Digresjon: Å snakke i stykker terapien

Noen ganger dukker det opp ord og utsagn som jeg henger meg fast i og som jeg reflekterer over. Denne uken, på behandlingsmøtet, var det utsagnet om ”å snakke i stykker terapien” jeg hang meg fast i. Utsagnet kom fra en dyktig og godt erfaren psykiater. Jeg likte utsagnet såpass godt at jeg velger å legge det ut her.

Hvorfor hang jeg meg opp i dette utsagnet? Tja, sikkert fordi det, i mitt hode, rimer godt med det jeg ser for meg er en av hovedfunksjonene i tradisjonell psykoterapi. I terapirommet arbeider man aktivt med å la pasienten opparbeide seg det dynamikere gjerne kaller en refleksiv funksjon, eller evne til mentalisering. Eller det nyere atferdsterapeuter kaller å opparbeide seg en psykologisk fleksibilitet. Psykologisk fleksibilitet, eller mindfulness, kjært barn har mange navn. Begreper som alle innebærer det å fleksibelt skulle kunne reflektere over tanker, følelser, hendelser, handlinger og intensjoner, uten å bli fastlåst i en, og bare en, løsning.

Verden er imidlertid flink til å tilby raske løsninger. Kurer som er hurtigvirkende i forhold til angst og gir et lite glimt frihet, av lykke, før man igjen er i risiko for å falle tilbake igjen.

I terapirommet har nok dette også en tendens til å skje. Terapeuten klarer ikke stillheten, blir utålmodig og tilbyr den raskeste løsningen på problemet, fremfor å ha empati nok til å la pasienten få utvikle sin egen refleksjonsevne og fleksibilitet til å kunne møte fremtidige hindringer i livet sitt. Refleksjonsevnen hindres utvikling fordi terapeuten ikke klarer stillheten og uvissheten.

Det samme står man også i fare for i venne- og familieforhold. I stedet for å arbeide med uvissheten på egenhånd kan man fort klamre seg til andres løsninger på problemer. I virkeligheten er det nok også kanskje motsatt, at omgivelsene ikke klarer å se andre ha det vondt og heller tilbyr diverse raske løsninger. Raske løsninger som er enkle og som er basert på helt andre typer problemstillinger. Slik slipper man uvissheten og det å se at noen må bære et problem. En slipper det intense arbeidet det er å skulle utvikle en mental fleksibilitet, refleksjonsevne, eller hva nå enn man skal kalle det.

Dette er det jeg tror er oppskriften på ”å snakke i stykker en terapi”. Jeg likte utsagnet.