Evolusjonspsykologer mener at Darwins teorier kan anvendes på menneskelig psykologi og adferd. Alle er enige om at evolusjonen har formet ben, armer og lever. Det er heller ikke kontroversielt å mene at hjernen er et produkt av evolusjon. Men evolusjonspsykologer mener at også psykologien vår er et produkt av evolusjon. På samme måte som ben og armer er evolusjonære tilpasninger, har vi også psykologiske tilpasninger.
Et klassisk eksempel er vår aversjon mot incest. At vi ikke får barn med nære biologiske slektninger er evolusjonært sett like viktig som å ha god leverfunksjon, og det er ingen grunn til å sette et prinsipielt skille mellom kroppslige og psykologiske tilpasninger.
Dessverre er det mange som fortsatt ser på Darwin med mistenksomhet. Darwin er for mange synonymt med sosialdarwinisme, et filosofisk forsvar for den sterkestes rett. Denne doktrinen hadde lite med Darwins lære å gjøre, men han oppfattes derfor feilaktig som en som mener at naturens orden skal være normgivende for mennesker. I dagligtale er til og med ordet Darwinisme blitt et synonym for “alles kamp mot alle”.
Bedre ble det heller ikke da Richard Dawkins utga boken The Selfish Gene i 1976. Budskapet i boken er at det er en nyttig abstraksjon å se på gener som om de er egoistiske, fordi naturlig seleksjon etter hvert vil fjerne gener som ikke sørger for å spre seg selv, om nødvendig på andres bekostning. I tillegg viste Dawkins at organismer i en viss forstand bare er genenes “farkoster” i deres egoistiske kamp for mest mulig utbredelse.
Følger det så av evolusjonsteorien at vi mennesker egentlig er egoister? At selv om vi innimellom kanskje gjør uselviske handlinger, så er vi dypest sett egoister fordi vi i hemmelighet regner med å få noe tilbake?
For å svare på dette må vi skille mellom individuell og genetisk egoisme.
La oss ta det enkleste først: genetisk egoisme. Som Dawkins påpekte selekteres gener utafra den effekten de har på egen spredning. Et gen som ikke sørger for å spre seg selv mest mulig, vil etter hvert fjernes fra genbassenget. Så gener er dermed dypt egoistiske, nærmest per definisjon. (Det betyr imidlertid ikke at ikke gener samarbeider seg imellom. Tvert imot må alle gener virke i samspill med alle andre gener for å ha en sjanse til å lage en organisme som er levedyktig. Gener samarbeider så lenge det er i deres interesse, og det er det stort sett.)
Genene produserer organismer som bidrar til å oppfylle genenes “mål”: mest mulig spredning. Genene er imidlertid ikke opptatt av én enkelt organismes ve og vel. Genene tenker bare på seg selv, og er likegyldige til om de er i én kropp eller en annen. Dermed får vi det som kalles familiealtruisme: genene produserer organismer som er villige til å ofre seg for familiemedlemmer fordi de derigjennom kan spre seg mer effektivt.
Genetisk sett er vi altså egoister, i den forstand at vi er skapt av gener som kun tenker på seg selv.
Individuell egoisme er litt mer komplisert. Det er åpenbart at både mennesker og dyr iblant oppfører seg uselvisk. Et eksempel er en mor som gir sitt barn brystmelk. Kan dette sies å være en egoistisk handling? I så fall må moren få mer tilbake enn hun gir. Man kan kanskje si at moren får tilfredsstilt sin morskjærlighet. Hvorvidt du vil klassifisere dette som egoisme er opp til deg, men jeg vil påpeke at hvis absolutt alt defineres som egoisme mister ordet mye av sin betydning. Jeg velger å se på morskjærlighet som en uselvisk handling.
Men glemmer man da at en mor jo har en genetisk interesse av at barnet overlever? Ergo er hun jo ikke altruist, for dypest sett vil hun bare spre genene sine?
Dette er en feilslutning som skyldes at man blander sammen gen-nivået og individnivået. Gener er egoistiske, men genene er ikke en slags underbevissthet. Genene må spre seg indirekte ved å “programmere” organismer til å opptre i genenes interesse. Det betyr imidlertid ikke at man på noen måte er bevisst genenes mål.
