Hyperventileringseksperimentet

I forbindelse med intens angst kan mange begynne å hyperventilere. Hyperventileringen i seg selv kan være ubehagelig nok, men når den i tillegg er angstdrevet vil opplevelsen mildt sagt oppleves som truende. Når anfallet først begynner å melde seg vil ofte katastrofetanker om besvimelse, død eller å bli gal dukke opp. Foregående vil ofte være «Å nei, ikke nå igjen» og «Dette kan jeg ikke kontrollere». Disse tankene gjør lite til ingenting for å redusere angsten, og er heller med på å intensivere og eskalere opplevelsen. Personen blir slik fanget i en negativ spiral og klarer ikke å roe seg ned, selv om det er akkurat det de prøver å gjøre.

Eksperimentering

Den definitivt mest effektive måten å teste ut pasientens ideer om hyperventilering på er å nettopp hyperventilere. Opptakten til dette vil være en utspørring rundt ideene om hyperventilering: «Hva tror du kommer til å skje?», «Hvor sikker er du på dette?», «Hvor lenge må du hyperventilere før dette skjer?» osv. Interessant her er at personer ofte kan være svært rasjonelle når de prater om anfallene i etterkant. Derfor vil også aktiveringen av atferden med tilhørende frykt kunne gi nyttig informasjon om hvordan pasienten tenker i faktiske anfall. Slik informasjon kan lokkes frem med spørsmål som «Hvorfor stoppet du nå?» og «Hva ville skjedd om du fortsatte?».

Gjennomføringen av eksperimentet kan løses på flere ulike måter. For maksimal fremprovosering av angst kan oppgaven simpel tenn presenteres som en fysiologisk test, der personen står opp foran terapeuten: «Pust så tungt og kjapt du klarer til jeg sier stopp!». Her har man anledning til å få frem «råangsten», hvor rapporteringen av katastrofetanker og symptomtolkning vil være på sitt mest valide.

Alternativt presenterer man eksperimentet som nettopp et eksperiment. «Ok, la oss se hva som skjer om du hyperventilerer lenge nok». Pasientens motvilje kan modereres på flere måter. Ofte vil terapeutens egen deltagelse være til hjelp. Man setter da av x antall minutter der begge to gjør øvelsen. Vanligvis begynner man på 3 minutter. Jeg ville uansett anbefale alle å prøve det en gang før de prakker det på andre. Førstehånds erfaring med hvordan dette kjennes ut i kroppen er lærerikt og, for noen, morsomt.

Noen personer får seg ikke til å teste ut hypotesene sine før de er forsikret om at de mulige fysiologiske konsekvensene er ufarlige. Om en slik forsikring reduserer utbyttet av eksperimentet eller ikke er usikkert, men faren for at mindre angst bli aktivert er definitivt til stede. Det kan gjøre at generaliserbarheten for pasienten reduseres. De fleste vil nok likevel få aktivert angsten, selv om psykologen har sagt at det ikke er farlig. Vi skal ikke overvurdere vår egen påvirkningsevne heller.

Ofte vil personene ønske å trekke seg da symptomene begynner å melde seg. Ofte vil spørsmålet «Hva vil skje om vi fortsetter?» og en konstatering av at «Da tester vi ut det!» kan hente pasienten tilbake, mens noen pasienter melder seg ut av eksperimentet.

Hvorfor besvimte vi ikke?

Personen vil få førstehånds opplevelse av at man ikke besvimer, kveles eller får hjertestans av å hyperventilere. Noen vil oppdage at hyperventileringen er ansvarlig for svært mange av symptomene som har gjort dem redde for at noe er galt med kroppen deres. Å puste på denne fører til at musklene rundt lungene blir slitne og man kan kjenne brystsmerter og muskelspenninger. Muskelaktiviteten fører også til at man bli veldig varm. Cellene i kroppen får overdreven tilgang på oskygen, og det er vanlig å kjenne prikking i huden, se svarte prikker sveve rundt, bli tørr i munnen (skjønt det har også forekommet sikling ved enkelte tilfeller) og andre merkelige kroppsopplevelser. Noen kan til å med få en ut-av-kroppen opplevelse.

Siden blodtrykket og oksygentilførsel øker drastisk gjør vi i eksperimentet det motsatte av det som skjer når man kveles eller er i ferd med å besvime, hvor blodtrykket faller. Utover det at man blir veldig sliten, er det fullstendig uproblematisk å forlenge eksperimentet til et kvarter eller lengre.

Etter et vellykket hyperventileringseksperiment vil det ofte være mye heftelse og begeistring. Ikke minst gjør oksygenrusen sitt for aktiveringen. Dette gjelder både terapeut og forsøksperson. Om terapeuten selv er høy på oksygen, kan denne oppleve en svært intens faglig glede.

Dette er en gylden mulighet til å gjøre en terapeutisk intervensjon i forhold til andre symptomer pasienten måtte ha. I et tidsvindu etter øvelsen, noen ganger i ekstase over at katastrofen ikke inntraff, vil pasienten være svært mottagelig for hint som kan generalisere opplevelsen. «Så, det virker som om det var tankene om symptomene som var verst, ikke symptomene i seg selv. Kan dette gjelde for andre symptomer du opplever?». Skillet mellom tolkning av symptomer og symptomer i seg selv vil være spesielt tydelig for personen i dette tidsvinduet.