Cotards delusion og nevropsykologiske teorier

Cotards delusion

Dette er en type vrangforestilling som ikke er en del av DMS, men man mener det har slektskap til det. Man kan heller ikke finne den som egen subtype i DSM eller ICD. Cotards delusion blir populært sett på som vrangforestillingen om å være død eller ikke å eksistere. Det ble først rapportert i 1788, men ikke beskrevet før Jules Cotards forelesning i ”Société Medico-Psychologique” i Paris juni 188. Jules Cotard var født 1. juni i 1840 i Issoudun i Frankrige. Han studerte ved Boca og Vulpian. Han fattet interesse for patologi mens han jobbet under Charcot og fikk sin doktorgrad i 1868. Han døde 19. august i 1889 etter han ble smittet av difteri av sin datter.

Et eksempel Cotard ga i sin forelesning i Paris i 1880, om en kvinne som mente hun ikke hadde hjerne, nerver, bryst eller innvoller. Hun var bare skinn og ben. Hun trodde videre at det ikke eksisterte noen Gud eller Djevel (noe som var mer oppsiktsvekkende da en det muligens er i dag). Hun hadde ikke noe behov for mat, og var udødelig. Hun ba derfor om å bli begravd levende. Det var også en del selvmordsforsøk. Cotard anså dette som en ny type lypémanie, en diagnose man i dag ville sett på som en form for psykotisk depressiv episode. Denne inneholdt melankoli, ideer om fordømmelse eller besettelse, suicidal atferd, følelsesløshet i forhold til smerte, vrangforestillinger rundt det å ikke eksistere, enten omfattende hele personen eller bare deler (som hjerte, hjerne osv), og vrangforestillinger rundt udødelighet. Dette ble sett på som originalsymptomene på délire de Cotard. Cotard selv kalte diagnosen délire des négations (no.: nihilistiske vrangforestillinger) ut fra det som var mest fremtredende, nemmelig pasientenes tendens til å benekte forskjellige forhold. Det ble en debatt etter Cotards død angående hvor denne diagnosen skulle passe inn i det daværende systemet, hvis det i det hele tatt var en diagnose han hadde beskrevet. Det ble lenge diskutert om det skulle settes under melankoli, men man ble til slutt enige om at det var et eget syndrom. Cotard selv var negativ til etiologisk klassifikasjon av diagnoser og ville heller se en symptomatisk klassifikasjon. Délire des négations ble ofte sammenlignet med délire de persecution og blant andre Séglas mente dette var det han kaldte Secündare Verrücktheit (no.: sekundær paranoia) (Séglas, 1887, i Berrios & Luque, 1995), hvor délire des négation hadde en progressiv utvikling på linje med paranoia. Siden den gang har Cotards syndrom blitt flyttet rundt i det diagnostiske systemet. Mellom 1900-1939 ble det satt under gruppen depresjon og manisk depressive lidelser. Det har også blitt satt under paralyser og senil dement ved andre anledninger. I dag finner man det ikke igjen i verken DSM IV eller ICD 10, men Gardner-Thorpe & Pearn (2004) med flere understreker at dette er en form for vrangforestilling og burde høre hjemme der.

Neuropsykologiske teorier på Cotards delusion

Young og Leafhead (1996) mente at det organiske grunnlaget mellom Cotard og Capgras delusion er den samme. Dette til tross for at de fenomenologisk ser ut til å ligge et godt stykke fra hverandre. Forskjellen ligger teoretisk sett i at Capgras pasienter har en feil på den dorsale ruten, mens Cotards pasienter har en feil på den ventrale ruten. Ramachandran & Blakeslee (1998) mener det er en organisk forskjell på de to hvor Capgras delusion har en feil mellom FRU stadiet og det limbiske system, mens Cotards delusion mangler en kobling mellom det limbiske system og all persepsjonell prosessering. Det vil si at det ikke bare er ansikter man ikke opplever noen følelsesmessig reaksjon i forhold til, men det er alle opplevelser. Dette kan gi dem en opplevelse av å ikke eksistere eller være satt utenfor virkeligheten. Enoch og Trethowan (1991) beskriver en case av Cotards delusion hvor pasienten forteller at de har en persepsjonell tilstedeværelse, men ikke virkelig er involvert i det som skjer rundt dem.

Forsidebilde: Spoon Monkey@flickr.com