Diskusjon

Resultatene fra studiene presentert tidligere i denne artikkelserien viser at sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, humør, følelser og evalueringer, åpenbart utsatt for å bli automatiserte prosesser. Automatisering er en adaptiv kvalitet og vi ville aldri fungere i dagliglivet dersom ikke de fleste aspektene ved atferden vår var automatisert (Buss & Larsen, 2002). Arbeidshukommelsen vår har ekstremt begrenset kapasitet og vi trenger alle de ressursene vi kan få. Grunnleggende grovmotorikk, som for eksempel å gå, ville blitt en altoppslukende beskjeftigelse dersom det krevde at vi til en hver tid var oppmerksom på det. Jo flere handlinger som krever bevisst kontroll som blir automatisert, dess flere ressurser har vi til å gjøre de tingene som alltid vil kreve bevisst kontroll.

Hvilke konsekvenser får det i dagliglivet at vi på mange områder handler automatisk? Automatisk prosessering er riktignok adaptivt, men den gjør imidlertid at vi til stadighet gjør ”feil” i form av dårlige vurderinger og lite hensiktmessige atferdsresponser. Daniel Kahnemann og Amos Tversky har viet et forskningsliv til studien av de fellene vi mennesker går i når autopiloten er slått på. De har i en rekke eksperimenter vist at den informasjonen som er lettest tilgjengelig har avgjørende betydning for avgjørelsene og vurderingene våre – uten at vi selv er bevisst rollen det spiller (Sivertsen, 1996). Selvsagt er ikke alltid den lettest tilgjengelige informasjonen alltid den vi bør ta avgjørelser på bakgrunn av. Jo mer komplisert en situasjon blir, dess mer sårbare er vi for å gå i ”tilgjengelighetsfella”.

Resultatene fra Kahnemann og Tverskys studier og studiene gjengitt i denne artikkelserien har en viktig funksjon i å sette søkelyset på hvilke situasjoner som gjør at vi er utsatt for å gjøre disse feilene. Dersom man ikke kjenner til fellene man til stadighet går i, kan man heller ikke gjøre noe for å unngå dem. Kjennskap til fellene er en nødvendig forutsetning for at man skal unngå å gå i dem – dog ikke en tilstrekkelig forutsetning. I pressete situasjoner, går vi i fellene enten vi vil det, eller ikke.

Bevissthet, ja. Men fri vilje?

Til tross for at resultatene fra forskningen forteller oss at vi kan påvirkes ubevisst og gjør ting uten å være klar over det, er det liten tvil om at vi ofte også er bevisst tingene vi gjør. Jeg er utvilsomt klar over at jeg sitter foran dataen og skriver denne teksten, og jeg skriver bare det jeg bestemmer meg for å skrive. Spørsmålet er imidlertid om dette ekskluderer muligheten for at alt vi gjør i ytterste konsekvens er automatisert – selv det som er bevisst? Og kan forskningen som har blitt gjennomgått i denne oppgaven være med på å bidra til et svar?

Dan Wegner hevder i sin bok The Illusion of Concious Will, at følelsen av at vi viljer våre handlinger er en ganske trygg pekepinn på at de faktisk er våre, men at vi ikke uten videre kan gå ut fra at vi forårsaker oss selv å handle. Han hevder videre at det kan synes som om vi initierer handling uavhengig av fortiden og nåværende omgivelser, men dette er fordi vi i all hovedsak ikke har oversikt over de faktiske årsakene til atferden vår (Wegner, 2002). Det er liten tvil om at våre bevisste intensjoner ofte kommer forut for våre frivillige handlinger, men hvor kommer intensjonene våre fra? Kan vi uten videre gå ut fra at intensjonene våre oppstår som små ”big bangs”, og selv er uten årsak? Nei, mener blant annet Wegner, Damasio og Bargh, og viser blant annet til forskningen gjengitt i denne artikkelserien. Deltakeres atferd, sosiale persepsjon, målsetninger og emosjoner manipuleres utenfor deres bevissthet og uten at dette fratar deltakerne følelsen av intensjonalitet.

