Automatisk prosessering 3: Atferd

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

 

Automatisk prosessering og atferd

En av forskerne har bidratt mest til denne forskningen på automatisk prosessering er John A. Bargh. Han mener blant annet at atferdsresponser også representeres mentalt og av den grunn burde bli styrt av de samme prinsippene som styrer andre representasjoners automatisistet (Bargh, Chen, & Burrows, 1996). I tillegg til prinsippet om ”continguous activation” fremholder Bargh William James’ ideomotoriske prinsipp og Dan Wegners modell av ironiske prosesser som de mest sentrale.

James’ principle of ideomotor action sier at bare tanken på en atferd vil øke tendensen til å utføre denne atferden. Dan Wegner fant støtte for prinsippet og utformet med bakgrunn i dette sin egen model of ironic process. I kontrast til Rene Descartes’ maksimer (læresetninger), som sier at ingenting foruten tankene er under vår kontroll (Tollefsen et al., 1997), fant Wegner at jo mer en person forsøker å kontrollere egne tanker, jo større er sjansen for at paradoksaleffekter oppstår og dess mindre kontroll har vi faktisk over dem. Effekten har vært kjent lenge og illustreres godt i det som kalles ”Chevreuil’s pendelillusjon”. I denne ”illusjonen” beveger pendelen som henger over et bord seg (tilsynelatende av seg selv) når personen som holder pendelen bes om å holde den helt i ro. Faktisk har det vist seg at pendelen beveger seg over den samme aksen som personen forsøker å hindre den i å bevege seg. Ansfield og Wegner (1996) viste i en serie eksperimenter at denne effekten fremprovoseres av selve forsøket på å hindre pendelen i å bevege seg. Deltakerne er naturlig nok ikke klar over denne automatiske prosessen, og kan således heller ikke gjøre noe for å forhindre den.

Bargh konkluderte at dersom antakelsen om at atferdsresponser representeres mental og Wegners modell av ironiske prosesser har noe ved seg, ville det bety at tilstedeværelsen av miljømessige faktorer alene vil kunne aktivere atferd uten at grunnen er bevisst personen som utfører handlingen.

I en av deres mange studier forsøkte Bargh og hans kollegaer å demonstrere denne effekten ved å aktivere (ved priming) en stereotype hos deltakerne (uten at disse var klar over det) og deretter observere kategorirelevant atferd. To primingbetingelser ble laget; en nøytral og en hvor stereotypen ”eldre mennesker” ble aktivert gjennom en oppgave presentert som en test av språkkunnskaper. Under oppgaven ble deltakerne i ”eldre”-gruppen eksponert for ord knyttet til stereotypen (som for eksempel bekymret, Florida, ensom, forsiktig, sentimental osv). Ingen av gruppene ble presentert ord med direkte hentydninger til tid eller fart. Etter oppgaven ble deltakerne takket for deltakelsen og vist videre til en heis i enden av gangen. En observatør tok tiden på deltakerne over en 9,75 meter lang strekning mot heisen.

Resultatene vakte stor oppsikt. Gruppen som ble primet med stereotypen ”eldre” gikk i  signifikant saktere enn kontrollgruppen (t = 2.86, df = 28, p < .01). I følge Bargh selv (1996) indikerer resultatene at å eksponere individer for serier av ord knyttet til en spesifikk stereotype vil øke sannsynligheten for atferd konsistent med denne stereotypen – selv når denne eksponeringen skjer på et nivå som ikke er bevisst for individet.

 

 

 

Hvorfor er det slik? Bargh foreslår at atferdsresponer blir automatisk knyttet til representasjoner av sosiale situasjoner akkurat som tidligere forskning har funnet at perseptuelle trekkonstrukt, stereotyper og holdninger blir automatisk aktivert (Bargh, Chen, & Burrows, 1996). Med bakgrunn i Barghs og Wegners funn slutter Dijksterhuis et al. (1998) at ”hva mennesker ser delvis bestemmer, uten bevisst intervensjon, hva de gjør” (s. 862).

Senere forskning har vist at prosessene som ligger til grunn for atferdsresponsene i Barghs studie, styres av mer kompliserte prinsipper enn hva Bargh antok i utgangspunktet. Noen studier har blant annet vist at responsene varierer som en funksjon av hva slags type informasjon som primes og hvilken retning den har (Dijksterhuis et al., 1998; Häfner, 2003; Mussweiler & Förster, 2000). Som beskrevet i Barghs studie, vil en aktivering av stereotypen ”eldre” resultere i stereotypekonsistent atferd (i dette tilfellet, saktere gange). Andre studier (Haddock, MaCrae, & Fleck, 2003) har imidlertid funnet at dersom man på samme måte aktiverer eksemplarer knyttet til en stereotype (f.eks. Wenche Foss for stereotypen ”eldre”) vil resultatet bli raskere gange. Fenomenet har blitt forklart med at eksemplarer skaper en kontrasteffekt fremfor en sammenlikning av typen man får når stereotypen som helhet blir aktivert. Det vil si at aktiveringen av eksemplaret vil gjøre at man ser forskjellene mellom seg selv og eksemplaret, mens aktiveringen av stereotypiske begreper vil aktivere kategoritypiske trekk ved det å være et eldre menneske (Häfner, 2003). Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse funnene nå, men nøyer meg med å understreke at de bekrefter Bargh og Wegners funn, samtidig som de påpeker at prosessene er mer innfløkte enn opprinnelig antatt.

 

Neste artikkel i serien tar for seg automatiske prosesser påvirker de målene vi setter oss.