Seksuelle overgrep begått av barn

Tema blir belyst med utgangspunkt i Ingnes og Kleives bok «I møte med unge overgripere».

Seksuelle overgrep begått av barn

En forståelse vi har er at overgrep mot barn blir gjort av voksne. Stereotypiske overgriperen er en ukjent voksen mann. Dette har vist seg å stemme i ca 10% av tilfellene (Finkelhor, 1984). Overgriperen har ofte en relasjon til sitt offer, er ikke nødvendigvis voksen og heller ikke nødvendigvis en mann. Det antas at mellom 30-50 % av alle seksuelle overgrep blir gjort av barn og unge (Barbaree & Marshall, 2006).

Hva er lek, og hva er overgrep?

Barn har et annet forhold til seksualitet. Avhengig av alder er det ofte preget av nysgjerrighet og lek. Barn kan leke doktor, ha ”vis tiss-leken” bak skuret i barnhagen eller på andre måter utforske hverandre ved å kikke eller berøre hverandre. Leken er spontan, gjensidig og frivillig uten skam og skyldfølelse. Denne leken sammen med hvordan de blir møtt av de voksne er med på å gi dem et normalt sundt forhold til egen kropp og seksualitet når de blir voksne. For å kunne si om dette er normal lek, eller et overgrep ser man på om det er elementer av tvang, trusler, bestikkelser eller krav om hemmelighold involvert. Man tar også høyde for forskjell i alder eller autoritet som eksempelvis stor forskjell i evnenivå, sosial status osv. Et eksempel på lek kan være:

Lars og Trine er 5 år. De kler seg nakne i fortet de har laget av puter og tepper i kjellerstua. Lars viser frem at tissen hans kan av og til stå rett ut. Trine får lov å kjenne på den.

Et eksempel på overgrep kan være:

Kim er 14 år og er hjemme alene med sin lillesøster Kari på 7 år. De leker. Så vil Kim at Kari skal nusse han på tissen. Kari har ikke lyst, men Kim sier at hvis hun ikke gjør det vil han aldri leke med henne mer. Kari må nusse flere ganger på tissen hans. Etterpå sier Kim at Kari ikke får fortelle det til de voksne. Da kommer hun sikkert på barnehjem.

Ingnes og Kleive (2011) lister opp en amerikansk oversikt over hva som anses som en normal uttrykksform blant barn og seksualitet.

Normale tanker og uttrykk for seksualitet 2-6 år:

  • Lite bluferdighet. Fryder seg over egen nakenhet.
  • Bruker ord som tiss og bæsj med jevnaldrende.
  • Kan undersøke forskjellene mellom jentekropp og guttekropp.
  • Nysgjerrig på kjønnsorganer
  • Berører egne kjønnsorganer, også offentlig.
  • Viser sexlek med jevnaldrende barn og søsken. Leker doktor.
  • Opplever glede ved berøring av egne kjønnsorganer

Normale tanker og uttrykk for seksualitet 7-12 år.

  • Seksuell lek med barn de kjenner. For eksempel ”doktor-lek”.
  • Interesserer seg for seksuelt innhold i programmer i mediene.
  • Berører egne kjønnsorganer i enerom.
  • Ser på nakenbilder
  • Viser interesse for det motsatte kjønn.
  • Sjenert for å kle av seg.
  • Sjenert/reservert overfor fremmede.

Avvikende tanker og uttrykk for seksualitet 2-6 år.

  • Tar munnen mot kjønnsorgan.
  • Putter gjenstander i skjede eller endetarmsåpning.
  • Masturberer med gjenstander.
  • Berører andres kjønnsorganer selv om de har fått beskjed om å slutte.
  • Berører voksnes kjønnsorganer.

Avvikende tanker og uttrykk for seksualitet 7-12 år

  • Spør om å delta i andres seksuelle handlinger.
  • Simulerer samleie.
  • Kler av andre.
  • Ber om å få se spesielt seksuelt program på TV
  • Lager seksualiserte lyder.

Barn i risiko for å bli overgripere

Det er en del manglende forskning på denne gruppen, men det vi vet er at det er en økt forekomst rundt 13-14 årsalderen. Dette kan ha en sammenheng med puberteten og flere andre endringer i livet deres som kan skape stress. Som endring av skole fra ungdomsskole til videregående, høyere skolekrav, endring i vennegjeng, identitetsforvirring osv.

