Biofobi og biologisme: Når motstanden mot biologi blir ufin og uvitenskapelig

Om evolusjonspsykologiserien:

Med tillatelse fra redaksjonen i Impuls (et psykologisk magasin utgitt ved UiO) og artikkelforfatter Leif Edward Ottesen Kennair (Førsteamanuensis og instituttleder ved Psykologisk Institutt, NTNU), har vi nå æren av å kunne presentere en serie om evolusjonspsykologi, basert på to lengre artikler som tidligere er publisert i ovennevnte tidsskrift. Artiklene, med navn: “Hvorfor er evolusjonspsykologi viktig?” og “Biofobi og biologisme” er fra henholdsvis 2007 og 2008.

Når motstanden mot biologi blir u?n og uvitenskapelig

Why are empirical questions about how the mind works so weighted down with political and moral and emotional baggage?

– Steven Pinker

I den akademiske verden er sannsynligvis biofobi en relevant forklaring på hvorfor så mange akademikere og intellektuelle er motstandere av og kan for lite om biologiske perspektiver. Blant klinikere er nok hovedforklaringen bionaivitet – en manglende kunnskap om biologi. De ?este klinikere synes det er spennende å høre om biologiske forklaringsmodeller – og avviser disse svært sjelden.

Det som ofte er tilfelle er at biofobi skaper bionaivitet. Det betyr at mange av de som motsetter seg biologiske perspektiver ikke kjenner disse særlig godt. Det er langt fra uvanlig å lese skarpe kritikere av biologiske perspektiver (for eksempel Dupré, 2001) som i svært liten grad dokumenterer (for eksempel i referanselisten) at de har lest de opprinnelige kildene (se Kennair, 2002b).

Videre resulterer ikke all biofobi bare i bionaivitet, men fører også ofte til uttalt sverting og bevisst feilfremstilling. Mesteparten av denne diskursen kan føres tilbake til Allen et al. (1975), som sammenlignet sosiobiologien med eugenikk og ideologien som lå til grunn for folkemord under Andre verdenskrig (sic)! Dette ble avvist på det sterkeste av Wilson (1975) – uten at dette hadde noen effekt på den generelle akademiske opinionen. Det er mulig å påvise både feilsitering og direkte forsøk på intellektuell sensur fra og med Allen et al. (1975) (se for eksempel Kennair, 2002a; Pinker, 2002; Ridley, 2002).

Debatten kan derfor virke unødvendig polemisk og ?endtlig fra tid til annen. Man skal imidlertid ha i bakhodet det politisk-historiske bakteppet som det politiske miljøet i universitetskretser på 70-tallet utgjorde; ikke bare i Europa men også i USA. Det rådet en grunnleggende politisk motstand mot at genetikk skulle ha noe relevant å si for mennesket – en form for Lysenkoisme. Denne motviljen gjorde at alle midler ble brukt for å undertrykke genetiske perspektiver, og helt rimelig forskning ble forkastet, sensurert og utsatt for svertekampanjer.

Å sammenligne for eksempel moderne evolusjonsteori med nazistenes biologiske teorier er historieløst og idéhistorisk uinformert. I tillegg er det en myte at evolusjonister og evolusjonspsykologer er høyreorienterte; de er like venstreorienterte som andre psykologer (Tybur, Miller & Gangestad, 2007).

I USA er det oftere slik at de konservative er anti-evolusjonære (Mazur, 2004). Uansett bør man for balansens skyld huske at alle psykologer læres opp til at gener faktisk er relevante – det ekstreme er å hevde at de ikke er relevante (Pinker, 2002). La meg ramse opp noen enkle idéhistoriske argumenter mot fordommen om at moderne evolusjonsteori har noe med politiske ideologier fra det 20. århundre å gjøre: Spencers sosial-”darwinisme” var basert på en helt annen ”evolusjonsteori” enn Darwins og fokuserte blant annet på teleologi, progresjonisme, og individets kamp i livet fremfor artens evolusjon. Haeckel, som også var evolusjonist, men som i likhet med Spencer heller ikke var darwinist, var den som påvirket tysk politikk og hevdet at ”Politikk er biologisk praksis”.

Darwin var ikke særlig betydningsfull innen biologi (eller samfunnsvitenskap) fra 1900 til begynnelsen av 1940-tallet (i England). De fremste prediktive teoriene innen moderne evolusjonspsykologi, som Hamiltons (1964a,b) slektskapsseleksjonsteori eller Trivers’ (1972) foreldreinvesteringsteori, ble utviklet først på 60- og 70-tallet. Det er disse de moderne evolusjonære tilnærmingene baserer seg på (se for eksempel Buss, 2004). Faktisk er det Hamiltons og Trivers’ ideer Wilson og Dawkins populariserte og som ble gjenstand for kritikk. Verken Spencer eller Haeckel har noen plass i moderne evolusjonsbiologi.

Referanser:

Allen, E., Beckwith, B., Beckwith, J., Chorover, S., Culver, D., Duncan, M., Gould, S., Hubbard, R., Inouye, H., Leeds, A., Lewontin, R., Madansky, C., Miller, L., Pyeritz, R., Rosenthal, M., & Schreier, H. (1975). Against “Sociobiology”. New York Review of Books, 22, 43-44.

Buss, D. M. (2004). Evolutionary Psychology: The New Science of the Mind (2nd ed.). Boston: Pearson.

Dupré, J. (2001). Human nature and the limits of science. Oxford: Oxford University Press.

Hamilton, W. D. (1964a). The genetical evolution of social behaviour I. Journal of Theoretical Biology, 7, 1-16.

Hamilton, W. D. (1964b). The genetical evolution of social behaviour II. Journal of Theoretical Biology, 7, 17-52.

Kennair, L. E. O. (2002a). Evolutionary psychology: An emerging integrative perspective within the science and practice of psychology. Human Nature Review, 2, 17-61. http://www.human-nature.com/nibbs/02/ep.pdf

Kennair, L. E. O. (2002b). Review of Human nature and the limits of science by John Dupré. Human Nature Review, 2, 7-16. http://human-nature.com/nibbs/02/leok.html

Mazur, A. (2004). Believers and disbelievers in evolution. Politics and the Life Siences, 23 (2), 55-61.

Pinker, S. (2002). The blank slate: The modern denial of human nature. London: Penguin/ Allen Lane.

Ridley, M. (2002). ‘Alas poor evolutionary psychology’ by Robert Kurzban [letter to the editor]. Human Nature Review, 2, 118.

Trivers, R. L. (1972). Parental investment and sexual selection. In B. Campbell (Ed.), Sexual selection and the descent of man, 1871-1971 (pp. 136-179). Chicago: Aldine.

Tybur, J. M., Miller, G. F., & Gangestad, S. W. (in press). Testing the controversy: An empirical examination of adaptationists’ towards politics and science. Human Nature, 18(4), 313-328.

Wilson, E. O. (1975). For sociobiology. The New York Review of Books, 22(20), November 13.

Forsidebilde: evilerin