Stine spør: Hvordan er psykologer på hjemmebane?

Stine har skrevet inn et spørsmål til oss i Spør oss-spalten.

«Forholder man seg annerledes til venner/kjæreste/ andre mennesker enn før man ble psykolog? Det hadde vært veldig interessant å vite hvordan det er å være psykolog i hverdagslig sammenheng.»

Heisann, Stine! Takk for spørsmålet. Først og fremst må jeg begynne med å si at jeg selvfølgelig kun kan uttale meg om meg selv. Det er sikkert svært mange psykologer som vil synes at det jeg svarer ikke passer for dem, men jeg vil også tro at noen kan kjenne seg igjen i noe av det.

Det er et svært godt spørsmål du stiller, og jeg måtte tenke litt igjennom det før jeg skulle gjøre et forsøk på å svare. Det første jeg vil si, er at jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg ble psykolog. Eller; jeg vet at det ikke er tilfeldig. I disse Hjernevask-tider er det mye snakk om arv og miljø. Altså, hvor mye av oss kan forandres med miljøpåvirkning, og hvor mye er bestemt av gener allerede fra før fødselen.

Jeg vil påstå at jeg har hatt med meg noen personlighetstrekk helt fra starten av som har gjort at jeg til slutt endte opp med å bli psykolog. Med andre ord tror jeg at jeg har vært interessert i, og opptatt av, mennesker lenge før jeg ble psykolog.

Mange tror muligens at psykologer har vanskeligheter med å trå ut av psykolog-rollen på hjemmebane, og at de driver med analysering av sine venner, kjærester og familie til enhver tid, nettopp fordi de er psykologer av yrke. Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mennesker eller forsøker å hjelpe andre når jeg er hjemme i den grad jeg kan, men det er nok mer et uttrykk for min personlighet framfor mitt yrke. Den personligheten som har gjort at jeg har valgt å bli nettopp en hjelper av yrke også.

Så med andre ord; oppfører jeg meg annerledes når jeg er med venner og familie nå enn før jeg ble psykolog? Nei, ikke særlig. Har jeg både før og etter jeg ble psykolog vært opptatt av mennesker og blir raskt lyttende når de har et problem eller har det vanskelig? I aller høyeste grad.

Jeg tror ikke det er en stor fare for å bli mer overinvolvert i andre på fritiden, men kanskje heller det motsatte av og til kan bli et problem. Et fenomen jeg tror psykologer (og annet helsepersonell) skal være oppmerksom på, er såkalt sekundær traumatisering. Det å jobbe i intense mellommenneskelige relasjoner, hvor man hører sterke historier om smerte, tap, traumer og fortvilelse, kan av og til nesten være som et traume «light». Tenk for eksempel på leger som har jobbet utenlands i krigssoner, hvor de har vært vitne til forferdelige skader på mennesker. Noen av disse legene kan når de kommer tilbake på norske sykehus da fortelle om vanskeligheter med å sette seg inn i problemene til en pasient med «bare» ryggsmerter. Således kan psykologer kanskje av og til ha vanskeligheter med å sette seg inn i «vanlige» problemer til familie og venner i hverdagen når de har en arbeidshverdag preget av problemer og smerte i ekstremvariant? Kanskje noen av mine kollegaer kunne tenkt seg å komme med sine egne betraktninger om dette?

Bilde: elitatt