Paul Eugen Bleuler (1857-1939) Schizofreniens far

Bleuler var født i Zollikon nær Zurich i Sveits. Hans foreldre var velholdte bønder. Han begynte å studere medisin i Zurich, men dro også til andre steder som Paris hvor han lærte om hypnose og suggesjon. Han var også i München på et tidspunkt, men returnerte etter hvert til Zurich og begynte å arbeide på universitetssykehuset Burghölzli. I 1886 ble han direktør for en psykiatrisk klinikk på Rheinau sykehus, men returnerte til Burghölzli i 1898 til stillingen som direktør. Han fikk også et professorat ved universitetet i Zurich (Henrichs, 2000)

Han var kjent for å stille spørsmål rundt eksisterende behandlingsmetoder, og var nytenkende innenfor sitt felt. Han introduserte blant annet arbeid og organisasjonspsykologi og så verdien av psykososial og psykoterapi intervensjon hos personer med mentale lidelser. Han var med i ”Vienna psycho-analytical society” med Carl Jung som hadde vært hans assistent, og senere ”The International Psychoanalytical Association” som han gikk ut av i 1910 på grunn av hans misnøye med Freuds dogmer og intoleranse mot motstridende synspunkt (Henrichs, 2000)

Bleulers schizofreni

Begrepet stammer fra rundt 1907 og skulle være en erstatning for Kraepelins dementia praecox. Ordet i seg selv er satt sammen av to greske henholdsvis ”schizein” som betyr å dele og ”phren” som betyr sinn. Altså pekte Bleuler mot et delt sinn. Med det mente han at lidelsen var en deling (en.: splitting) av psykologiske faktorer. Noe som har blitt litt oversett er at han opprinnelig omtalte det som schizofreniene på grunn av at de forskjellige delene av i den. Han så symptomene med vrangforestillinger, hallusinasjoner, og sosial tilbaketrekning, men mente at det var noen underliggende faktorer som utgjorde kjernen av lidelsen. Han mente disse var dissosiasjoner, splitting, fragmentering og sameksistensen av flere motstridende impulser i pasientens mentale liv. Med dette ville talen miste sitt forhold til noen enhetlig tankegang, følelsesuttrykket passer ikke sammen med taleinnhold, behov blir å konkurrere med avsky og tanke vil stå motsigende mot handling.

Grunnen til at han mente man skulle gå bort fra dementia praecox var mye på grunn av ordlyden. Dementia viser til en nedbrytende lidelse som var uhelbredelig. Praecox viser til at lidelsen starter i tidlig alder. Bleuler mente at ingen av delene var nødvendigvis slik. En reorganisering av symptomene, og denne nye måten å se det på passet bedre til Bleulers ønske om å la tradisjonen til Wundt møte den Freudianske. I senere tid har Bleulers argumentasjon fått samme kritikk ved at man mener hans ”schizein”, eller hans splitting er en upassende beskrivelse (Berrios, 2003). Ambivalens og autisme er også to begreper man setter i sammenheng med schizofreni som har opphav hos Bleuler. Kraepelins paranoia ble etter hvert tatt opp i schizofrenibegrepet sammen med blant annet parafreni. Kasanin introduserte i 1933 schizoaffektiv lidelse og viste at grupperingene til Kraepelin og Bleuler også kan blandes. Langfeldt kom etter i 1939 og introduserte schizofreniform psykoser (Bürgy, 2008). Kraepelins dementia praecox inkluderte mer av schizoaffektive spektrum, mens Blueler og Schneider begrenset for det schizoaffektive spektrum.