Biofobi og biologisme: Var dette gode eksempler på genetisk determinisme?

Det er nå mulig å stille et vanskelig spørsmål: Er eksemplene over gode eksempler på biologisk eller genetisk determinisme? De er er eksempler på atferdsgenetisk og evolusjonspsykologisk forskning. Dette er to forskningsområder som helt klart hører hjemme under psykologien. På tross av de mange motforestillingene og påstandene om at atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi er genetisk deterministiske, kan det være interessant å vurdere denne kritikken eksplisitt.

Sosiologen Ullica Segerstråle (2001, s. 36) sa: “Indeed, much mischief has been done by sustaining the rhetorical idea that sociobiologists are ‘genetic determinists’.” Dette er en interessant uttalelse. For det første fordi det er generelt akseptert at dette ikke bare er en retorisk idé, men en sannhet. Videre, fordi man også antar at det er viktig å kritisere sosiobiologer – og derigjennom alle assosierte retninger (inkludert den nyere evolusjonspsykologien), på grunn av at de er genetiske determinister. Det at sosiologen Segerstråle utfordrer sannheten om at sosiobiologer er genetiske determinister, og videre påpeker at denne kritikken har vært problematisk, bør gi grunn til ettertanke.

De fleste som kritiserer for eksempel evolusjonspsykologi eller atferdsgenetikk for genetisk determinisme – er generelt reflekterende og kritisk tenkende, og er opptatte av ikke å overforenkle verden. Men ”genetisk determinist” er et stråmannsbegrep; det er ingen genetiske determinister – som kritikk er det kun en overforenklet stigmatisering uten refleksjon over innholdet.

Verken evolusjonspsykologer eller atferdsgenetikere er genetiske determinister. Nettopp derfor bør man slutte å bruke dette begrepet ukritisk og ureflektert. Hva ville så ekte genetisk determinisme være? Det ville være en form for utviklingsteori som kun forholdt seg til modning, og som antok at miljøforhold ikke spilte noen som helst viktig rolle. Genetisk determinisme ville bety at det var et én-til-én-forhold mellom genotype og fenotype. Det ville innebære at alle fikk alle sykdommer de hadde genetisk potensial for. Det ville bety at tvillinger var helt like – ikke bare ”like”, men fullstendig like på alle måter. Men nesten ingen får alle sykdommer de har anlegg for; og det er ikke bare fordi de dør før de kan få alle. Og tvillinger (som gruppe) er som regel ikke mer enn 50% til 80% like, fenotypisk sett, når det gjelder psykologiske forhold. Dette antyder selvsagt at gener betyr noe, men som Pinker (2002) og flere av oss har opplevd: Straks du sier at gener betyr noe blir du anklaget for å hevde at de betyr alt!

Merk hvordan atferdsgenetikk i all praksis måler bidrag av både gener og miljø. Vanlig utviklingsforskning har derimot en tendens til perpektivet at forklaringer kan baseres i miljøet. Det er en rimelig påstand innen alle fag som studerer menneskelig utvikling at utviklingsprosessen verken bare er sosialisering eller bare modning. Utvikling defineres som et samspill mellom arv og miljø – der miljøet i stor grad bestemmer hvilke gener som uttrykkes, og genene bestemmer hva som kan uttrykkes. Sannheten er nok at ingen fremstående evolusjonsteoretikere er genetiske determinister. Eksempelvis blir den kjente evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins ofte beskrevet som en av de fremste biologiske deterministene (for eksempel Rose, Lewontin & Kamin, 1984 – men se Dawkins, 1985).

Samtidig hevdes det at han har skrevet en av de beste argumentasjonene mot slik genetisk determinisme (Bateson, 1986). Evolusjonspsykologer har faktisk fått kritikk av biologer for å hevde at en stor del av individuelle forskjeller som observeres skyldes forskjellig miljø, og ikke forskjellige gener (Wilson, 1994). Innen evolusjonspsykopatologien (evolusjonære studier av psykiske lidelser) er nettopp ”mismatch” (det vil si manglende passform) mellom nåværende miljø og fortidens miljø en av de viktige forklaringene på utvikling av psykisk lidelse (Kennair, 2003; Nesse & Williams; 1996).

Det er lenge siden noen påstand om genetisk determinisme var særlig relevant og derigjennom interessant. Metodologiske miljødeterminister, som er de ekstreme, gitt at teoretisk konsensus og utstrakt empirisk forskning viser at utvikling skyldes et samspill av arv og miljø, er det derimot lettere å finne. Det er de som tok og fremdeles tar feil. Fremfor å argumentere mot biologi og genetikk, bør man heller vurdere om egen forskning i stor nok grad har metodologisk kontroll over begge faktorer man mener er relevante i utviklingen av psykologiske forhold – og slik sett forholder seg balansert til disse faktorene.

