Nevroserien: Speilnevronene – Del 1

Et av menneskenes særegenheter i dyreriket er vår unike sosiale evne. Som et resultat av de kravene endret miljø har stilt til å fungere i gruppe, samarbeide og så videre, ser man for seg at mennesket har utviklet spesialiserte strukturer i hjernen gjennom evolusjon i tusener av år. Dette kalles i evolusjonspsykologien for modularitetsprinsippet: Nemlig at hjernen består av spesialiserte og delvis uavhengige strukturer som har sine ulike funksjoner. Et spennende funn fra den siste tiden, er en struktur som ser ut til å reagere på ulikhet (http://media.caltech.edu/press_releases/13327).

Modularitetsprinsippet har fått støtte gjennom utallige eksperimenter, blant annet de som har vist at mennesker har en unik evne til å gjenkjenne ansikter og de følelsene våre ansiktsuttrykk kommuniserer. Det har blitt avdekket en spesialisert struktur i hjernen som kalles «fusiformt ansiktsområde» (FFA), som er sentral i vår evne til å oppfatte denne subtile kommunikasjonen. Når mennesker blir eksponert for et ansiktsuttrykk som eksempelvis kommuniserer glede, aktiviseres blant annet FFA. Dersom man har skade i FFA, viser det seg videre at man ikke klarer å gjenkjenne ansikt. Studier som beskjeftiger seg med denne typen forskning, og hvordan vi fungerer som sosiale vesener, kalles gjerne studier i sosial kognisjon. Videre vet vi også at en rekke strukturer i midtre tinninglappsområde (medialtemporale) er helt nødvendig for innlæring og gjenhenting av minner. Mest prominent og berømt er hippocampus, der en av de hyppigst studerte personene i psykologihistorien Henry Molaison (H.M.) (http://en.wikipedia.org/wiki/Henry_Molaison) hører til.

De siste årene har det blitt publisert mye forskning på noe relativt ferske psykologstudenter syns er spesielt fascinerende: Speilnevroner. Populære teorier innenfor forskningen på for eksempel Aspergers syndrom dreier seg gjerne om en tenkt dysfunksjon i disse mekanismene på nevronnivå. Speilnevronene er vist på glimrende måter i apestudier, men er det riktig å snakke om speilnevroner hos mennesker? Tanken på disse nevronene gjør en ung entusiast storøyd og interessert – for gud hvor sofistikert naturen er, og hvilke filosofiske implikasjoner dette kan gi.

I del 1 av denne serien holder det med en forenkling av speilnevroner slik de sees fra forskningsfronten, og av de fremste entusiastene. I del 2 av serien går vi noe videre og forklarer hvilke forsøksparadigmer man anvendte da man oppdaget speilnevronene, og konsentrerer oss om Rizzolattis apestudier. I del 3 kikker vi nærmere på menneskers empati, i lys av ideen om speilnevroner, og forskningen dette har resultert i. I gjennomgangen av forskningen problematiseres det hvor vidt det er riktig å snakke om speilnevroner hos mennesker, eller om det gir mer mening å prate om speilsystemer. I og med at dette fortsatt er et omstridt tema, og forskningen relativt ny, velger undertegnede å fokusere på det det er relativt bred enighet om; forskning som er publisert, sitert og anerkjent, og som undervises psykologistudenter. Noen vil allikevel komme til å oppfatte dette som kontroversielt.

Nevnt innledningsvis har vi mennesker unike sosiale evner. Vi har en utrolig evne til intuitivt å forstå andres indre følelser. Vi kan merke, ja sanse, andre personers skam, skyld, smerte og ikke minst glede. Noen er bedre enn andre på dette. I dag er alle enige i at hjernen er hovedsetet for menneskelig aktivitet. For eksempel oppleves ikke smerte bevisst før signalene er prosessert i hjernen. Når vi brenner oss på fingeren brer elektriske impulser seg langs nervenes aksonfibre fra armen, danner synapser og skiller ut signalstoffer med andre nevroner i ryggmarg og andre subkortikale strukturer, og prosesseres så ferdig i storehjernen. Etter kort tid får vi en bevisst opplevelse av ubehaget. Når vi løfter hånden vår, er det signaler fra hjernen som gir beskjed om at dette skal skje, fra motorisk hjernebark, videre nedover ryggmarg og ut i hånden. Alt vi gjør – når vi tenker og handler, krever aktivitet i hjernen.

Speilnevroner kan forklares slik: når jeg er lei meg aktiverer jeg en rekke nevroner i hjernen, motorikk for mimikken, nevroner for følelsene og signaler til tårekanaler slik at jeg kan gråte, for å nevne noe. Når mine venner ser at jeg er lei meg, vil de samme nevronene som aktiveres i hjernen min for å produsere min mimikk og mine følelser, i stor grad aktiveres hos vennene mine. De føler min smerte, bokstavelig talt. Når jeg ser noen andre klype venninna mi i armen, vil de samme nevronene som aktiveres hos personen som kjenner å bli kløpet, aktiveres i min egen hjerne. Dette gjør at vi intuitivt er i stand til å forstå hverandre på nært fullkomment vis. Nevronene speiler hverandre aktivt. Ramachandran forteller i en forelesning (http://www.psykologibloggen.no/?p=2182) at personer som har amputert armen og ikke har nervefibre som kan fortelle hjernen “slapp av, ingen klyper deg”, vil kunne sanse å bli kløpet i armen ved å observere at dette skjer med noen andre: De erfarer en helt reell opplevelse av å bli kløpet selv. På samme viset kan vi se for oss andre subtile uttrykk som skam og skyldfølelse, og den nevronale aktiveringen som ligger til grunn for det uttrykkelige, og vår intuitive forståelse av andres personers opplevelse av disse følelsene.

På denne måten åpenbarer det seg altså en helt ny forklaring på vår intuitive forståelse av andre menneskers sinnstilstander.

Ganske tidlig i artikkelen ble Aspergers syndrom (http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom) nevnt. Asperger er en autistisk spektrum lidelse, spesielt kjennetegnet av at personen med med syndromet må jobbe hardt med fortolkning av sosiale stimuli, mimikk, kroppsspråk og empati (les: empati som en villet handling der vi setter oss selv «i den andres sko»). De har på mange måter et litt annerledes blikk på virkeligheten. Populære teorier innenfor Asperger syndrom dreier seg nå om en tenkt dysfunksjonalitet i disse nevronene. Det personer uten asperger får gratis, må personen med asperger jobbe hardt for å tolke og forstå.

Det finnes sterke holdepunkter for at vi har utviklet slike strukturer og nevroner i hjernen som gjør oss i stand til å forstå hverandre på en fantastisk intelligent måte. Speilnevroner har filosofiske implikasjoner, så vel som faglige og på sikt kanskje behandlingsmessige. I del 2 og 3 går vi nærmere inn på den minst kontroversielle forskningen, og drøfter forskjellige implikasjoner, og hvordan vi best forstår prinsippene for den. Har du nerdegenet i orden og tåler tørrspråk, blir du definitivt litt klokere, og kan imponere neste gang du er på vorspiel.

Inntil neste gang kan du varme opp med litt speilnevronstoff på Wikipedia (http://en.wikipedia.org/wiki/Mirror_neurons)