allikevel fremstår som svært ekte for personen som er syk, og at man må møte disse forestillingene på en taktfull og behandlingsmessig forsvarlig måte. Falske minner kan imidlertid oppstå hos alle, også friske, og det ganske enkelt.

Denne artikkelen vil således fokusere på falske minner som oppstår hos friske personer, med referanse til anerkjent forskning på feltet.

Mange av oss, om vi tenker etter, har kanskje oppdaget at vi innehar en del om ikke falske, så i alle fall redigerte minner selv. Feilhukommelse. Men falske minner i dagliglivet forekommer nok også oftere enn man skulle tro, og det er gode indikasjoner på at mange av de minnene vi eksempelvis har fra barndommen om dramatiske hendelser på idrettsbanen eller gjennom lek i gata, kan være produkter av ting vi har hørt, bilder vi har sett og egne forestillinger om hvordan dette har forløpt i etterkant av hendelsen. Det er mulig når vi gjenopplever hendelsen flere ganger gjennom mange år i etterkant av erfaringen. En teori som redegjør for det fysiologiske grunnlaget for denne typen konstruktiv hukommelse (og innkoding av minner for øvrig), kalles ”Multiple Trace Theory”.

Kort fortalt kan vi se på falske episodiske (levende, spatielle, konkrete for en episode) og selvbiografiske (som omhandler oss selv) minner som en ekstremvariant av feilhukommelse, hvor illusjonen blir skapt ved at informasjon fra andre kilder har blitt bearbeidet av egen kunnskap, egne forestillinger og egen fantasi. Dette fører til at minnet med en gang kan fremstå som svært realistisk og selvopplevd. Man risikerer til slutt å sitte igjen med en historie der man ikke lenger kan skille fiksjon fra fakta, hva vi eventuelt har fantasert og hva vi har blitt fortalt av de eksterne kildene.

For å kunne isolere årsakene til at slike minner oppstår, forsker man på falske minner i laboratoriet. Et berømt eksempel er Wades eksperiment med luftballonger. Forskergruppen allierte seg med forsøkspersonenes nære familie, og fikk fire bilder fra barndommen til hver av forsøkspersonene. Tre av disse bildene var det god grunn til å tro at deltakerne ville huske, og ett bilde var av barnet med en voksen slektning. I det siste bildet manipulerte man imidlertid omgivelsene slik at det så ut som om de var på tur i luftballong. Bildene ble vist forsøkspersonene og de ble bedt om å fortelle om hendelsene, og fikk spørsmål rundt situasjonen bildene ble tatt i. Dessuten ble de fortalt at det var helt vanlig at man ikke umiddelbart kunne gjenerfare barndomsminner. Intervjueren ba derfor deltakerne om å visualisere seg turen, og man fant at nesten halvparten viste seg å huske turen i luftballongen som beviselig aldri hadde funnet sted! Undersøkelsen viste dessuten at detaljene rundt situasjonen med luftballongene forsøkspersonene oppga, kun i liten grad ble hentet fra informasjonen fra bildet. Dette tydet dermed på at et faktisk falsk episodisk minne om ballongturen hadde oppstått, og en rekke andre studier viser at desto flere ganger et minne gjenfortelles, jo mer realistisk vil det falske minnet fremstå.

Det finnes en rekke andre lignende og annerledes eksempler på eksperimenter som viser at falske minner oppstår hos friske, normale personer. Blant annet har Elizabeth Loftus en rekke av dem.

Til og med kollektive falske minner kan oppstå i virkeligheten, noe historien om Edward Daily bekrefter. Daily var en krigshelt under Korea-krigen, og hadde mange kamerater som bekreftet innsatsen hans. Tilsynelatende. I ettertid viste det seg nemlig at Daily slett ikke hadde vært i krigen, men tvert i mot bak skrivebordet under hele konflikten. Daily frekventerte veterantreffene hyppig etter krigen hvor de blant annet fikk beretninger om befaringer i Sør-Korea. På treffene samtalet man mellom veteranene om felles erfaringer, hintet om hendelser og lignende. Dette klimaet førte til falske minner hos mange av veteranene, og de trodde at Daily faktisk hadde deltatt. Kanskje trodde også Daily selv at han hadde vært tilstede. For at slike kollektive minner skal kunne oppstå, er det nødvendig at vitnene har pratet med hverandre sånn at de på den måten kan bekrefte og fylle ut tåkete partier. I dette tilfellet hadde veteranene også tilgang til den samme påvirkningen fra samme informasjonskilde (Daily).

I lys av dette kan vi ta noen tilbakeskuende blikk på Bjugn-saken, som de fleste har hørt om.

I neste innlegg ser vi nærmere på forutsetningene for at falske minner kan oppstå, også i terapirommet.

Kilde: ”Vitnepsykologi” (2004) av Svein Magnussen (http://www.abstrakt.no/index.asp?id=27002)