Genene motiverer organismene ved å gi dem lystfølelser knyttet til bestemte aktiviteter, og det er dette som blir organismenes mål. En individuell organisme har ingen interesse av å spre genene sine som sådan. Dette illustreres ved at oppfinnelsen av prevensjonsmidler ikke har lagt noen demper på menneskers sexlyst. Organismer bryr seg om følelser, ikke gener.
Genetisk egoisme innebærer dermed ikke individuell egoisme. Naturlig seleksjon vil tvert imot selektere for individuell altruisme hvis dette medfører flere barn. Skoleeksempelet er foreldreinvestering. Et annet er gjensidig altruisme – det vi mennesker kaller vennskap. Evolusjonen skaper altså ikke bare egoistiske individer, men også kjærlige foreldre og gode venner.
Forsidebilde: kevindooley@flickr.com
Relaterte poster:
Fin oppsummering. Alle kjenner til Darwin, for få kjenner til Dawkins.
Også ved bruk av den gode, gamle deduktive metoden burde man komme fram til at (tilnærmet) ubetinget oppofring er en forutsetning for å fungere som foreldre. Både størrelsesforskjellen og tidsavstanden mellom investeringen og belønningen er så stor at det gir liten mening å anta at egen vinning er den eneste drivkraften.
Teller man opp investerte timer, ville ekvivalenten i Lotto blitt å satse 100.000 kroner for muligheten til å vinne 50,- kr… 20 år senere.
Hva tenker du om rollen til menneskets sosial-nevrotiske trekk i denne sammenhengen? Hvorfor, selv når vi er grundig lei ungene våre, får vi dårlig samvittighet av at vi har latt de sitte 20 minutter foran TVen?
Jeg ser for meg at overdoser av både positive og negative (av typen “selvkritiske”) følelser er avgjørende for god oppdragelse av egne barn.
Fint innlegg, men som du er inne på kan det jo fort bli en diskusjon om hvordan man definerer egoisme.
Man kan jo argumentere for at genene har programmert oss slik at vi får gode følelser av å gjøre en del handlinger som blir sett på som alturistiske, og at dette i seg selv kan være belønning nok til å være grunnen til at vi gjør de. Altså kan det være av den egoistiske grunnen at man ønsker følelsen det gir å gjøre noe godt.
Når man ønsker seg barn, er det vel ikke for barnets skyld – men for at man selv ønsker følelsene man tror dette vil gi en. Dette må vel være programmert av genene, og fått plass i underbevisstheten vår.
Det finnes en rekke eksempler på hvor langt mennesker er ville til å gå for å oppnå en “følelse”. F.eks. hva narkomane er villig til å gjøre for å få et fiks, eller hva en rekke menn er villige til å gjøre for seksuell tilfredsstillelse – selv i situasjoner hvor dette ikke er hensiktsmessig for genenes overlevelse.
Jeg er forøvrig enig i at ordet mister mye betydning i den videste tolkning – og at det derfor kanskje ikke er en hensiktsmessig definisjon. Men det er interessant i seg selv å diskutere hva som motiverer såkalte alturistiske handlinger.
Gode poenger.
Småbarnsforeldres bekymring er vel kanskje overdrevet til tider, spesielt i en tid da det er veldig få farer sammenlignet med de foregående millenniene.
Samtidig er det nok en situasjon der 1000 false positives er bedre enn én false negative (hva er gode norske ekvivalenter for de begrepene, forresten?), jfr. Daly og Wilsons arbeider om dramatisk høyere mortalitet hos barn av steforeldre. De aller færreste steforeldre skader stebarna sine, men de mangler kanskje den litt paranoide kjærligheten som biologiske foreldre har.
Enig, Erik, man er ikke altruist når man velger å få barn.
