Biofobi og biologisme: Atferdsgenetikk

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

Atferdsgenetikk

Atferdsgenetikk (se for eksempel Plomin et al., 2000, for en innføring) er et sett med grunnleggende metoder og funn fra utviklingspsykologien. Bioparadokset gjør imidlertid at de fleste utviklingspsykologer kun forsker på det de forstår som miljøfaktorer. Det er i seg selv nokså fascinerende.

Det at det er grunnlag for å hevde at

a) det som studeres ikke er miljøfaktorer (likhet mellom foreldres atferd og barns atferd gir ikke grunnlag for å hevde at barna lærer av foreldrene, da atferden kan skyldes like gener),

og b) at det ikke er den type miljøfaktorer som forklarer mest varians (de miljøfaktorene som forklarer mest varians er de som gjør medlemmer av samme familie mindre like).

Vi skal se nøyere på dette under. Innenfor atferdsgenetikk har man forsket på i hvilken grad genetikk og miljø forklarer varians i trekk der det finnes individuelle forskjeller. Variansen måles på gruppenivå. På den måten har man måttet kontrollere både for arv og miljø. Likevel har atferdsgenetikken blitt karakterisert som ekstrem av de som mener generelt at utvikling skyldes både arv og miljø, men som selv kun studerer ”miljø” faktorer uten å kontrollere for arv.

Turkheimer (2000) oppsummerer funnene fra atferdsgenetikken på følgende måte:

1) Alle psykologiske trekk, tilstander og egenskaper er arvbare.

2) Effekten av å vokse opp i samme familie er mindre enn effekten av gener.

3) En vesentlig del av variansen i menneskets komplekse psykologiske trekk forklares verken av genetiske faktorer eller av familiemiljøet.

Delt miljø – miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere – er den minst variansforklarende faktoren når man for eksempel skal forklare forskjeller og likheter i personlighetstrekk, intelligens eller psykisk lidelse. Med andre ord – når Wilder og Watt (2002) målte likhet mellom foreldre og deres barn var det først og fremst et uttrykk for at foreldrene og barna var i slekt de målte. Dette er et problem for all lignende forskning.

Et annet viktig poeng: ikke-delt miljø, altså faktorer som gjør familiemedlemmer ulike, er den faktoren som forklarer mest varians. Dette må fremtidige psykologiske teorier om utvikling forholde seg til: Selvsagt er vår evolusjonære historie og vår genetiske bagasje essensiell for å forstå menneskelige motiver og gjerninger, men den fellesmenneskelige atferd er langt fra hugget i stein. Våre teorier handler hovedsakelig om hvordan bestemte foreldreintervensjoner gjør alle som utsettes for disse like; empirisk er miljøets effekt hovedsakelig å gjøre medlemmer av samme familie forskjellige. Derfor må vi forske på en annen måte – og arv kontrolleres for i alle studier av antatte miljøfaktorer.

Referanser:

Plomin, R., DeFries, J. C., McClearn, G. E., & McGuf?n, P. (2000). Behavioral genetics. 4th ed. New York: Worth Publishers.

Wilder, E. I., & Watt, T. T. (2002). Risky parental behavior and adolescent sexual behavior at ?rst coitus. The Milbank Quarterly, 80, 481-524.

Forsidebilde: epsos.de