Automatisk prosessering 6: Følelser

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

Automatisk prosessering og følelser

At menneskelige emosjonelle responser på hendelser kan oppstå uten innslag av intensjonalitet, er neppe et kontroversielt utsagn. De fleste ville kunnes enes om at å viljestyre uttrykket av spesifikke emosjoner er vanskelig og at opplevelsen av følelser i stor grad er utenfor rekkeviddet av bevisste valg. Blant de forskerne og teoretikerne som støtter standpunktet og som har viet mye tid til temaet finner vi navn som Antonio Damasio (1994), Dan Wegner (2002) og Robert Zajonc (1998). Wegner (2002) påpeker blant annet det faktum at forskningen på bevisste prosessers rolle i emosjoner nesten utelukkende fokuserer på den intensjonale kontrollen av emosjonelle reaksjoner på hendelser etter at de har skjedd. En av studiene som ikke faller inn i denne kategorien er Roland Neumanns (2002) studie av attribusjoners kausale påvirkning på emosjoner. I hans studie ble deltakerne informert om at de skulle delta i et eksperiment omhandlende forholdet mellom hukommelse og visuell persepsjon. Deltakerne ble påfølgende bedt om å tildele 20 symboler på daglige aktiviteter (for eksempel en telefon) 20 fraser beskrivende for symbolene (for eksempel ”ringe noen”). Deretter fikk de i oppgave å generere selvrefererende (”jeg ringer noen”) eller tredjepersonrefererende (”han ringer noen”) setninger på basis av frasene. Når dette var avsluttet ble deltakerne bedt om å forlate lokalet og gå inn i et rom lengre nede i gangen hvor de angivelig skulle gjennomføre en gjenkjennelsestest. Deltakerne møtte et mørkt rom og en stemme som skrek ”Kom deg ut! Så du ikke skiltet! Du spolerte eksperimentet! Vent ute!!”. Deltakernes reaksjoner ble kategorisert av to uavhengige observatører, og mens de ventet utenfor ble de bedt om å fylle ut to spørreskjema omhandlende attribusjonsstil og følelsene deres under eksperimentet. Neumanns resultater (tabell 3) viste at deltakernes emosjonelle reaksjoner tenderte å polarisere seg i sinne og skyldfølelse som en funksjon av primingbetingelsen i innledningen av eksperimentet. Deltakerne som genererte selvrefererende setninger opplevde signifikant mer skyldfølelse og mindre sinne enn gruppen som genererte setninger som refererte til andre. Neumann (2000) konkluderer selv med at ”the findings corroborate the assumption that attributions exert a causal influence on the elicitation of emotions and these attributions are probably just as susceptible to automatic activation through priming as social perception” (s. 181).

 

Dette var siste runde med gjennomgang av empiri. Neste ut er diskusjonen.