Men tenk på foreldre som ofrer livene sine for å ta vare på et multihandicappet barn. De gjør jo dette fordi følelsene deres sier at det er riktig, ikke fordi de får en følelsesmessig payback som tilsvarer et helt liv med slit. Alt vi gjør er dog motivert av følelser (bredt definert), men med et sånt perspektiv ender vi nesten opp med en diskusjon om fri vilje.
Og absolutt, det er mange eksempler på at vi handler i strid med genenes interesser (og hvorfor skulle vi ikke?). Det kanskje klareste eksempelet er land som har negativ befolkningsvekst fordi befolkningen velger å ikke få barn. De er jo på vei til den genetiske søppelhaugen.
Godt skrevet, egoisme (og altruisme) er et komplisert felt å bevege seg ut på. Morskjærlighet er en ting, evolusjonært sett fremstår det som åpenbart at alle dyr i større eller mindre grad utvikler dette. Lenken til spredninger av genene er lett å se. Men hva med mindre åpenbare former for altruisme? Hvorfor får jeg akutt vondt i magen og et enormt behov for å hjelpe gamle mennesker som faller og slår seg på gata? Eller hvorfor tipser jeg alene på en restaurant jeg aldri skal tilbake til? (Frykter en korrelasjon med intelligens på sistnevnte her…)
Mine tips om tipsing:
Det å omgås mennesker man aldri vil se igjen er en evolusjonært sett ny ting. I det meste av vår evolusjonære fortid levde vi antagelig i små grupper der alle kjente alle, og der man alltid ville møtes på nytt. Og det gir mer mening å tipse på stamrestauranten din.
Men tipsing har også andre mulige roller. Vet ikke om det finnes studier på dette, men jeg vil også spå at menn nok tipper mer i selskap med kvinner. Tipsing er en måte å fortelle at du er rik og sjenerøs på.
Også må vi ikke glemme menns konstante feilvurdering av kvinners interesse for dem selv. “Hun servitrisen der var mistenkelig hyggelig, mon tro om hun er interessert. Hvis jeg bare legger igjen litt ekstra mye tips…”.
Strippere får mer tips når de har eggløsning. Just sayin’.
Jeg reagerer litt på måten begrepet “gen” brukes på her, det virker litt lettvint. Sånn som jeg forstår gener (i individuell betydning i hvert fall) dreier det seg om et materiale som disponerer deg for det ene eller det andre. Et slags potensiale som vil reagere ulikt avhengig av hvilket miljø det møter. Her høres det ut som om gener er noe fast og uforanderlig, noe gitt, så og si, og det stemmer vel ikke?
Jeg minnes genom-biologen Craig Venter (se lenke nedenfor), som etter å ha gått løs på kartleggingen av det menneskelige genomet utbrøt: “We know shit about biology!”. Hvis biologene vet lite, hva vet da evolusjonspsykologene, som så vidt jeg vet sjelden beskjeftiger seg direkte med aminosyrer og proteiner?
http://www.btinternet.com/~nlpWESSEX/Documents/GEfantasy.htm
Hei Benedicte!
Poenget mitt her er egentlig litt løsrevet fra hvilen effekt genene har i kroppen. At gener er egoistiske er ikke en empirisk sannhet, det er noe i retning av en definisjonsmessig sannhet. Det eneste som “kreves” av gener for at Dawkins’ argument skal holde stikk er at gener statistisk sett over tid vil disponere for adferd som øker reproduktiv suksess, om nødvendig på andre geners/organismers bekostning. Dette er det jeg kaller genetisk egoisme.
Dette aspektet ved gener er gitt og uforanderlig. Men dét gjelder ikke hvilken effekt gener har i samspill med miljø, eller hvor viktige genetiske faktorer er versus andre faktorer. Jeg mente ikke å si noe om det her. Tvert imot ville jeg nettopp skille mellom genenes verden og vår verden. Vi kan være altruister, men genene kan ikke.
Ellers helt enig med Venter. Min erfaring er dog at de fleste evolusjonspsykologer er relativt ydmyke når det gjelder å påberope seg kunnskap om genetikk. De fleste er også veldig påpasselige med å understreke at gener og miljø alltid må forstås sammen, jfr for eksempel Matt Ridleys bok Nature via Nurture.