Finale! Automatisk prosessering = Ufri vilje

Diskusjon

Resultatene fra studiene presentert tidligere i denne artikkelserien viser at sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, humør, følelser og evalueringer, åpenbart utsatt for å bli automatiserte prosesser. Automatisering er en adaptiv kvalitet og vi ville aldri fungere i dagliglivet dersom ikke de fleste aspektene ved atferden vår var automatisert (Buss & Larsen, 2002). Arbeidshukommelsen vår har ekstremt begrenset kapasitet og vi trenger alle de ressursene vi kan få. Grunnleggende grovmotorikk, som for eksempel å gå, ville blitt en altoppslukende beskjeftigelse dersom det krevde at vi til en hver tid var oppmerksom på det. Jo flere handlinger som krever bevisst kontroll som blir automatisert, dess flere ressurser har vi til å gjøre de tingene som alltid vil kreve bevisst kontroll.

Hvilke konsekvenser får det i dagliglivet at vi på mange områder handler automatisk? Automatisk prosessering er riktignok adaptivt, men den gjør imidlertid at vi til stadighet gjør ”feil” i form av dårlige vurderinger og lite hensiktmessige atferdsresponser. Daniel Kahnemann og Amos Tversky har viet et forskningsliv til studien av de fellene vi mennesker går i når autopiloten er slått på. De har i en rekke eksperimenter vist at den informasjonen som er lettest tilgjengelig har avgjørende betydning for avgjørelsene og vurderingene våre – uten at vi selv er bevisst rollen det spiller (Sivertsen, 1996). Selvsagt er ikke alltid den lettest tilgjengelige informasjonen alltid den vi bør ta avgjørelser på bakgrunn av. Jo mer komplisert en situasjon blir, dess mer sårbare er vi for å gå i ”tilgjengelighetsfella”.

Resultatene fra Kahnemann og Tverskys studier og studiene gjengitt i denne artikkelserien har en viktig funksjon i å sette søkelyset på hvilke situasjoner som gjør at vi er utsatt for å gjøre disse feilene. Dersom man ikke kjenner til fellene man til stadighet går i, kan man heller ikke gjøre noe for å unngå dem. Kjennskap til fellene er en nødvendig forutsetning for at man skal unngå å gå i dem – dog ikke en tilstrekkelig forutsetning. I pressete situasjoner, går vi i fellene enten vi vil det, eller ikke.

Bevissthet, ja. Men fri vilje?

Til tross for at resultatene fra forskningen forteller oss at vi kan påvirkes ubevisst og gjør ting uten å være klar over det, er det liten tvil om at vi ofte også er bevisst tingene vi gjør. Jeg er utvilsomt klar over at jeg sitter foran dataen og skriver denne teksten, og jeg skriver bare det jeg bestemmer meg for å skrive. Spørsmålet er imidlertid om dette ekskluderer muligheten for at alt vi gjør i ytterste konsekvens er automatisert – selv det som er bevisst? Og kan forskningen som har blitt gjennomgått i denne oppgaven være med på å bidra til et svar?

Dan Wegner hevder i sin bok The Illusion of Concious Will, at følelsen av at vi viljer våre handlinger er en ganske trygg pekepinn på at de faktisk er våre, men at vi ikke uten videre kan gå ut fra at vi forårsaker oss selv å handle. Han hevder videre at det kan synes som om vi initierer handling uavhengig av fortiden og nåværende omgivelser, men dette er fordi vi i all hovedsak ikke har oversikt over de faktiske årsakene til atferden vår (Wegner, 2002). Det er liten tvil om at våre bevisste intensjoner ofte kommer forut for våre frivillige handlinger, men hvor kommer intensjonene våre fra? Kan vi uten videre gå ut fra at intensjonene våre oppstår som små ”big bangs”, og selv er uten årsak? Nei, mener blant annet Wegner, Damasio og Bargh, og viser blant annet til forskningen gjengitt i denne artikkelserien. Deltakeres atferd, sosiale persepsjon, målsetninger og emosjoner manipuleres utenfor deres bevissthet og uten at dette fratar deltakerne følelsen av intensjonalitet.

