Oppgjør som brobygger

Oppgjør som brobygger

Jeg har tenkt over den frykten enhver kan kjenne på når det gjelder konfrontasjoner, spesielt i situasjoner der avvisning kan bli resultatet. Noe av det mer utfordrende omhandler konfrontasjoner i relasjoner til nær familie og venner som kjenner deg og der brudd i relasjonen kan bidra til emosjonelle sår, opplevelse av ensomhet og manglende tilhørighet. Tanken på nevnte konsekvenser kan føre til at oppgjør aldri finner sted, og at energi og tankekraft i stedet bidrar til omdefinering av situasjonen, hendelsen og ens rolle i dette. Du kan omdefinere situasjonen slik at den tenkes på som noe annet enn det du opprinnelig opplevde den som, for eksempel fra og oppleves som overtramp, til en misforståelse der hendelsen kan bortforklares med at noen hadde en dårlig dag eller noe annet som tar vekk fokus fra grunnleggende skjevheter i relasjonen.

Jeg snakker primært om negative mønstre i en relasjon. Jeg ønsker ved dette å fokusere på oppgjør i relasjoner som en mulighet til å gjenopprette eller å skape en sunn relasjon der begge parter kan ta plass i rommet der relasjonen finner sted, og der det er rom for aksept av at en har ulike perspektiver på hva vanskene omhandler.

Først vil jeg peke på hva som kan være til hinder for å kunne stå fram som den man er, med sin mening og sine uttrykk. En velkjent situasjon for mange kan være et vennskap der man opplever at man går på akkord med seg selv og  ofte ser gjennom fingrene med ulike ting. Grunner til at konfrontasjonen sitter langt inne, kan for eksempel være at motparten har mye godt å bidra med og at så snart sårheten har lagt seg over noe den andre gjorde, velger man å utsette samtalen. For den er jo ubehagelig. I en slik samtale kommer det gjerne fram at man er såret og dette vil av naturlige årsaker fremme følelsen av svakhet og nakenhet, i tillegg til at man kan få en følelse av å trenge forståelse fra motparten. Den andre kan være en person som har bidratt til vekst på ulike områder, der man har følt seg støttet og forstått, og en frykt for å miste dette kan vanskeliggjøre en konfrontasjon. I nære vennskap blir man godt kjent, og aksept av den man er med gode og dårlige sider oppleves godt. I noen tilfeller kan man føle en form for takknemlighet for aksept, og dette kan bidra til at elementer som truer relasjonen (ens egen misnøye) undertrykkes og omdefineres. For da slipper vi å gjøre noe som truer relasjonen, den som også gir noe vi føler vi har behov for, nemlig aksept. Det er lett å frykte at motparten vil trekke tilbake sin velvilje og kjærlighet. Noen ganger kan dette skje, men andre opplevelser kan like gjerne være at man møtes på en ny og positiv måte. Opplevelsen av å ha vist seg som den man er, kan fremme en følelse av sårbarhet og gi et behov for å bli anerkjent. Hva om den som virkelig ser meg som jeg er, avviser meg? Hvilke konsekvenser får det, ikke minst for hva jeg tenker om meg selv? Hva sier det om meg? Aksepteres og anerkjennes jeg kun når jeg tier slik at andre kan hevde seg og ha nytte av det? Dette kan være spørsmål vi helst ikke ønsker å stille oss. Eller enda verre, å få vite svaret på.

Fellesnevneren er frykt og bekymring som grunnmateriale i motivasjonen for ikke å ta et oppgjør.

Intensjonen med refleksjoner omkring dette er ikke at man skal ignorere tanken på konsekvenser i forhold til oppgjør, men jeg snakker om tilfeller der man har slitt en stund og der oppgjør vurderes som en nødvendighet. Når vanskene har nådd et punkt der man gruer seg for samvær, planlegger strategier for å holde ut og utarbeider replikker for tenkte situasjoner, tenker jeg at tiden er inne for et oppgjør. Et oppgjør kan være noe så enkelt som at man sier nei for første gang, eller sier seg uenig under en diskusjon. Situasjonen kan også være så betent at en egen samtale må til. Det interessante etter slike konfrontasjoner er ofte opplevelsen av å ha tatt seg selv tilbake, og derav lettelse og energi. Ved dette kan man oppleve nye krefter i forhold til å holde på sin opplevelse, særlig der den andre part responderer med å fortelle at han eller hun ikke forstår hva du mener, sier du er for sårbar eller at det er noe annet feil med deg som tenker slik du gjør. Noen relasjoner vil bli styrket av konfrontasjoner, andre kan dø ut. Uansett, mitt poeng er å sette lys på dine motiv for å bli i en relasjon som virker ødeleggende og reduserende for deg, der du hemmer deg selv i nedbrytende tilpasning og der andres behov defineres som viktigere enn dine. Et oppgjør kan bidra til at du blir bedre kjent med deg selv, bli tydelig for deg selv, og hva du frykter. Videre får du en sjanse til å la andre kjent med deg på dine premisser og du kan få en opplevelse at du aksepteres som den du der.

