Nevroserien: Falske minner – Del 2

Tidligere har det blitt referert til noen videosnutter om Elizabeth Loftus forskning på falske minner her på psykologibloggen. Elizabeth Loftus (æresdoktor ved UiO) er kjent som pioneren innenfor dette forholdsvis nye forskningsområdet, som allerede har fått store følger i forhold til hvordan vi ser på menneskers hukommelse, vitner i rettsvesenet og hvilke teknikker som lar seg anvende i terapirommet. Falske minner må kunne sies å rangere høyt på ”psykologiens VG-lista topp 20”, og det er svært fengende å lese om.

På Universitetet i Oslo har vi en av de fremste norske ressursene på denne typen hukommelsesforskning i Svein Magnussen. Han har også skrevet en lettlest, tilgjengelig og underholdende bok om dette fenomenet (”Vitnepsykologi”). Med bakgrunn i forskningen han har samlet i boken sin, starter vi med dette en kort introduksjonsserie på fenomenet falske minner.

Falske minner kan vi kort definere som illusjoner om å huske ting man beviselig aldri har opplevd.

I del 1 definerte vi falske minner, og gav eksempler på disse fra laboratoriet og virkeligheten. I del 2 ser vi på hvilke typer psykologiske teknikker og press som kan være med på å danne dem i terapirommet. Utgangspunktet og eksemplene er igjen hentet fra Magnussens bok.

Spesielt tre teknikker fra terapirommet viser seg å øke forekomsten av falske minner. Disse tre teknikkene er visuelle forestillingsbilder, hypnose og drømmetyding. Som dere husker av del 1 i serien, var et sentralt element ved Wades luftballongeksperiment at deltakerne skulle visualisere seg turen – se for seg hvordan det foregikk. Vi forsøker å huske personer, steder eller hendelser. Problemet med dette er at en slik reproduksjon er en kreativ prosess. Den populære teorien Multiple Trace Theory gjør rede for det fysiologiske og konstruktive ved gjenerfaringen av minner. Når vi gjenkaller et minne reerfarer vi hendelsen i nåtiden, og konsoliderer nye fysiologiske minnespor i de medialtemporale områdene (hippocampus), og danner således flere hukommelsesspor. Den berømte hukommelsesforskeren Endel Tulving er kjent for formuleringen “The act of remembering something that happened in the past is to reexperience that past in the present.” I denne prosessen er det mulig å konstruere helt nye elementer til de gamle minnene. Vi kan skape en ny kombinasjon av sted, tid, personer og hendelser som ikke trenger å være tro mot den opprinnelige hendelsen.

Magnussen trekker frem eksempelet til Maryanne Garry. Forskerne forela deltakerne 40 mulige, typiske rampestreker barn gjør, som å knuse vinduet til naboen. Deretter ba de deltakerne om å angi hvor sannsynlig det var at dette kunne ha hendt dem. Så ble deltakerne bedt om å forestille seg hvordan disse situasjonene kunne ha fortont seg, for så på et senere tidspunkt igjen angi sannsynligheten for at dette kunne hendt dem. Resultatene som fulgte viste at hendelsene ble vurdert som mer sannsynlige for dem som hadde visualisert seg hendelsene, og mindre for dem som ikke gjorde det.

Hypnose øker mengden informasjon som den hypnotiserte kan rapportere om gamle hendelser, men samtidig er økningen i feilinformasjon like stor. Dette er en direkte psykologisk hjelpeteknikk. Magnussen stiller tre spørsmål i forhold til hypnosen: hvor tydelig suggestiv påvirkning må til for å skape et falskt minne, overlever det falske minnet den hypnotiske tilstanden og blandes det hypnotisk utløste minnet seg med ekte minner? Forskningslitteraturen som Magnussen refererer til viser at det ikke skal mye suggestibilitet til for å skape et falskt minne, det kan overleve hypnosen og det er vanskelig å skille minner fra før og under. Videre viser det seg at drømmetydning (som er en kjent freudiansk teknikk) i kombinasjon med suggestibilitet fra terapeuten kan gi falske minner.

De som har levd noen år husker muligens anklagene mot Torbjørn Fjelstad, arkitekten som i 2000 ble anklaget for å ha utført både mord og voldekt, og for deltakelse i en sex-liga. Dette eksemplet blir dratt frem som et av flere i Magnussens bok. Påstandene ble fremsatt av en kvinne etter langvarig behandling hos psykoterapeut. På bakgrunn av det vi i dag vet om minner som ”gjenoppdages” i terapirommet, er det viktig å eliminere mulighetene for at slike falske minner oppstår. Fra Amerika er det mange groteske eksempler på minner av forferdelig natur som har blitt gjenoppdaget i terapirommet. Disse har ført til brutale rettsprosesser, splittet familier, og senere vist seg ikke å stemme.

Her skal det presiseres at terapirommet setter en trygg ramme for pasienten å åpne seg i. Mange vil etter langvarig terapi ønske å åpne seg mer, og således fortelle nye ting det har tatt tid å bli trygg nok til å fortelle. Så man skal selvsagt ikke avfeie nye momenter som kommer frem i terapien, men man bør ikke aktivt presse pasienter til å ”gjenoppdage” minner pasienten ikke har noen fornemmelse om å ha erfart. I terapi er man i tillegg svært sårbar, og terapeuten har stor påvirkningskraft. Fra hukommelsesforskningen vet vi at det er usannsynlig at man gjenoppdager minner når man tidligere ikke har hatt noen anelse om at det har hendt. Det er også påfallende at posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er kjennetegnet ved at man ikke klarer å glemme.

I del 1 av serien om falske minner ble Bjugn-saken nevnt. Her er det intervjuteknikkene som ble brukt på barna som er mest iøyenfallende. Barn er ekstra suggestible for påvirkning fra eksterne kilder og ekstern informasjon. Her er det viktig å unngå ”det suggestible intervju”.

Hukommelse er i det hele tatt et svært spennende felt i psykologisk forskning, og det er mye forsket på. Derfor har vi samlet mye kunnskap, og vet en hel del. For en grundig og god innføring i vitnepsykologi anbefales boken til Svein Magnussen som er utgangspunktet for disse artiklene. Er du skeptisk nå, klarer han å overbevise deg, med empiri og oppdatert kunnskap fra hukommelsesforskningen.

Kilde: ”Vitnepsykologi” (2004) av Svein Magnussen (http://www.abstrakt.no/index.asp?id=27002)

Forsidebilde: bigtallguy@flickr.com