De fleste overgrep innad i en familie skjer mellom søsken. En risikofaktor kan være lite emosjonell nærhet i tidligere barneår. Dette kan eksempelvis være barn av en deprimert omsorgsperson som ikke er i stand til å gi nødvendig oppmerksomhet og nærhet. Viktigheten av denne kontakten har det vært mye forsket på i forhold til tilknytning. Hvis forholdet til omsorgspersonene er preget av deres behov for kontroll øker risikoen (og i enda større grad om det brukes vold for å hevde dette kontrollbehovet). Ofte har overgriperen selv vært utsatt for overgrep, men det kan også handle om en uønsket nærhet. Et barn som får påtvungne klemmer, eller må sitte i fanget uten at det selv ønsker det lærer at man trenger ikke respektere andres intimsoner og grenser på samme måte som ens egne grenser ikke har blitt respektert. Det seksuelle overgrepet trenger ikke nødvendigvis ha noe med sex å gjøre. Det kan også være at barnet står i en posisjon hvor det føler seg undertrykt eller tillagt lite verd og selvhevder med å bruke styrke og nedverdige noen som er svakere. Antall overgrep overgriperen har vært utsatt for er med på å øke risikoen. På samme måte som hvor mange overgrep som har blitt gjort av overgriperen kan predikere sannsynligheten for nye overgrep.

Barn med psykiske utviklingshemminger eller store lærevansker er godt representert blant overgripere. Det kan være flere grunner til dette. En av grunnene kan være at deres nedsatte evne kan gjøre at denne gruppen klarer i mindre grad skjule forholdene, eventuelt ikke forstår at de bør hvis de ikke ønsker reaksjoner. Er det snakk om svært lavt evnenivå kan det være at de ikke forstår det som skjer eller hva de faktisk gjør. Man kan tenke seg at denne gruppen er mer impulsstyrt og at de har dårligere evne til å sette seg inn i offerets situasjon (mentalisering).

Barn og ungdommer i dag har i følge Ingnes og Kleive (2011) liten forståelse for hva et overgrep er og hvor grensene går. Og enda mindre hva konsekvensene for offeret er. Typiske eksempler ser vi på ungdomsfester hvor man i alkoholrus kan være overskridende. Mangelen på motstand kan bli tolket som en invitasjon. Det skal være et aktivt samtykke til sex. At man ikke motsetter seg dette er ikke det. Når det gjelder mindre barn har de ofte lite forståelse for hva som skjer ved et overgrep. De protesterer i mindre grad og har mye tillit til de eldre og deriblant overgriperen.

Det antas at 12% av alle overgrep mot barn under seks år blir gjort av jenter, og man ser en økning. Dette ikke pga av at det begås flere overgrep av jenter, men fordi flere forhold blir avdekket. Jenter som kommer i puberteten tidlig har større risiko for å bli overgripere enn de som utvikler seg senere. Forskning på antisosial atferd viser til begrepet ”maturity gap” hvor ungdommer som utvikler seg tidligere enn jevnaldrende trekker mot eldre ungdommer og på den måten blir sårbare for utnyttelse. I denne sammenheng kan vi se at det motsatte skjer. Jenter som tidlig kommer i puberteten kan ta en omsorg-, eller beskytter rolle for yngre barn. Dette med mange forvirrende hormoner kan føre til en unaturlig nærhet eller overgrep. Overgrepene som blir gjort av jenter kan man se tilta i grovhet og hyppighet. Jenter begår ofte overgrepene alene, mens voksne kvinner i større grad gjennomfører overgrep med en partner.

Hvordan forholde seg til et avdekket overgrep

Ved å se på risikofaktorene kan man begynne å få en forståelse for hvem overgriperen er og bakgrunnen for at han eller hun har blitt en overgriper. I saker som involverer overgrep er det ofte mange følelser involvert. Disse følelsene kan bli styrende for hvordan man behandler og ser på en overgriper og et offer. Dette kan ofte bli veldig uheldig. Det er viktig for meg å understreke at en overgriper trenger hjelp til å komme ut av sitt overgrepsmønster. Disse kan ofte være marginalisert i utgangspunktet (som også er en risikofaktor), og ytterligere marginalisering ved at dette blir moralisert vil ikke skape noen endring, men mest sannsynlig nye overgrep. Dette skal ikke misforstås i forhold til om det som har skjedd er rett eller galt. Overgrep er galt. Dette skal kommuniseres tydelig til overgriper og skal være en holdning i samfunnet.

Anmelde eller ikke? Dette et dilemma mange i slike saker står ovenfor. Den kriminelle lavalder i Norge er 15 år og den seksuelle lavalderen er 16 år. Er overgriperen under 15 år kan noen tenke at det ikke vil ha noe for seg å anmelde. Det kan være foreldre som har avdekket forhold mellom egne barn og derfor ikke ønsker å anmelde osv. I slike saker forholder man seg til kapittel 19 i straffeloven som omhandler utuktig atferd, utuktig handling og utuktig omgang. Det er også tatt med relasjonen mellom overgriper og offer som om de er i slekt, den ene har et myndighetsforhold, om det er snakk om misbruk av en stilling eller om det er en fremmed. Hvorvidt det anmeldes eller ikke må de involverte i hver enkelt sak vurdere. Her er det snakk om den rettslige prosessen, mitt fokus ligger i større grad på det psykopatologiske og samfunnspsykologiske aspektene.

