Karl Jaspers (1883-1969). En ny tilnærming til vrangforestillinger

Karl Jaspers var født i Oldenburg i Tyskland 23. februar i 1883 hvor hans mor drev jordbruk og hans far drev med juss. Han fulgte i sin fars fotspor og begynte å studere juss, men fant ut at medisin interesserte han mer og skiftet studie. Han ble utdannet i Heidelberg, München, Berlin og Göttingen (Berman, 1977). Han var ferdig med sine studier i 1909 og begynte å arbeide på samme psykiatriske sykehus i Heidelberg som Kraepelin tidligere hadde arbeidet ved. Han begynte å undervise i psykologi ved universitetet i Heidelberg i 1913 og ble værende. Han skiftet senere fra psykologi til filosofi og er i dag mer anerkjent for sitt arbeid innen filosofien.

Jaspers var en av de første som tok i bruk den ”biografiske metode” i psykiatrien. Han gikk ut fra hvordan pasienten selv følte det og tenkte om sin egen lidelse. Han deskriptive fenomenologiske måte å få innsikt i pasientene ga han mulighet til å se hvordan de skilte seg ut fra hans egen ”normale” tankemåte (Munro, 1999). Han mente vrangforestillinger var de grunnleggende karakteristika for galskap, og mente de var teoretisk udelelige som fenomener (Bell, Halligan & Ellis, 2003) i motsetning til Bleuler (se tidligere innlegg) som mente vrangforestillingene var et symptom på noe annet underliggende.

Han definerte vrangforestillinger som:

  1. Oppfatningen holdes med ekstraordinær overbevisning, og med en grunnleggende subjektiv sikkerhet.
  2. Oppfatningen blir beholdt til tross for motstridende erfaringer og overbevisende motargumenter.
  3. Oppfatningen er umulig med hensyn til dens innhold.

[egen oversettelse]

Jaspers mente vrangforestillinger var umulige å modifisere og at overbevisningen beskyttet mot noe underliggende som var enda verre for pasienten. Han så ikke så mye på innholdet i vrangforestillingene, men konsentrerte seg mer om på hvilken måte de holdt fast i sine overbevisninger i likhet med Schneider. Disse tre punktene kan man i dag finne i DSM IV og ICD10 i en litt annen ordlyd. Jaspers delte vrangforestillingene inn i to grupper. De primære vrangforestillingene var kjennetegnet ved at de oppstod etter en form for sykdomsprosess i hjernen og dermed ikke kunne behandles psykologisk. Vrangforestillingene kunne ikke forstås av andre. Karakteristika ved pasientens premorbide personlighet kunne være med på å forklare innholdet i vrangforestillingen, men kunne ikke forklare selve vrangforestillingen (Munro, 1999).  Jaspers delte primære vrangforestillinger inn i fire typer:

  1. Autochthonous delusions. Kjennetegnes med at den kommer plutselig. Autochthonous betyr ”kommer opp av jorden”. Her er vrangforestillingen ferdig utformet i sin tilblivelse og pasienten har en sterk intuitiv sikkerhet. Det hele skjer i et steg.
  2. Delusional precept. Dette er en vanlig oppfatning som får en unaturlig stor betydning eller mening. Betydningen blir stående selv om en ny tolkning blir presentert. Dette skjer i to steg. Først får en oppfatning/hendelse/persepsjon en unaturlig stor betydning, så går det over til en vrangforestilling.
  3. Delusional atmosphere. Her opplever pasienten at verden har blitt forandret på en eller annen måte.
  4. Delusional memory. Dette er et falskt minne. Pasienten mener å huske noe som ikke har skjedd og kan være svært påståelig (Munro, 1999).

Sekundære vrangforestillinger kan i følge Jaspers enklere forstås ut fra pasientens humør, omstendigheter, overbevisninger andre har i omgangskretsen, personlighetsutvikling eller livserfaringer. Pasienten bruker vrangforestillinger til å forklare ens egne symptomer og får det psykologisk sett bedre (Munro, 1999). Skillet mellom primære og sekundære vrangforestillinger har i stor grad blitt ignorert i diagnosebøker.