John Bargh og Melissa Ferguson (2000) hevder i artikkelen “Beyond Behaviorism: On the Automaticity of Higher Mental Processes” at “it is not necessary to invoke the idea of free will or a nondetermined version of consciousness as a causal explanatory mechanism in accounting for higher mental processes in humans” (s. 926). Med dette peker Bargh og Ferguson på et sentralt ankepunkt ved psykologiske teorier som inkluderer fri vilje: Den synes overflødig for å forklare menneskelig atferd. De vitenskapelige idealene ”enkelhet” og ”forklaringsstyrke” står sentralt i enhver vitenskap og sier at enkle teorier skal foretrekkes fremfor kompliserte dersom alt annet står likt. Likeledes skal teorier som forklarer mye foretrekkes fremfor teorier som forklarer lite, dersom alt annet står likt (Siversten, 1996). I fysikkens verden utgjør Newtons teorier et historisk ideal. Ut fra fire enkle lover kunne han forklare så ulike fenomener planetbevegelser, tidevann og pendelsvingninger. Bargh og Ferguson peker med andre ord på det problemet at en psykologisk teori som inkluderer fri vilje, blir mer komplisert (mindre enkel), uten å få mer forklaringsstyrke.

Diskusjonen om vi selv er i stand til å produsere uforårsakede hendelser eller ikke, kan kanskje synes kontroversiell, men deterministiske teorier har vært diskutert i årtusener (Tollefsen et al., 1997). At tanken om vår ufrie bevissthet heller ikke er særlig kontroversiell innen psykologien, understrekes av det faktum at ufri vilje synes å være en forutsetning for å lage psykologiske lover. Dersom vi har fri vilje er ingen atferd gitt på forhånd, uansett utgangspunkt. En ”lov for atferd” må ha som forutsetning at visse betingelser (situasjonelle eller personlige) med nødvendighet eller en viss sannsynlighet produserer en bestemt atferd. Å lage atferdsmodeller blir fånyttes hvis man ikke kan si noe om hvilken atferd man kan forvente ut fra et bestemt utgangspunkt. Psykologien er ikke akkurat bortskjemt med eksistensen av slike lover, men selve arbeidet med modeller for atferd forutsetter at man inkluderer en premiss om at vi ikke selv er det kausale utgangspunktet for atferden vår (Barash, 2003). Sartre brukte nettopp dette som utgangspunkt da han argumenterte mot psykologien som en naturvitenskap (Sartre, 2003). Han hevdet at intensjonaliteten er gitt i og med handlingen. Når vi intenderer noe (er rettet mot et mål), er vi (bevissthetsmessig) rettet mot noe fremtidig, mot noe som ennå ikke er. Samtidig negerer vi den situasjonen vi er i, til fordel for den vi intenderer (målet). Sartre benekter determinisme ved å påpeke at noe ikke-eksisterende (fremtiden), ikke kan påvirkes kausalt av noe eksisterende (nåtiden) og forhenværende (fortiden). Flere kontemporære forskere (deriblant Damasio, 1994; Wegner, 2002) mener imidlertid at Sartre gjør en feilslutning i begynnelsen av resonnementet når han hevder intensjonaliteten er gitt handlingen. I følge dem forveksler Sartre og hans likesinnede følelsen av intensjonalitet med det å faktisk være en uforåsaket foråsaker. Følelsen av intensjonalitet utelukker ikke fraværet av intensjonalitet, og kan dermed ikke bli tatt til inntekt for viljestyrte handlinger. Wegner (2002) mener denne feilslutningen har sin opprinnelse i at vi ikke har oversikt over alle årsakene for atferden vår, og således lett faller offer for å tro at den bevisste slutningen som kommer forut for atferden vår er årsaksløs.

At vitenskapen forutsetter at alt har en årsak, mens vi organiserer samfunnet vårt og lever livene våre som om vi handler årsakløst, er utvilsomt et kjempeparadoks. David Barash fremhever dilemmaet som enhver vitenskapsmann og –kvinnes uuttalte hykleri (Barash, 2003). Om det at vi leter etter og beskriver kausalitet i vitenskapen, men lever som om de ikke eksisterer, skriver Barash: ”Ikonsistent? Ja, så sannelig. Men i likhet med fornektelse av døden, er den en funksjonell inkonsistens, og kanskje til og med en som er essensiell.” (s. 222). På mange måter kan det synes som om vi blir tvunget til å leve med denne inkonsistensen, og tåle en viss grad av absurditet i livene våre (Barash, 2003). Wegner (2002) tar samme standpunkt når han skriver at det er ”illusjonene pakket på toppen av den tilsynelatende mentale kausaliteten [som] er byggeklossene i menneskenes psykologi og sosiale liv” (fritt oversatt, side 342). ). Paradoksalt nok er det forskerne som til stadighet setter fokus på inkonsistensen, som tar sterkest til orde for at vi bør overse den.