Uavhengig om det anmeldes bør man få hjelp av noen som har ekspertise innen feltet og fra de som er nær barnet. Hva som er tilgjengelig av hjelp er beklageligvis veldig avhengig av hvor man bor i landet. En god samarbeidspartner kan være barnevernet. De har ansvar for barnas sikkerhet i Norge. Herunder både overgriper og offer. De kan koordinere ansvaret og kan være en god samarbeidspartner. De har mulighet til å sette inn tiltak som kan være nødvendige. Skolen har ansvaret for barnets sikkerhet når barnet er der. Her kan det tilrettelegges for at offer og overgriper ikke møtes eller er alene sammen, man kan forebygge mot nye overgrep osv. Det er etablert ”Barnehuset” rundt om i Norge som har ekspertise på å utrede vold og seksuelle overgrep. I skrivende stund er det bare Barnehuset i Tromsø som også tar i mot overgripere. Fastlegen kan være en god støtte for foreldrene til både overgriper og offer. Hvis det vil være nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet vil barne-, og familie etaten (Bufetat) bli inkludert. Ellers kan helsesøster på skolen være en person det er naturlig å involvere. Vurderes det nødvendig med psykologisk utredning og behandling av overgriperen eller offer skjer dette i regi av barne-, og ungdomspsykiatrien (BUP). Etter hva jeg kjenner til er det i dag bare i Bergen man kaller disse partene inn for å tilrettelegge og koordinere. Dette i møter som kalles samråd.

Hvordan behandler man overgrepsproblematikk?

Behandlingen skjer i regi av BUP og hver BUP gjør dette noe forskjellig. Det som er felles for dem er at det først er en utredningsfase. Kort tid etter forholdet har blitt avdekket kan det være mange følelser involvert og situasjonen kan være uoversiktlig. Man må la krisen få legge seg først. Dette kan gjøres med avklarende samtaler med foreldre, eller at man bruker tiden på å skape en relasjon og tillit til overgriperen. Det kan være viktig at man skaper seg en lik forståelsesramme for hva som har skjedd og de samme forventningene av hva som skal skje i behandling. Som nevnt tidligere er mange av risikofaktorene knyttet til miljøet barnet er i. Man må få oversikt og kontroll på disse tidlig. Det er standard mange steder å gjøre et anamnestisk intervju hvor man får en oversikt over barnets historie. Et genogram er en oversikt over slekten til barnet. Man kan tegne en livslinje hvor man plotter inn viktige hendelser i barnets liv. Ut over det kan det tenkes at det brukes screeninginstrumenter som er tester som kan avdekke et bredt antall lidelser eller utfordringer barnet kan ha. Av mer spesifikke tester viser Ingnes og Kleive (2011) til ASAP (Adolescent Sexual Abuser Projekt) som undersøker overgripers personlighet, funksjonsnivå og overgrepspesifikke egenskaper, og Erasor (Estimate of risk of adolescent sexual offense recidivism) som er et hjelpeverktøy for å få en indikasjon rundt faren for nye overgrep. I samarbeid med skole, barnevern og eventuelt politi kan man her sette inn tiltak i forhold til sikkerhet. Alle disse instansene har taushetsplikt.

Den neste fasen vil være en behandlingsfase. Man setter seg et mål for behandlingen. Forslag fra de amerikanske organisasjonene NAPN (National Adolescent Perpetrator Network) og ATSA (Association for the Treatment of Sexual Abusers) kan være å: Akseptere ansvaret for handlingen, identifisere mønster eller en sirkel for overgrepshandlinger, lære å bryte denne sirkelen, utforske egen offerhistorie, lære empati med offeret, redusere avvikende seksuell opphisselse, utvikle en positiv selvidentitet, forstå konsekvensene, utforske forsvarsmekanismer, utvikle sosiale evner, redusere benektelse osv. (Worling & Curwen, 2001). Det finnes få behandlingsprogram og enda færre som er normert for norske forhold. Uten å gå for mye inn i det har man G-MAP som er utviklet i England (Print, 2008) og ”Varig forandring” fra Nederland (Bullens & Hendriks, 1997) som for øvrig har gitt gode resultater i Sverige. Det som er viktig med behandlingsprogrammet eller tilnærmingen som brukes er at den har et helhetsperspektiv og tar for seg alle delene i livet til overgriperen. Kanskje stikk i strid med hva man føler er riktig så vil det være nyttig å hjelpe overgriperen til å få en bedre selvfølelse, bedre selvtillit og en følelse av å ha en verdi. Dette vil være blant det mest forebyggende for nye overgrep.

 

Referanser:

Bararee, H. E. & Marshall. W. L. (2006). An Introduction to the Juvenile Sexual Offender: Terms, Concepts and Definitions. I: H. E. Barbaree & W. L. Marshal (red.) The Juvenile Sex Offender (s. 1-15). New York: The Guilford Oress.

Bullens, R. & Hendriks, J. (1997). ”Varig forandring”. Behandlingsprogram for unge overgripere. Bergen, V27.

Finkelhor, D. (1984). Child Sexual Abuse: New Theory and research. New York: Free Press.

Ingens, E. K. & Kleive, H. (2011). I Møte med Unge Overgripere. Oslo: Gyldendal.