DRA kognitiv terapi i land: En annerledes presentasjon av DRA-modellen

Det finnes mange verktøy for å trene seg på å endre tankegang. Når jeg sier tankegang, så mener jeg den faktiske gangen til tanken. For tankene i seg selv er noe vi usle mennesker ikke kan ha makt over, de kommer og går. Hva vi gjør med dem derimot, det kan vi i høyeste grad påvirke, men det krever trening. Og det tar tid. Akkurat som man ikke kan gå fra å løfte en femkilos håndvekt på mandag til å løfte tre hundre kilo markløft på onsdag, kan man ikke forvente at det er bare å endre tankegangen. Tanken må få nye spor å gå i, og de må vi lage for dem.

Vi må også styrke de tankene vi ønsker skal ha mest makt, det kan vi gjøre ved å gi dem næring. Fiskemetaforen er nyttig på det området. Om man sammenligner hodet med en fisketank stappende full av havets stygge, pene, og nøytrale fisker, er det forskjell på hvem vi helst vil fõre opp til å bli store og sterke. Ikke minst er det stor forskjell på hvilke vi ønsker trekke opp i båten vår. En liten fisketankhodeillustrusasjon finner du her.

Dessverre er det engang slik at de fiskene, eller tankene, som enten gjennom andre eller oss selv har fått næring i form av ord eller handlinger, er større og sterkere enn andre. Eksempelvis vil en tanke om at det å være ren er viktig, få næring hver gang man spriter hendene, hver gang man unngår å ta i et dørhåndtak, hver gang man rynker på nesa av et dolokk. Impulser fungerer likedan, hver gang man følger en impuls, for eksempel om å overspise, vil denne bli sterkere av makten den gis i form av handling. Heldigvis er det slik at positive tanker blir flotte fine fisker om de bare får litt kraftfõr de også.

Men hvordan gjør man dette? Det hadde vært mye enklere dersom det var en faktisk fisketank og vi stod på utsiden av den. Realiteten er at vi bokstavelig talt har vann over hodet, og det er ikke alltid lett å skille den ene fisken fra den andre. Spesielt ikke om man har en glefsende steinbit midt i fleisen, en ål om beina og pirayaer tyggende oppover ryggmargen. Da skal det litt til å peke på den lille søte gullfisken ved kneet. Her kommer verktøyene inn. Ett av disse tanke -og hanlingsmønstersendringsverktøyene er DRA.

DRA er en forkortelse for Disengasjér og Refokusér på et Attraktivt Alternativ. Puh. Typisk fagspråk. Men la oss gå tilbake til fiskene. Du er på fisketur. Opp i båten kommer den styggeste fisken du har sett. Desverre er den kjent, du er vant til den, noen sa en gang du fortjente slike fisker, kanskje vet du ikke engang at det finnes andre raser. Dessuten glefser og bråker den, og tar nesten større plass i båten enn deg selv. Dermed engasjerer du deg i denne fisken. Kanskje krangler du med den, det er heroisk nok, men den er der like fullt. Kanskje forsøker du å godsnakke med den, men fortsatt har den jo fullt fokus.

Disengasjementet kommer når du snur ryggen til den, lar den få lov til å plaske og vake og flagre med finnene alt den vil, uten at du nærer den med oppmerksomheten den higer etter.

Refokuseringen er når du kaster snøret ut på nytt, og fisker etter de du har lyst på, altså et attraktivt alternativ.

Den nye, mer attraktive fisken vil kunne være en utfordring å oppdrive, og det finnes også endel lurefisker der ute. Men litt etter litt vil styggfiskene sulte i hjel på grunn av fõrmangel, og finfiskene vil kunne vokse opp til å bli store nok til å faktisk skygge litt for de andre. Valgene vil falle seg mer naturlig, du vil ikke måtte kave med dobbelt sett fisker i båten til evig tid, men i en startfase kan disse fisketurene bli rimelig kaotiske.

Disengasjér! Disengasjér! Disengasjér!


Refokusér! Refokusér! Refokusér!

Attraktivt alternativ! Attraktivt alternativ! Attraktivt alternativ!

Hal og dra. 

Epilog: Innlegget er tidligere publisert på surfer.blogg.no. Kommentaren «Jeg vet ikke hvilket sykehus du er på, men jeg skulle ønske det fantes så mye klokskap her jeg bor (her er psykehus synonymt med oppbevaring). Gjennom dette innlegget har du lært meg mer enn noen psykologer eller psykiatere har klart å lære meg på mange mange år.» illustrerer for meg et behov for nytenkning omkring hvordan behandlingsmodeller presenteres.