Atferdseksperimentet

Ganske ofte forteller folk om lyter de selv synes de har. De er dumme, rare og stygge. Og som om ikke det er ikke nok, så ser alle andre det! Hele tiden. For å unngå og utsettes for disse ydmykelsene tar de på seg ekstra store, sorte klær, de unngår sosiale situasjoner, som å spørre etter ting i butikken, eller de unngår å gå i butikken over hodet i frykt for å få et panikkanfall. Denne typen tanker og atferd hører til et vidt spekter av ulike psykiske lidelser, fra panikklidelse til depresjon. Men hva om vi kan finne ut at det ikke er så ille som de tror?

Kanskje har du selv dummet deg skikkelig ut? Sagt noe dumt så alle hørte det, i etterkant av et møte oppdaget at du hadde en buse i nesen som alle så, rødmet så andre begynte å knise av deg? Dummer du deg ut nesten hele tiden? Men, la meg også spørre: Hvordan vet du at alle hørte, så og kniste av deg? Hvordan kan vi finne ut som det virkelig er slik?

En metode er å se på ideene de har, og vurdere holdbarheten i dem gjennom rasjonell analyse: Sannsynlighetsberegninger, bevisvurderinger og trening i å unngå tankefeil. I mange tilfeller er det imidlertid mer effektivt å gå empirisk til verks. La meg presentere: Båndbreddeeksperimentet.

Hvor mye dum og rar atferd kan man egentlig komme unna med? Sett først opp en hypotese: Hvor mange kommer til å legge merke til at du sitter på do uten å få det til, hvor mange kommer til å le av at du svetter under armene, hvor mange kommer til å bli sinte på deg fordi du spør etter noe osv. Hva er det egentlig du er redd for når du skal gjøre denne type atferd? Konkretiser og definer sannsynlighet.

Rekrutter så om nødvendig en forskningsassistent som kan dokumentere utfallet. Hvor stor andel av de som går forbi deg mens du hyperventilerer ler av deg? Hvor rød i ansiktet må du være før noen bemerker det? Hvor lenge kan du kikke i varer i en butikk før Securitas legger deg i bakken? Ideen med et båndbreddeksperiment er også å se hvor langt man kan tøye strikken. Kan man ta på varer i butikken uten av personalet kaster deg ut? Om du halter enda litt mer enn du gjør, vil de DA le av deg? Kommer de definitivt til å legge merke til deg om du fryser opp ved urinalen i stedet for inne på et avlukke?

Kanskje vil du heller observere noen andre gjøre det først, før du prøver selv. Da lønner det seg å allierer seg med en fryktløs medforsker. Da kan du observere i trygg avstand hvor mange som eventuelt ler av henne. Undertegnede har selv spilt ut et massivt angstanfall med tilhørende hyperventilering på et stort kjøpesenter. Med unntak av den observerende pasienten var det ingen som lo, selv ikke de fryktede tenåringene som hang der.

Eksperimentrammen kan være humoristisk og mindre alvorlig enn hverdagsrammen. Å være sammen om noe er også tryggere enn når man er helt alene. Og om det viser seg at det ikke var så ille som man tenkte, hva kunne være bedre enn det. Kanskje viser det seg at andre ikke tenker like mye på deg som du selv gjør. De har rett og slett nok med seg selv. Kan hende du finner ut at det du tenker om hva andre tenker om deg ikke er så valid som du trodde.