Om noen kalles genetisk determinist så kan du som regel slutte to ting: a) anklagen er mest sannsynlig feilaktig, og b) vedkommende som kommer med påstanden har mest sannsynlig ikke lest seg opp på temaet som diskuteres. Den som roper genetisk determinisme har sannsynligvis ikke rett…

Hva så med Turkheimers (2000) oppsummering av atferdsgenetikkens funn? Er dette genetisk determinisme? Nei. Det er kanskje den beste dokumentasjonen av at utvikling skyldes et samspill av gener og miljøfaktorer. Men det begrenser oss i forhold til hvordan vi kan tenke gener og miljø. Ikke alt vi tidligere har tenkt at er miljø er miljø – likhet mellom foreldre og barn skyldes som regel genetiske forhold. Men det er umulig å hevde at et perspektiv som oppsummerer sin egen forskning med å hevde at miljøet forklarer mesteparten av variansen er biologisk deterministisk. Man bør samtidig få med seg de viktige kontraintuitive poengene: gener er relevante for variansen til alle psykologiske fenomener, og gener betyr mer enn de miljøfaktorene vi har studert mest, både teoretisk og empirisk.

Hva med den evolusjonspsykologiske forskningen?

Her hevder man altså at man får bestemte egenskaper fra gener oppstått gjennom mutasjoner som videre er selektert gjennom evolusjonsprosessen for å løse bestemte adaptive oppgaver – er ikke dette genetisk determinisme? Det er flere grunner til at det ikke er genetisk determinisme. For det første er metodologien i evolusjonspsykologien også basert på ”miljødeterminisme” – det er miljøet som former organismen og velger hvilke gener som sendes videre til neste generasjon (se Kennair, 2004). For det andre så er uttrykket av gener bestemt i stor grad av miljøet. For det tredje reguleres atferden av miljøfaktorer her og nå – rasisme i forhold til bestemte grupper er med andre ord ikke gitt, men man kan forvente inngruppe- og utgruppetenkning som en del av menneskets natur.

Naivitet i forhold til slike prosessers natur og mekanismer er ikke til hjelp; det er heller ikke slik at den evolusjonspsykologiske forklaringen utelukker intervensjoner mot diskriminering – snarere tvert imot. Videre er det slik at evolusjonspsykologiske modeller kun er probabilistiske (altså sannsynlighetsbaserte). Det er en økt sannsynlighet for at kvinner blir mer sjalu av emosjonelt utroskap og at menn, mer enn kvinner, blir mest emosjonelt opprørt av seksuelt utroskap (Buss & Haselton, 2005).

Men nota bene: det er ikke slik at alle med to X-kromosomer nødvendigvis blir mest sjalu av emosjonelt utroskap, mens ingen med Y-kromosom blir det. Evolusjonspsykologiske modeller er gjerne mer prediktive enn andre psykologiske eller samfunnsvitenskapelige modeller (Petersen & Kennair, submitted), men de forventes ikke å være perfekte. De er ikke basert på en tenkning om at man determineres, men derimot at sannsynlig adaptive løsninger vil være typiske for arten eller kjønnet under omstendigheter som tilsvarer det evolusjonært relevante miljøet.

Forståelse av individuelle forskjeller er et fremtidig vekstområde innen evolusjonspsykologien (Kennair, 2007b). Jeg vil samtidig helle litt kaldt vann i blodet på de som velger motsatt ytterlighet. To poeng: 1) Miljøet kan kun velge hvilke gener uttrykkes og i hvilken grad de uttrykkes; men miljøet kan ikke skape noe fra intet. På den måten er både gener og miljø nødvendige, de men genene er primære. 2) Det finnes derfor grenser for plastisitet.

Referanser:

Bateson, P. (1986). Sociobiology and human politics. I S. Rose & L. Appaganesi (red.), Science and beyond. (s. 79-99). Oxford, UK: Blackwell.
Buss, D. M. & Haselton, M. G. (2005). The evolution of jealousy: A response to Buller. Trends in Cognitive Sciences, 9, 506-507.
Dawkins, R. (1985). Review of Not in Our Genes: Biology, Ideology and Human Nature by Steven Rose, Leon J. Kamin and R.C. Lewontin. From
“Sociobiology: The debate continues”, New Scientist Scientist, 24 January.
Kennair, L. E. O. (2003). Evolutionary psychology and psychopathology. Current Opinion in Psychiatry, 16, 691-699.
Kennair, L. E. O. (2004). Evolusjonspsykologi: En innføring i menneskets natur. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Kennair, L. E. O. (2007b). Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig? Impuls, 61(2), 34-43.
Nesse, R. M., & Williams, G. C. (1996). Why we get sick: The new science of Darwinian medicine. New York: Vintage Books.
Pinker, S. (2002). The blank slate: The modern denial of human nature. London: Penguin/ Allen Lane.
Rose, S., Lewontin, R. C., & Kamin, L. J. (1984). Not in our genes: Biology, ideology and human nature. Harmondsworth, UK: Penguin.
Segerstråle, U. (2001). Defenders of the truth: the sociobiology debate. Oxford: Oxford University Press.
Turkheimer, E. (2000). Three laws of behaviour genetics and what they mean. Current Directions in Psychological Science, 9, 160-164.
Wilson, D.S. (1994). Adaptive genetic variation and human evolutionary psychology. Ethology and Sociobiology, 15, 219-35.