Biofobi og biologisme: Er biologisme mulig?

When two opposite points of view are expressed with equal intensity, the truth does not necessarily lie exactly halfway between them. It is possible for one side to be simply wrong.

– Richard Dawkins

En typisk samfunnsvitenskapelig anklage mot biologiske perspektiver er å kalle disse for biologisme. Biologisk imperialisme eller biologisme er å forklare grunnleggende ikke-biologiske forhold med biologi, en biologisering av det ikke-biologiske. Svendsen (2002) setter fokus på biologiens imperialistiske holdning, og får følge av blant annet Stenvoll (2000). Det samme ser man hos en rekke andre teoretikere internasjonalt.

Dette skyldes nok generelt en manglende forståelse for psykologi som vitenskap. Biologisme kan også sees på som en reduksjonistisk tilnærming, der en reduserer psykologi eller annen samfunnsvitenskap eller humaniora til biologi – men når psykologer forstår et psykologisk fenomen også på et biologisk analysenivå, er anklager om reduksjonisme malplassert – det er jo for å forstå psykologien bedre vi innfører biologiske perspektiver.

To ting er viktig å ha i mente her:

1) Analysenivåer. Det er ikke alltid rimelig å forstå et fenomen på det laveste mulige analysenivå; andre ganger kan dette være fruktbart. Det er helt vanlig i all vitenskap; de som aldri driver noen form for reduksjon vil oppdage at de går seg bort i kompleksitetens kaos, og ikke kan belyse noe relevant. Det er også en rekke forskjellige biologiske analysenivåer, eksempelvis genetikk, hjerneanatomi, biokjemi/hjernefysiologi og endokrinologi. Men disse proksimate mekanismenivåene kan utvides med forklaringer og prediksjoner rettet mot ultimate funksjonsnivåer. For eksempel kan et evolusjonært analysenivå introduseres både i forhold til biologiske analysenivåer og i forhold til psykologiske mekanismer, sosiale institusjoner og kulturuttrykk.

2) Dualistiske versus ekte biopsykososiale modeller. En av de store tragediene innen vestlig filosofi var Descartes’ innføring av dualismen mellom kropp og sjel. Dette førte til en kortsiktig avklaring i forholdet mellom vitenskap og kirke, men i moderne tenkning har dette ført til et neo-kartesiansk skille mellom kropp og psyke.

Innen moderne psykologi, og ikke minst innen mer integrerende områder som kognitiv nevrovitenskap, anses denne dualismen som et foreldet perspektiv, som svært få forsvarer. Innen andre fagretninger kan en imidlertid fremdeles møte mer eller mindre dualistiske perspektiver. Innen psykologien skal det i dag allikevel være rimelig ukontroversielt å forstå atferd som et resultat av prosesser i et informasjonsomsettende sinn – som igjen er resultat av en levende og organisk hjerne. Denne hjernen utvikles i samspillet mellom arv og miljø. Genene som inngår i prosessen er da et resultat av evolusjonsprosessen.

All menneskelig atferd vil være biopsykososialt forklart (Gilbert, 1995). Kulturatferd likeså. Ingen menneskelig atferd kan løsrives fra biologien. Psykologi kan derfor regnes til livsvitenskapene (engelsk: life sciences) eller de biologiske vitenskapene. Ulovlig biologisering av det ikke-biologiske er dermed ikke mulig innen psykologi. Dette gjelder i forlengelse alle samfunnsvitenskaper som kan ha psykologi som basalfag: antropologi, sosiologi, statsvitenskap, juss eller noe annet studium som på ett analysenivå baserer seg på prosesser i organiske hjerner.

Å kalle noe ”biologisme” i dag i den mening at det er en biologisering av det ikke-biologiske vil ofte være en feilslutning som både er basert på en feilaktig dualisme og en manglende anerkjennelse av hvilket analysenivå debatten foregår på. Det er for eksempel ikke biologisering å forstå voldsatferd i enkelte sosiale grupper som et uttrykk for blyverdier i blodet deres – som følge av kombinasjonen av maling brukt i gamle hus, kjemikalier i vannet sammen med laktoseintoleranse hos relevante etniske gruppene som gjør at de ikke får et forsvar ved å innta for eksempel kalsium (Masters, Hone & Doshi, 1998).

Snarere er det begrensende for en forståelse av sosiale og psykologiske fenomener å ikke inkludere biokjemiske og evolusjonsbiologiske analysenivåer. I dag skal det godt gjøres å vise at noe faktisk er ”biologisme”. Det er mulig at det skyldes dårlig vitenskap og dårlige analyser, men at psykologiske fenomener i seg selv er fullstendig ikke-biologiske er svært usannsynlig. Selv forskjeller i religiøsitet (ikke religion, akkurat som språkevne også er arvbart, men ikke hvilket språk en snakker) eller politiske holdninger er til en viss grad forklart av genetisk varians (se for eksempel Alford & Hibbing, 2006; Kennair, 2006).

Referanseliste:

Alford, J. R., & Hibbing, J. R. (2006). Is politics in our genes? Politik, 9(4), 26-35.

Gilbert, P. (1995). Biopsychosocial approaches and evolutionary theory as aids to integration in clinical psychology and psychotherapy. Clinical Psychology and Psychotherapy, 2, 135- 156.

Kennair, L. E. O. (2006). Editorial: Evolutionary political science? Why not! Politik, 9(4), 56-60.

Masters, R. D., Hone, B., & Doshi, A. (1998). Environmental pollution, neurotoxicity, and criminal violence (pp 13 – 48). In J. Rose (Ed.) Environmental toxicology: current developments. Amsterdam: Gordon and Breach Science Publishers.

Svendsen, L. Fr. (2002). Evolusjonspsykologiens bortforklaring av manifeste motiver. Impuls, 56(2/3), 89-98.

Stenvoll, D. (2000). Biologisering av samfunnsvitenskapene? Bergen: LOS-senter Notat 0013.

Forsidebilde: lofaesofa