Terapiformer: Dialektisk atferdsterapi

Om terapiformer-serien:

Jeg forsøker med serien «terapiformer» å fremstille ulike terapiformer på en nøktern måte. Jeg velger å ikke fokusere på kritikk av modellene, men heller fremstille dem slik jeg oppfatter opphavsmennene/kvinnene mener de skal forstås. Jeg velger dog imidlertid å ta med litt av forskningen som eksisterer rundt enkelte av modellene. Noen av behandlingsmetodene har jeg mer kjennskap til enn andre, noe som sikkert også vil gjenspeiles i de ulike artiklene. Formålet med det hele er å forsøke å gi en kort introduksjon til de ulike terapiformene, både for terapeuter og brukere.

Dialektisk atferdsterapi – Marsha Linehan

Grunnleggeren av Dialektisk atferdsterapi (DBT), Marsha Linehan, etablerte opprinnelig behandlingsmetoden som et alternativ for borderline personlighetsforstyrrelse/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (fra nå av borderline), og da spesielt for pasienter som drev med selvskadende atferd. Behandlingsformen ble av enkelte beskrevet som et friskt pust innen et felt som enkelte hevder har vært preget av terapeutisk nihilisme, og den har også blitt betraktet som en milepæl i behandling av borderline personlighetsforstyrrelse (Bateman & Fonagy, 2007).

I likhet med Aksept og forpliktelsesterapi (som tidligere er beskrevet i egen artikkel) mikser også DBT sammen mindfullnessbasert tankegang med atferdsterapeutiske intervensjoner. DBT kan av den grunn sies å befinne seg innenfor samlekategorien av kogntiv-atferdsterapeutiske behandlingsmetoder, og mer spesifikt innenfor de såkalte 3. generasjons atferdsterapiene.

Bevegelse bort fra det dikotome

Dialektisk atferdsterapi baserer seg på et dialektikkens prinsipper. Disse prinsippene postulerer at en forandring først kan skje når motsetninger og motsigelser stilles opp mot hverandre som teser og antiteser, for så å kunne samordnes i overordnede synteser. Eksempelvis brukte den greske filosofen Sokrates dialektisk metode for å utvide platons forståelse av tilværelsen.

DBTs dialektiske prinsipper overføres til terapeutisk virksomhet gjennom å forsøke å identifisere disse dikotome motsetningene gjennom terapisamtalene. Med andre ord er målet med terapien å kunne la klienten bevege seg bort fra en tidligere dikotom form for tankegang og atferdsmønster, mot et mer adaptivt mønster som befinner seg mellom motpoler. Klientene blir trent til å kunne akseptere at polariseringer eksisterer, for så å enklere kunne finne mulige synteser mellom disse ekstremene. Slik skapes endring i DBT, ifølge Linehan.

DBTs syn på borderline PF

I forhold til borderlineproblematikk har Linehan en biososial teori, som hevder at borderlineklienter innehar en dysfunksjon i emosjonsreguleringssystemet. Borderline personlighetsforstyrrelse sees, med andre ord, på som et resultat av en biologisk sårbarhet for emosjonelt stimuli, paret med nedsatte evner til å modulere egne emosjoner. Som et resultat av dette igjen vil klienter med borderlineproblematikk oppleve intense emosjonelle reaksjoner i forhold til emosjonelt ladet stimuli, som ikke nødvendigvis andre ville ha opplevd på samme måte.

I tillegg til en høy sensitivitet for emosjonelt stimuli, har klientene en forsinket tilbakekomst til baseline (den emosjonelle tilstanden som eksisterte før stimuliet ble presentert). Dette innebærer at klientene får problemer med å regulere fysiologisk arousal; får vansker med å bevege oppmerksomheten bort fra det emosjonelt ladete stimulus; får vansker med informasjonsprosesseringen som følge av forhøyet emosjonell aktivering; får vansker med å kontrollere impulsive handlinger og dermed også vansker med å erstatte stemningsavhengig impulsiv atferd med stemningsuavhengig hensiktsmessig atferd som samsvarer med stemningsuavhengige mål.

De fire ulike modulene i DBT

Mindfulness er det grunnelementet i DBT som ligger som en basis for alle de andre elementene i behandlingsformen. Mindfulnesstrategier skal blant annet kunne hjelpe pasientene til å akseptere og tolerere sine markante emosjonelle reaksjoner ved å forholde seg til dem på en åpen og ikke-bedømmende måte.

Øvrig trenes pasientene i interpersonlige egenskaper, som f.eks. assertivitetstrening (evner til grensesetting); emosjonsregulering, gjennom eksempelvis å kunne identifisere og sette navn på emosjoner, identifisere hindere for å kunne endre emosjoner, å kunne øke bevisstheten å nåværende emosjoner etc.; samt å kunne tolerere stress, og å enklere kunne forholde seg til den usikkerhet og smerte livet kan bære med seg, å kunne ta et steg ut å tenke klart i disse situasjonene, fremfor å bli overveldet av emosjonalitet i disse situasjonene – som igjen kan føre til uhensiktsmessige mestringsstrategier.

Forsidebilde: Starck Ting @ Flickr