Et lite stikk til Larmack?

Epigenetikken gir et lite stikk til Lamarck, sier Dag O. Hessen iMorgenbladetDag og Tid rapporterer om det samme. Men dette er en misforståelse, som Richard Dawkins påpeker i boken The Extended Phenotype fra 1982.

Jean-Baptiste Lamarck tas i denne sammenheng til inntekt for teorien om at arter forandrer seg etter direkte påvirkning fra miljøet. Sjiraffens lange hals oppsto i Lamarcks system fordi den strakk seg etter blader høyt oppe. Dette førte til at halsen ble lengre, og denne halsen ble så arvet av sjiraffens barn. Som motseting står Darwins teori om det naturlige utvalg, der den sjiraffen som tilfeldigvis har litt lengre hals, etterlater flere etterkommere og derigjennom sprer sine gener for lang hals.

Epigenetikk er studiet av arvbare, ikke-genetiske faktorer. Det er nokså nylig blitt kjent at informasjon som ikke ligger i genene også kan overføres til neste generasjon. Denne informasjonen kan igjen påvirkes direkte av miljøet. Det er for eksempel vist at mennesker som gjennomgår lange sultperioder får endrede metyleringsmønstre i sitt DNA, og at dette arves av etterkommere.

Tilsynelatende er dette altså en seier for Lamarck – miljøpåvirkning arves. Men da glemmer man hva Lamarck forsøkte å forklare, nemlig hvordan arter formes sånn at de er tilpasset sitt miljø. Og epigenetiske forandringer kan ikke være adaptive forandringer, fordi det er umulig å forutsi sammenhengen mellom (for eksempel) et metylseringsmønster og et fenotypisk resultat.

Tenk på sjiraffeksempelet. Darwins modell er lett forståelig; her etterlater den sjiraffen som tilfeldigvis har litt lengre hals flere etterkommere. De korthalsede sjiraffene er dårligere tilpassede og fjernes av naturlig seleksjon. Dette forklarer hvordan sjiraffhalser etterhvert endrer seg.

Så til den påståtte ny-Lamarckismen. Her fører det å strekke halsen til at (la oss si) metyleringsmønstrene i halsvirvelcellenes DNA endrer seg. Men hvordan skal de endre seg på riktig måte? Hvordan skal de endre seg sånn at sjiraffen faktisk får lenger hals? For å få til det må det være en forutsigbar sammenheng mellom endringer på det molekylære nivået og det fenotypiske uttrykket. En slik sammenheng finnes ikke, fordi å bygge en organisme er en ekstremt komplisert prosess som ikke kan forutses hvis man bare kjenner startbetingelsene og ikke resultatet.

Epigenetikken bringer altså ikke noe nytt til torgs når det gjelder å forklare adaptiv evolusjon. Den innebærer derimot at DNA ikke er det eneste overføringsmediet for arvbart materiale. Men dette er en mer teknisk debatt enn den Darwin og Lamarck hadde. (Og Darwin selv snakker faktisk om arv av “acquired characteristics” i Artenes opprinnelse.)

At også ikke-genetisk materiale arves er altså ikke noen gjenreisning av Lamarckisme, sånn dette begrepet vanligvis forstås. For at man skal kunne snakke om det må miljøpåvirkning være direkte årsak til adaptive forandringer i en organisme. Med mindre alt vi vet om embryologi er galt er dermed Lamarck fortsatt henvist til idehistoriens skraphaug.

Forsidebilde: u2canreed@flickr