Nevroserien: Speilnevronene – Del 3

I del 2 i serien om speilnevroner ble de aktuelle nevronene definert som et sett nevroner korrelert med en målrettet handling, helt uavhengig av hvordan denne informasjonen mottas. Informasjonen kan mottas ved hjelp av egen handling, ved å observere en annen gjennomføre handlingen, høre en annen gjennomføre den eller bare ved å observere en del av handlingen, men med tro på at handlingen faktisk finner sted. Rizzolatti undersøkte disse nevronene hos Macaque-aper, og man har på sikt utvidet deres relevans også for mennesker. Har du ikke lest del 1 og 2 i serien, anbefales dette, men det er ikke strengt nødvendig.

Med Rizzolattis apestudier i mente, kan det være slik at speilnevronenes relevans går lenger? Er det bare ved observasjon av handlinger at disse nevronene eller systemene er aktive? Kan det ha noe å si for det mest fundamentale for menneskelig sameksistens: For vår evne til empati?

Det finnes i alle fall sterke holdepunkter for at vår evne til å ta del i andres følelsesliv – å være medfølende – samvarierer med speilnevronenes aktivitet. Men vi skal være forsiktige med å tillegge enkeltnevroner slike egenskaper. For det første fordi det som nevnt er etisk umulig å gjøre enkeltcelleopptak og lignende studier på mennesker slik de gjøres på aper. Potensielt kan man avdekke noe ved operasjoner der man fjerner vev, eksempelvis ved inngrep hos pasienter med epilepsi. Videre er det dessuten en viktig tese i nevrovitenskap at istedenfor å se for seg enkeltområder eller enkeltstrukturer som avgjørende i kognitive prosesser, er det mer fornuftig å se på hjernen som et bredt distribuert og komplisert nettverk, som alle bidrar på forskjellig vis til kognitive proseser. Derfor er det – som vi allerede har vært inne på – mer korrekt å snakke om speilsystemer hos mennesker. En rekke forskere på feltet sosial kognisjon argumenterer allikevel for at speilnevroner kan være essensielle for å forstå andre menneskers intensjoner og følelser.

Beer (http://www.psy.utexas.edu/psy/faculty/Beer/beer.html) postulerer at speilnevroner som er assosierte med empati er lokalisert i regioner som typisk er aktive ved emosjonelle tilstander (Gazzaniga, 2009). Selv om det påstås at begrepet nevroner her er problematisk, er det i alle fall sterke indikasjoner på speilende systemer:

I et forsøk lot man personer titte på bilder som skulle fremprovosere en følelse av avsky, for eksempel bilder av råtten mat, instekter og dårlig hygiene. Ved fMRI-opptak fant man at graden av intensitet i følelsen av avsky, hadde en positiv samvariasjon med graden av aktivitet i insula (et område i hjernen). I et videre studie så man at graden av aktivitet i insula er assosiert med intensiteten av en annen persons ansiktsuttrykk som kommuniserer avsky.

Man har også vist at pasienter som har gjennomgått operasjon for å utbedre epilepsi med

dybdeelektroder koblet til insula, hadde en sterkere aktivitet i fremre del av insula når disse pasientene så på bilder som vekket avsky. Man har også – for videre å sannsynliggjøre speilsystemet – observert en manglende evne til å gjenkjenne avsky hos en pasient med en lesjon i insula (Gazzaniga, 2009).

Tania Singer har videre vist at både det å oppfatte fysisk smerte selv, og å observere denne smerten hos andre, aktiverer insula og fremre deler av cingulate cortex (Gazzaniga, 2009). I studiet målte hun deltakernes aktivitet når de mottok smertefull stimuli gjennom en elektrode på hånden, og når deltakerne så den samme smertefulle stimulien bli gitt til deres romantiske partners hånd. Selv om opplevelsen av smerte aktiverte et stort nettverk i hjernen, påviste man aktivitet i både insula og fremre cingulate cortex når deltakeren selv opplevde smerten, og når deltakeren så partneren sin oppleve smerten. Videre manifisterte det seg høyere aktivitet i disse områdene hos deltakerne som skåret høyt på et spørreskjema som omhandlet empati når de observerte partneren oppleve smerte.

Det er altså flere sofistiskerte forsøksparadigmer som danner støtte for teorien om speilsystemer, men det er spesielt et eksperiment i forlengelsen av dette som også er interessant å vise til. Jean Decety har gjennom et kjent forsøk funnet ytterligere støtte for at individuelle forskjeller i empati modulerer ulik grad av aktivering i speilsystemer som er relatert til fysisk smerte. I sitt eksperiment lot han leger versus ikke-leger se på videoklipp der andre ble påført enten ikke-smertefull stimuli (rørt av bomullspinner), eller smertefull stimuli (med akupunkturnåler). Den ene gruppen hadde ingen erfaring med akupunktur, noe legene hadde. Kun ikke-legene aktiverte ACC og insula (som nevnt ovenfor), noe som viste at ekspertene (legene) kan avkoble seg selv fra denne empatiske opplevelsen av smerte. Årsaken til dette kan være at en slik avkobling er avgjørende for at de skal kunne utføre akupunkturen på en tilfredsstillende måte, og heller fokusere på langtidseffekten av behandlingen for pasienten (Gazzaniga, 2009).

Samlet viser denne typen eksperimenter og studier av pasienter med lesjoner i somatosensorisk cortex (som har sterkt nedsatt evne til å identifisere en annen persons emosjonelle tilstand) sterke indikasjoner på at prinsippene om speilnevroner – eller speilsystemer – også er gjeldende for vår evne til å oppleve empati. Samme områder som blir aktivert under subjektiv opplevelse av smerte, aktiveres når vi observerer den hos andre. Aktiviteten kommer også an på hvor vidt personen aktivt utøver empati med personen som opplever følelsen.

Man kan holde på i det uendelige med referanser til forskningsfronten, og det er mye det ville vært interessant å se videre på, som for eksempel autistisk spektrum lidelser. Jeg vil heller avslutte med et (av flere mulige) filosofiske poeng, som Ramachandran fremmer i denne videoen (http://www.psykologibloggen.no/?p=2182): Er det slik at nevronene kommuniserer med hverandre – aktivt speilende – og kan det bety at vår bevissthet ikke er distinkt, individuell og avsondret andres, men at vi istedenfor er en bevissthet som aktivt oppdager oss selv? En svevende tanke, men det er verdt eksperimentet, noe som for øvrig minner meg om en ganske morsom sekvens i Bill Hicks´ Revelations (http://www.youtube.com/watch?v=vX1CvW38cHA).

For min del holder det foreløpig med fascinasjonen over hvor sofistikert og sammensatt hjernen vår faktisk er.

Kilde: Gazzaniga, M. S., Ivry, R. B., Mangun, G. R. (2009). Cognitive Neuroscience. New York: W.W. Norton & Company, Inc (altså brukes en sekundærkilde i gjennomgangen).

Forsidebilde: DerrickT@flickr.com