Terapiformer: Aksept og forpliktelsesterapi – Del 2

Aksept og forpliktelsesterapi (ACT – Acceptance and Commitment Therapy) har jeg tidligere skrevet om her på bloggen. Du kan lese artikkelen her. Dette blogginnlegget er en videreføring av dette, hvor jeg tar utgangspunkt i «unnvikelse av opplevelse», som er en av kjernekomponentene behandlingsformen er basert på. Det er også et konsept som en kan finne igjen i en rekke av de ulike mindfulnessbaserte behandlingsformene.

Hva er «unnvikelse av opplevelse»?

Unnvikelse av opplevelse er et vidt begrep som forsøker å favne om fellesnevneren hos de fleste psykiske lidelser. Unnvikelse av opplevelse går ut på et stadig ønske eller forsøk på å undertrykke uønskede interne opplevelser, slik som emosjoner/affekter, tanker og kroppslige sanseopplevelser.

Når sykepleieren forklarer agorafobikeren om «angst for angsten», så er det nettopp unnvikelse av opplevelse han/hun snakker om. Det samme konseptet snakkes om når korttidsdynamikeren forsøker å forklare samme pasient om «affektfobi» og menneskets tendens til å unnvike ubehagelige følelser i relasjoner til andre. Dystymipasienten kan unnvike sine negative tanker og følelser ved bruk av alkohol. Den traumatiserte lar være å oppsøke situasjoner som vil medføre påminnelse av den traumatiske opplevelsen. Den deprimerte mannen, som nettopp har vært igjennom et relasjonsbrudd, klarer ikke å forholde seg til tanker og følelser som er assosiert med det å skulle være alene i fremtiden og ønsker derfor benzodiazepiner.

Fellesnevneren er «unnvikelse av opplevelse».

Er konseptet «unnvikelse av opplevelse» noe nytt?

Nei. Det er det ikke. Men det er et godt forsøk på å finne en fellesnevner hos en rekke psykiske lidelser. I Aksept og forpliktelsesterapi fokuseres det nettopp på unnvikelsesatferd, ikke bare eksternt, men også hvordan man til stadighet forsøker å unngå ubehagelige interne opplevelser.

Når Leigh McCullough snakker om affektfobi og hvordan en systematisk må eksponere seg for ubehagelige følelser for å oppleve endring, snakker opphavsmannen bak ACT (Steven Hayes) om det samme. Når man hos OCD-pasienten forsøker å normalisere ubehagelige tanker, for samtidig å eksponere pasienten for situasjoner hvor tanken vil kunne dukke opp, jobber man her også med å bøte på «unnvikelse av opplevelse».

Hvordan avhjelper man «unnvikelse av opplevelse»?

ACT blir beskrevet som en tredjegenerasjons atferdsterapi. Eksponering er fremdeles et grunnleggende element i behandlingen og helt nødvendig for terapeutisk endring.

Alt i alt ønsker man å få klienten til å oppnå en større psykologisk fleksibilitet. Altså en måte å forholde seg til ubehagelige opplevelser på som er mer adaptivt, fleksibelt og som dermed trosser den tidligere unnvikelsesatferden man har hatt.

For å oppnå større psykologisk fleksibilitet arbeider man med følgende komponenter:

1 Kognitiv defusjon : Evnen til å kunne ta et steg til siden og observere tanker, bilder og øvrige interne opplevelser uten å bli viklet inn i det. Dette trener man på i terapien, og elementet har mye til felles med elementer av metakognitiv terapi.

2 Aksept : Å kunne romme ubehagelige opplevelser (tanker, følelser, kroppslige sanseopplevelser, impulser) og la de komme uten å streve med å forsøke å kontrollere dem eller unngå dem.

3 Kontakt med her og nå : Arbeid med å fokusere oppmerksomheten sin på det man holder på med her-og-nå, og opparbeide seg en fleksibilitet i det å kunne skifte sitt oppmerksomhetsfokus. Også her har metoden linker til metakognitiv terapi og ATT.

4 Et observerende selv : Arbeid med å få klienten til å oppleve det å kunne benytte et mer observerende selv. Hvor en har mulighet til å oppleve at man nødvendigvis ikke er sine tanker, følelser, minner, kroppslige ubehag og opplevelser, men heller at man får opplevelsen av å kunne observere disse på avstand. Dette er et gjenkjennbart element i en rekke terapiformer. Blant annet i skjematerapien ønsker man å få borderlineren til å få en erfaring med å kunne observere dialogen mellom ulike modus, hvor man som den sunne voksne, på avstand, kan betrakte disse uten at de overumpler en.

5 Verdier : Verdiaspektet er, i mine øyne, en av de viktigste komponentene i behandlingsformen. Her stiller man mer grunnleggende spørsmål om hvordan pasienten ønsker å leve livet sitt, respekterer pasientens valg og i tilfeller hvor «unnvikelse av opplevelse» medfører at disse verdiene blir oppfylt er med på å behjelpe pasienten med å eksponere seg i tråd med sitt livs verdier. En tillater med andre ord at man kan ha angst, eller øvrige ubehagelige opplevelser, så fremt en lever et liv som er i tråd med det en ønsker å gjøre ut av det.

6 Forpliktelse : Selve terapiformen er basert på at pasienten forplikter seg til å følge sine verdier til tross for de ubehagelige opplevelser dette medfører.

Avsluttende

Det er gjort en rekke forskningsstudier på ACT, og fagmiljøet bak terapimetoden er fast bestemt på at de ønsker å danne en terapiform hvor hvert ulikt element og type intervensjon har sin unike signifikante effekt.

Ønsker dere å sette dere mer inn i behandlingsmetoden, så anbefaler jeg en artikkel skrevet av Harris og Jacobsen: Omfavn dine demoner og følg ditt hjerte.

Ønsker dere en større oversikt over forskningsfundamentet (evidensen) bak metoden, så finner dere dette her:  State of the ACT evidence

Vekker behandlingsmetoden ytterligere interesse, så kan man betale en symbolsk sum for å melde seg inn i den internasjonale foreningen: www.contextualpsychology.org. Her vil dere finne masse informasjon. Blant annet rene behandlingsprotokoller som er brukt i tidligere studier. Det finnes også en norsk forening for ACT: www.actnorge.no.

Det u.t. mener er unikt med behandlingsformen er nettopp dens verdifokus. Terapimetoden respekterer pasientens ønsker. Det er også klare føringer hos terapeuten. Hvor man skal møte pasienten med stor aksept, fleksibilitet og empati. Samtidig som man utfordrer pasienten til å eksponere seg for å kunne leve i tråd med de verdier en har satt seg.

Personlig finner jeg en rekke likhetstrekk mellom ACT, metakognitiv terapi, skjematerapi, eksponeringsterapi og mer korttidsdynamisk terapi. Den kan kritiseres for å kanskje ikke ha et tydelig relasjonsfokus, men samtidig eksluderer ikke modellen bruk av mer mentaliseringsbaserte strategier.

Derimot er verdifokuset unikt, og noe som er med på å skape retning og drivkraft i terapien. Brukere av motiverende intervju (MI) vil sikkert nikke anerkjennende her. En verdibasert tilnærming er, i mine øyne, noe som bør anbefales å brukes i de fleste sammenhenger, selv om man baserer seg på andre behandlingsretninger.

Jeg vil komme tilbake til ulike hjelpemiddel en kan bruke i denne sammenhengen.