Emil Kraepelin (1856-1926) og den kliniske metode

Emil Kraepelin, født i Neustrelitz i Tyskland, har vært et gjennomgående navn i psykiatrien. Han kom fra en velstående tysk bondefamilie og hadde først ambisjoner om å studere naturvitenskap, men endte med å velge medisin. Kraepelins valg av psykiatri kan ha blitt påvirket av Wundt som oppfordret han til å studere det ”abnormale” (Boyle, 2000). På rekordtid, allerede etter 12 år, ble han tilbudt professorat som 30 åring ved Dorpats Universitet (senere Tartu) i Baltikum. Der ble han også direktør for universitetsklinikken med åtte sengeposter. Fire år senere dro han til det psykiatriske instituttet i Heidelberg og startet et psykologisk laboratorium, før han igjen dro videre til Universitetsklinikken i München i 1904. I 1916 startet han Det Tyske Psykiatriske Forskningsinstitutt hvor han arbeidet til han døde i 1926 (Boyle, 2000).

Den kliniske metode

Kraepelin er mest kjent for hans rolle i utvikling av det diagnostiske system vi har i dag. Han var også med på utviklingen av flere diagnoser og flere av dem blir stadig brukt i dag. Kraepelin hadde sitt virke i perioden man nå ser på som begynnelsen av psykologi som en egen profesjon. I motsetning til medisin generelt som gjorde stadige fremskritt, var det relativt lite som hadde skjedd innenfor psykiatrien århundret opp til Kraepelins tid. Inspirert av blant andre Nissl og Alzheimer som jobbet med tertiær syfilis, og Kahlbaum og Hecker som jobbet med psykoser, begynte han å se etter fellestrekk og små grupperinger av symptomer som hadde felles årsak, utviklingsforløp og utfall. Han så også viktigheten av hvordan psykologiske (og fysiologiske) funksjoner, og avvik eller manipuleringer av disse, kunne være med på å være en medvirkende årsak til lidelser. Kahlbaum og Hecker var inne på den samme tankegangen tidligere, og så også nytten i å kategorisere de forskjellige symptomene til større lidelser eller syndromer. De var blant annet de første som satte navn på dystymi, syklotymi, paranoia, katatoni og hebefreni. Kraepelin studerte disse sammensettingene av symptomer også over tid. Dette ga han muligheten til å gi dem en prognose (utviklingsforløp og utfall). Han gikk ut fra at hvis man også undersøkte mange tilfeller, ville det få større vitenskapelig betydning (noe som i dag er en selvfølge i forskningen). Her kom den kliniske metoden over til psykologi fra medisin, og har senere fått navnet psykopatologi. Han hadde en viss vitenskapelig konkurranse i Freud og psykoanalysen som begynte å få fotfeste og Kraepelins måte å kategorisere på viste seg å være komplisert. Blant annet hadde han store problemer med å finne noen felles faglig enighet om hvordan utfallet av et sykdomsforløp ville bli gitt bestemte kriterier. Og det var også en hel del uenighet om når man faktisk sitter med utfallet, og at ikke sykdommen skal utvikle seg videre (Boyle, 2000).