I dette innlegget tar jeg ikke med hva årsaker til andres atferd i relasjoner kan være, hovedpoenget er å kjenne på egne grenser og følelser, og blir bevisst hva som er akseptabelt og at du tør ta konsekvensen av dette. Hvorfor er det viktig? Jeg har inntrykk av at samme type vanske (eks. selvhevdelse) går igjen og kan være et kjerneproblem på tvers av relasjoner. Ulike følelser kan settes i sving når vi konfronterer eller står opp mot noe eller noen. Opplevelse av skam er et eksempel, der du føler deg slem fordi du ikke innordner deg slik du tror andre forventer. Et viktig spørsmål kan være hvorfor du tenker andres behov er viktigere enn dine? Mange opplever det slik og ser gjerne opp til sine forbundsfeller og tenker at hvis motparten ser saken på en annen måte, da har vel en selv et galt perspektiv? Hva med parallelle uforenelige opplevelser? Jeg hørte en gang et uttrykk som sier at det ikke finnes objektive sannheter, bare subjektive opplevelser. Jeg synes dette uttrykket passer godt når det gjelder dette temaet. Ta deg selv på alvor. Det er alltid noen som har et annet syn. Ta utgangspunkt i DIN opplevelse, ikke i andres. Dette vil styrke din dømmekraft. Den kan svekkes når du lever ut fra en holdning om at dine vurderinger alltid er feil på en eller annen måte, og noen vil hevde nettopp dette i en konfrontasjon. Det kan være nødvendig å lande på tanken om at man opplever situasjonen på to ulike måter og ta konsekvensen av det.

En grunn til at jeg har overskriften «Oppgjør som brobygger», er antakelsen om at i enkelte tilfeller er oppgjøret en nødvendighet for i det hele tatt å ha kontakt, dette gjelder spesielt i settinger der brudd ikke synes som et reelt alternativ. Det kan være familiære relasjoner, for eksempel mellom brødre eller mor og datter. Uttrykket «oppgjør» kan illustrere prosessen der man tar plass i en setting og relasjon. Det krever ikke respekt eller forståelse fra noen, oppgjøret kan finne sted uavhengig av dette. Det kan være lett å tenke at man trenger andres forståelse og tillatelse for å stå opp for seg selv. Med slike premisser kan mulighetene for oppgjør bli små. Mitt favoritteksempel tar utgangspunkt i kvinners stemmerett som ble en realitet i 1913. Hva om vi hadde ventet på «forståelse» fra omgivelsene slik at dette ble gitt uten konfrontasjon og oppgjør? Hva med røykeloven? Ville man ha kommet til et punkt før eller siden der den kollektive stemmen av seg selv ville angi tonen for holdningsendring? Ofte går lovendring forut holdningsendring. Prinsippet kan overføres til personlige relasjoner der en protest eller et motsvar ytres, og samspillet tar en annen form som vil gi nytt perspektiv for hvor man står i forhold til hverandre. Som tidligere nevnt tenker jeg at et oppgjør kan være nøkkelen for fortsatt omgang i enkelte relasjoner, der man uten tanke for resultatet velger å stå opp for seg selv, ta sin rettmessige plass og skape balanse mellom indre og ytre miljø. Du kan kjenne på protestene uten å handle ut fra dette, men det betyr ikke at misnøyen vil forsvinne. Tanken er at når du handler ut fra det du opplever som riktig, så vil du oppleve mer balanse. Ikke minst fordi mindre energi brukes til å bortforklare. Muligheten er tilstedet for motreaksjoner og ytre turbulens, men noe vil ha falt på plass på innsiden. Sannsynligvis vil du oppleve en ny stødighet i deg selv, en tydeligere stemme og mer autoritet. Dette kan på sin side gi deg det du trenger for å skape et miljø basert på egne premisser.

Bilde: Artotem