Er mennesker egoistiske?

Evolusjonspsykologer mener at Darwins teorier kan anvendes på menneskelig psykologi og adferd. Alle er enige om at evolusjonen har formet ben, armer og lever. Det er heller ikke kontroversielt å mene at hjernen er et produkt av evolusjon. Men evolusjonspsykologer mener at også psykologien vår er et produkt av evolusjon. På samme måte som ben og armer er evolusjonære tilpasninger, har vi også psykologiske tilpasninger.

Et klassisk eksempel er vår aversjon mot incest. At vi ikke får barn med nære biologiske slektninger er evolusjonært sett like viktig som å ha god leverfunksjon, og det er ingen grunn til å sette et prinsipielt skille mellom kroppslige og psykologiske tilpasninger.

Dessverre er det mange som fortsatt ser på Darwin med mistenksomhet. Darwin er for mange synonymt med sosialdarwinisme, et filosofisk forsvar for den sterkestes rett. Denne doktrinen hadde lite med Darwins lære å gjøre, men han oppfattes derfor feilaktig som en som mener at naturens orden skal være normgivende for mennesker. I dagligtale er til og med ordet Darwinisme blitt et synonym for “alles kamp mot alle”.

Bedre ble det heller ikke da Richard Dawkins utga boken The Selfish Gene i 1976. Budskapet i boken er at det er en nyttig abstraksjon å se på gener som om de er egoistiske, fordi naturlig seleksjon etter hvert vil fjerne gener som ikke sørger for å spre seg selv, om nødvendig på andres bekostning. I tillegg viste Dawkins at organismer i en viss forstand bare er genenes “farkoster” i deres egoistiske kamp for mest mulig utbredelse.

Følger det så av evolusjonsteorien at vi mennesker egentlig er egoister? At selv om vi innimellom kanskje gjør uselviske handlinger, så er vi dypest sett egoister fordi vi i hemmelighet regner med å få noe tilbake?

For å svare på dette må vi skille mellom individuell og genetisk egoisme.

La oss ta det enkleste først: genetisk egoisme. Som Dawkins påpekte selekteres gener utafra den effekten de har på egen spredning. Et gen som ikke sørger for å spre seg selv mest mulig, vil etter hvert fjernes fra genbassenget. Så gener er dermed dypt egoistiske, nærmest per definisjon. (Det betyr imidlertid ikke at ikke gener samarbeider seg imellom. Tvert imot må alle gener virke i samspill med alle andre gener for å ha en sjanse til å lage en organisme som er levedyktig. Gener samarbeider så lenge det er i deres interesse, og det er det stort sett.)

Genene produserer organismer som bidrar til å oppfylle genenes “mål”: mest mulig spredning. Genene er imidlertid ikke opptatt av én enkelt organismes ve og vel. Genene tenker bare på seg selv, og er likegyldige til om de er i én kropp eller en annen. Dermed får vi det som kalles familiealtruisme: genene produserer organismer som er villige til å ofre seg for familiemedlemmer fordi de derigjennom kan spre seg mer effektivt.

Genetisk sett er vi altså egoister, i den forstand at vi er skapt av gener som kun tenker på seg selv.

Individuell egoisme er litt mer komplisert. Det er åpenbart at både mennesker og dyr iblant oppfører seg uselvisk. Et eksempel er en mor som gir sitt barn brystmelk. Kan dette sies å være en egoistisk handling? I så fall må moren få mer tilbake enn hun gir. Man kan kanskje si at moren får tilfredsstilt sin morskjærlighet. Hvorvidt du vil klassifisere dette som egoisme er opp til deg, men jeg vil påpeke at hvis absolutt alt defineres som egoisme mister ordet mye av sin betydning. Jeg velger å se på morskjærlighet som en uselvisk handling.

Men glemmer man da at en mor jo har en genetisk interesse av at barnet overlever? Ergo er hun jo ikke altruist, for dypest sett vil hun bare spre genene sine?

Dette er en feilslutning som skyldes at man blander sammen gen-nivået og individnivået. Gener er egoistiske, men genene er ikke en slags underbevissthet. Genene må spre seg indirekte ved å “programmere” organismer til å opptre i genenes interesse. Det betyr imidlertid ikke at man på noen måte er bevisst genenes mål.

Genene motiverer organismene ved å gi dem lystfølelser knyttet til bestemte aktiviteter, og det er dette som blir organismenes mål. En individuell organisme har ingen interesse av å spre genene sine som sådan. Dette illustreres ved at oppfinnelsen av prevensjonsmidler ikke har lagt noen demper på menneskers sexlyst. Organismer bryr seg om følelser, ikke gener.

Genetisk egoisme innebærer dermed ikke individuell egoisme. Naturlig seleksjon vil tvert imot selektere for individuell altruisme hvis dette medfører flere barn. Skoleeksempelet er foreldreinvestering. Et annet er gjensidig altruisme – det vi mennesker kaller vennskap. Evolusjonen skaper altså ikke bare egoistiske individer, men også kjærlige foreldre og gode venner.

Forsidebilde: kevindooley@flickr.com