Hjelp, jeg parkerer barna foran TVen!

Den lykkelige, men dog litt skamfulle far

Klokken er 17.29. Middagsglassene er forlengst fortært og bleieskift er gjort unna. To vippestoler er sirlig plassert foran glanekassa, hvor lyd og bilde fra NRK3 lager duse avtrykk på tromme- og netthinne. I stolene, to nesten 10 måneder gamle tvillinggutter, forventningsfulle for hva som straks venter dem. Jeg har satt meg ved siden av, tydelig fornøyd med snart å få en halv time fri fra mas og tjas. Dog ikke helt bekymringsløst, jeg er i ferd med å gjennomføre en skamfull handling. Jeg er passiv bystander til at statskanalen hypnotiserer mine barn.

Det hypnotiske middel

De fleste småbarnsforeldre vet hva det er snakk om, og har kanskje også blitt like overrasket som meg over fenomenet. Jeg snakker selvfølgelig om «Drømmehagen». Dette psykedeliske TV-programmet, som virker helt meningsløst for oss voksne, og som til forveksling ligner veldig på Teletubbies. Men der Teletubbies ble forsøkt prakket på oss av den kommersielle og uansvarlige lillebroren TV2, blir Drømmehagen sendt av vår alles statskanal. Kanalen vi slår på når vi hører luftsirenene ule, den vi stoler på, kanalen som har opplysningsplikt. NRK har tross alt et ansvar for oss, noe som også har ført til at 80-tallsgenerasjonen fortsatt nyter et liv fundamentert på Eli Ryggs pedagogiske prinsipper.

Handlingen

I Drømmehagen finner man Hopsi Deisi, Hinkelpinkel, Makka Pakka, Konglene, Vottene, Hahoene og Tomlingene. Disse merkverdige figurene beveger seg rundt i en fargerik hage, med store kontraster og merkelige blomster. Språket er uforståelig og lyd og handling er gjentakende, alt er bygget opp slik at selv det minste barnet skal le og nikke gjenkjennende til det det opplever.

Selve programmet finnes i over 100 episoder, alle til forveksling like hverandre. Hver episode starter med at et barn ligger i en seng samtidig som fortelleren introduserer episoden. Vi ser etter dette Hinkelpinkel, som ligger sovende i en båt, på vei til Drømmehagen. I Drømmehagen finner man toget Ninky Nonk og luftballongen Plinky Plonk, og hver av episodene starter med en av disse. Videre møter vi resten av stjernegalleriet, som gjør diverse ting om og om igjen. Eksempelvis vasker Makka Pakka ansikter, tomlingene tar på seg buksene og Hopsy Deisi har ofte dansedag. Mot slutten av episoden kan det også hende at alle som befinner seg i hagen danser rundt karusellen, før titteiene runder av det hele med sang.

Video av alle karakterene i Drømmehagen, dansende rundt karusellen.

Men historien er på ingen måte slutt med dette. Før programmet rundes av er vi også så heldige at vi får høre og se nesten hele episoden på nytt, denne gangen todimensjonalt i form av noe som ligner en bokfortelling. Etter dette sovner alle, før Hinkelpinkel igjen drar fra Drømmehagen, i båten sin, sovende.

Forutsigbar smørje?

For oss voksne kan det dog mildt sagt bli en prøvelse. Selv «Mot i Brøstet» og de øvrige Tore Ryen-produksjonene er preget av den totale uforutsigbarhet i forhold til dette. Selv har jeg opplevd mang en forelder som har forbannet programmets mangel på innhold og dets intetsigenhet. Men da kan man jo spørre seg, er det egentlig oss programmet er ment å underholde? Selvfølgelig hadde det kanskje passet seg bedre om mine barn allerede hadde forbarmet seg over et mer «lærerikt» barneprogram, men nå er de altså bergtatt av Drømmehagen. Det er med andre ord underholdningsverdi i programmet. Det hender seg faktisk at jeg også, når jeg ønsker å leve litt på kanten, dropper Schrödringers katt til fordel for Simpsons.

Idealisme eller kynisk pengemaskin?

Bak programmet, om man skal stole på skaperne, ligger det en nobel tanke. Istedet for å fokusere på at de små barna skal lære noe av programmet, er Drømmehagen heller ment å hjelpe små barn å slappe av, og å hjelpe foreldre og barn med å ha et mer avslappet forhold til hverandre inn mot den tiden barn skal legge seg. Ifølge Wikipedia ble produsenten Anne Wood og kollegene oppmerksomme på det stresset mange barn og voksne opplevde i forbindelse med leggesituasjonen, hvor barn ønsker å være våkne og voksne ønsker at barna skal legge seg. Så istedet for å være et program som fyrer opp, er altså Drømmehagen ment å være et program som roer ned.

Samtidig kan en ikke komme bort ifra at nå som Drømmehagen har et godt grep på oss småbarnsforeldre og vår fortvilte leggesituasjon, så legger det også til rette for en gryende milliardindustri. Barna må jo ha en Hinkelpinkel å sove med, og en Makka Pakka vaskeklut å vaske seg med, før de legger seg godt omslynget av Hahodyner. Eller hva med en Ninky Nonk å kjøre med, eller en Plinky Plonk å fly med, før man legger seg til å sove tonesatt av soundtracket? Drømmehagen har, med andre ord, tatt copyright på leggesituasjonen i mange norske hjem. Man må så langt tilbake som Trond Viggo Torgersen, Flode og «puss puss så får du en suss» for å finne noe lignende.

Hmmmm, TV – i så tidlig alder?

OK, på tide å distribuere litt dårlig samvittighet. Bortimot hver kveld lar jeg mine barn, på ni måneder, få lov til å se Drømmehagen på NRK3, selv om programmet er ment å være for et publikum mellom 2 og 4. I USA er det flere organisasjoner og institusjoner som mener at barn under 2 år ikke skal se TV i det hele tatt. Dette basert på forskning som viser at tidlig tv-titting kan ha sammenheng med både senere oppmerksomhetssvikt og til og med kan fungere som en trigger for autisme. Det er viktig å understreke kan, da ingen vil konkludere med at de befinner seg et kausalt forhold mellom TV og diverse nevropsykologiske tilstander. Like fullt ønsker disse forskerne å formidle til foreldre at det er viktig å være restriktiv med eksponering for TV inntil man vet mer om de negative effektene av dette.

Bortforklaringen…

Jeg har ikke funnet et eneste studie som anbefaler at mine barn ser Drømmehagen eller andre TVprogram i den alderen de er i nå, ei heller forventer jeg å finne det. En skal heller ikke rasjonalisere bort faktumet at barn under 2 kanskje helst ikke burde se TV. Denne posten er med andre ord ikke noen kilde til psykologisk helseråd, og ei heller et forsøk på å bortforklare at så mange av oss frivillig setter våre små barn foran Drømmehagen. Legg merke til at jeg sier «vi», jeg liker «vi», det normaliserer litt det «jeg» gjør.

Men hvis du likevel, mot formodning, velger å la barna dine fortsette å se på Drømmehagen. Så la gjerne barnas tv-kveld bli med det programmet. Man trenger ikke la barna se Barne TV som kommer etterpå, ei heller distriktsnyhetene og Dagsrevyen. Reduser TV-bruken til det minimale, og sitt sammen med barna og forklar gjerne hva som skjer i handlingen. Gjør med andre ord det hele til en trygg situasjon, noe foreldre og barn deler i fellesskap. Gjør dette fremfor å la TVen fungere som et passiviserende medikament, slik at man selv kan ta en halvtimes dupp på sofaen.

Ja, jeg vet, sistnevnte er fristende…