John Bargh og Melissa Ferguson (2000) hevder i artikkelen “Beyond Behaviorism: On the Automaticity of Higher Mental Processes” at “it is not necessary to invoke the idea of free will or a nondetermined version of consciousness as a causal explanatory mechanism in accounting for higher mental processes in humans” (s. 926). Med dette peker Bargh og Ferguson på et sentralt ankepunkt ved psykologiske teorier som inkluderer fri vilje: Den synes overflødig for å forklare menneskelig atferd. De vitenskapelige idealene ”enkelhet” og ”forklaringsstyrke” står sentralt i enhver vitenskap og sier at enkle teorier skal foretrekkes fremfor kompliserte dersom alt annet står likt. Likeledes skal teorier som forklarer mye foretrekkes fremfor teorier som forklarer lite, dersom alt annet står likt (Siversten, 1996). I fysikkens verden utgjør Newtons teorier et historisk ideal. Ut fra fire enkle lover kunne han forklare så ulike fenomener planetbevegelser, tidevann og pendelsvingninger. Bargh og Ferguson peker med andre ord på det problemet at en psykologisk teori som inkluderer fri vilje, blir mer komplisert (mindre enkel), uten å få mer forklaringsstyrke.

Diskusjonen om vi selv er i stand til å produsere uforårsakede hendelser eller ikke, kan kanskje synes kontroversiell, men deterministiske teorier har vært diskutert i årtusener (Tollefsen et al., 1997). At tanken om vår ufrie bevissthet heller ikke er særlig kontroversiell innen psykologien, understrekes av det faktum at ufri vilje synes å være en forutsetning for å lage psykologiske lover. Dersom vi har fri vilje er ingen atferd gitt på forhånd, uansett utgangspunkt. En ”lov for atferd” må ha som forutsetning at visse betingelser (situasjonelle eller personlige) med nødvendighet eller en viss sannsynlighet produserer en bestemt atferd. Å lage atferdsmodeller blir fånyttes hvis man ikke kan si noe om hvilken atferd man kan forvente ut fra et bestemt utgangspunkt. Psykologien er ikke akkurat bortskjemt med eksistensen av slike lover, men selve arbeidet med modeller for atferd forutsetter at man inkluderer en premiss om at vi ikke selv er det kausale utgangspunktet for atferden vår (Barash, 2003). Sartre brukte nettopp dette som utgangspunkt da han argumenterte mot psykologien som en naturvitenskap (Sartre, 2003). Han hevdet at intensjonaliteten er gitt i og med handlingen. Når vi intenderer noe (er rettet mot et mål), er vi (bevissthetsmessig) rettet mot noe fremtidig, mot noe som ennå ikke er. Samtidig negerer vi den situasjonen vi er i, til fordel for den vi intenderer (målet). Sartre benekter determinisme ved å påpeke at noe ikke-eksisterende (fremtiden), ikke kan påvirkes kausalt av noe eksisterende (nåtiden) og forhenværende (fortiden). Flere kontemporære forskere (deriblant Damasio, 1994; Wegner, 2002) mener imidlertid at Sartre gjør en feilslutning i begynnelsen av resonnementet når han hevder intensjonaliteten er gitt handlingen. I følge dem forveksler Sartre og hans likesinnede følelsen av intensjonalitet med det å faktisk være en uforåsaket foråsaker. Følelsen av intensjonalitet utelukker ikke fraværet av intensjonalitet, og kan dermed ikke bli tatt til inntekt for viljestyrte handlinger. Wegner (2002) mener denne feilslutningen har sin opprinnelse i at vi ikke har oversikt over alle årsakene for atferden vår, og således lett faller offer for å tro at den bevisste slutningen som kommer forut for atferden vår er årsaksløs.

At vitenskapen forutsetter at alt har en årsak, mens vi organiserer samfunnet vårt og lever livene våre som om vi handler årsakløst, er utvilsomt et kjempeparadoks. David Barash fremhever dilemmaet som enhver vitenskapsmann og –kvinnes uuttalte hykleri (Barash, 2003). Om det at vi leter etter og beskriver kausalitet i vitenskapen, men lever som om de ikke eksisterer, skriver Barash: ”Ikonsistent? Ja, så sannelig. Men i likhet med fornektelse av døden, er den en funksjonell inkonsistens, og kanskje til og med en som er essensiell.” (s. 222). På mange måter kan det synes som om vi blir tvunget til å leve med denne inkonsistensen, og tåle en viss grad av absurditet i livene våre (Barash, 2003). Wegner (2002) tar samme standpunkt når han skriver at det er ”illusjonene pakket på toppen av den tilsynelatende mentale kausaliteten [som] er byggeklossene i menneskenes psykologi og sosiale liv” (fritt oversatt, side 342). ). Paradoksalt nok er det forskerne som til stadighet setter fokus på inkonsistensen, som tar sterkest til orde for at vi bør overse den.

I den kliniske psykologien viser denne inkonsistensen seg i at det terapeutiske arbeidet har en viktig komponent i å gi pasienter en følelse av kontroll og ansvar for eget liv. Samtidig er all forskning og de viktigste teoretiske rammeverkene innen samme fag er det fremste talsrøret for at kontrollen og ansvaret ikke eksisterer (Bargh & Ferguson, 2000; Dan Wegner, 2002). Å motivere pasienter til å ta ansvar i eget liv og gi troen på kontroll over egne handlinger og utfallet av dem er essensielt i terapi. Men hvordan skal en psykolog oppdratt i et fag som bare forholder seg til arv og miljø som moderatorer for menneskelig atferd kunne bidra til dette? Også her kan synes som om dilemmaet har best av å bli oversett. Kanskje er det en forutsetning for å bli en vellykket terapeut er å godta de terapeutiske rådene som kommer fra forskningen, men samtidig overse de premissene den samme forskningen hviler på. Troen på kontroll og ansvar for egne handlinger er en forutsetning for at vi skal kunne motiveres til å forandre atferden vår. Å være overbevist om at vi selv ikke har denne kontrollen, men i stedet dyttes rundt av ytre og indre faktorer, bidrar ikke til økt motivasjon, men øker heller faren for passivitet og en følelse av håpløshet.

Konklusjon

Forskningen presentert i serien viser hvor subtile årsakene til menneskelig atferd og kognisjon kan være. Betydningen av forskningen kan knapt understrekes sterkt nok – både fordi den kan sette fingeren på situasjoner hvor vi ofte responderer med lite hensiktmessig atferd eller gjør ufordelaktige vurderinger, og fordi den peker på en betydelig inkonsistens i forholdet mellom vitenskapen og den sosiale verden den representerer. Hvordan denne inkosistensen best bør løses forblir et åpent spørsmål, men flere teoretikere mener den har godt av å bli oversett (Barash, 2003; Wegner; 2002

Jeg avslutter oppgaven med nok et sitat fra Bargh og Ferguson som understreker den altomfattende rekkevidden av automatisk prosessering, og som påpeker at fokuset i framtidig psykologisk forskning ikke må ligge på hvilke prosesser som er bevisste eller ikke, men heller hvilke mekanismer prosessene opererer etter. Bare slik åpnes muligheten for at vi kan gjøre noe med dem.

”As scientists studying human behavior and the higher mental processes, we reject the thesis of free will as an account of the processes that require conscious control. Instead, we embrace the thesis that behavior and other responses are caused, including a person’s choices regarding those responses; every deliberation, thought, feeling, motivation, and impulse, conscious or nonconscious, is (often multiply) caused. Some of these causes are available, often obviously, to awareness; others are unknowable to the individual. We consider the discovery and delineation of the causal mechanisms that underlie these processes and the quest for supplying mechanisms – not the degree to which the processes progress with or without awareness – as the critical and defining criteria for the deterministic stance. We therefore adhere to a different version of determinism compared with contemporary theorizing in social-cognitive science, namely, a view that does not conflate the presence or absence of awareness with determinism or willfullness.” (Bargh & Ferguson, 2000. s. 926)