I den kliniske psykologien viser denne inkonsistensen seg i at det terapeutiske arbeidet har en viktig komponent i å gi pasienter en følelse av kontroll og ansvar for eget liv. Samtidig er all forskning og de viktigste teoretiske rammeverkene innen samme fag er det fremste talsrøret for at kontrollen og ansvaret ikke eksisterer (Bargh & Ferguson, 2000; Dan Wegner, 2002). Å motivere pasienter til å ta ansvar i eget liv og gi troen på kontroll over egne handlinger og utfallet av dem er essensielt i terapi. Men hvordan skal en psykolog oppdratt i et fag som bare forholder seg til arv og miljø som moderatorer for menneskelig atferd kunne bidra til dette? Også her kan synes som om dilemmaet har best av å bli oversett. Kanskje er det en forutsetning for å bli en vellykket terapeut er å godta de terapeutiske rådene som kommer fra forskningen, men samtidig overse de premissene den samme forskningen hviler på. Troen på kontroll og ansvar for egne handlinger er en forutsetning for at vi skal kunne motiveres til å forandre atferden vår. Å være overbevist om at vi selv ikke har denne kontrollen, men i stedet dyttes rundt av ytre og indre faktorer, bidrar ikke til økt motivasjon, men øker heller faren for passivitet og en følelse av håpløshet.

Konklusjon

Forskningen presentert i serien viser hvor subtile årsakene til menneskelig atferd og kognisjon kan være. Betydningen av forskningen kan knapt understrekes sterkt nok – både fordi den kan sette fingeren på situasjoner hvor vi ofte responderer med lite hensiktmessig atferd eller gjør ufordelaktige vurderinger, og fordi den peker på en betydelig inkonsistens i forholdet mellom vitenskapen og den sosiale verden den representerer. Hvordan denne inkosistensen best bør løses forblir et åpent spørsmål, men flere teoretikere mener den har godt av å bli oversett (Barash, 2003; Wegner; 2002

Jeg avslutter oppgaven med nok et sitat fra Bargh og Ferguson som understreker den altomfattende rekkevidden av automatisk prosessering, og som påpeker at fokuset i framtidig psykologisk forskning ikke må ligge på hvilke prosesser som er bevisste eller ikke, men heller hvilke mekanismer prosessene opererer etter. Bare slik åpnes muligheten for at vi kan gjøre noe med dem.

”As scientists studying human behavior and the higher mental processes, we reject the thesis of free will as an account of the processes that require conscious control. Instead, we embrace the thesis that behavior and other responses are caused, including a person’s choices regarding those responses; every deliberation, thought, feeling, motivation, and impulse, conscious or nonconscious, is (often multiply) caused. Some of these causes are available, often obviously, to awareness; others are unknowable to the individual. We consider the discovery and delineation of the causal mechanisms that underlie these processes and the quest for supplying mechanisms – not the degree to which the processes progress with or without awareness – as the critical and defining criteria for the deterministic stance. We therefore adhere to a different version of determinism compared with contemporary theorizing in social-cognitive science, namely, a view that does not conflate the presence or absence of awareness with determinism or willfullness.” (Bargh & Ferguson, 2000. s. 926)

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

Automatisk prosessering og følelser

At menneskelige emosjonelle responser på hendelser kan oppstå uten innslag av intensjonalitet, er neppe et kontroversielt utsagn. De fleste ville kunnes enes om at å viljestyre uttrykket av spesifikke emosjoner er vanskelig og at opplevelsen av følelser i stor grad er utenfor rekkeviddet av bevisste valg. Blant de forskerne og teoretikerne som støtter standpunktet og som har viet mye tid til temaet finner vi navn som Antonio Damasio (1994), Dan Wegner (2002) og Robert Zajonc (1998). Wegner (2002) påpeker blant annet det faktum at forskningen på bevisste prosessers rolle i emosjoner nesten utelukkende fokuserer på den intensjonale kontrollen av emosjonelle reaksjoner på hendelser etter at de har skjedd. En av studiene som ikke faller inn i denne kategorien er Roland Neumanns (2002) studie av attribusjoners kausale påvirkning på emosjoner. I hans studie ble deltakerne informert om at de skulle delta i et eksperiment omhandlende forholdet mellom hukommelse og visuell persepsjon. Deltakerne ble påfølgende bedt om å tildele 20 symboler på daglige aktiviteter (for eksempel en telefon) 20 fraser beskrivende for symbolene (for eksempel ”ringe noen”). Deretter fikk de i oppgave å generere selvrefererende (”jeg ringer noen”) eller tredjepersonrefererende (”han ringer noen”) setninger på basis av frasene. Når dette var avsluttet ble deltakerne bedt om å forlate lokalet og gå inn i et rom lengre nede i gangen hvor de angivelig skulle gjennomføre en gjenkjennelsestest. Deltakerne møtte et mørkt rom og en stemme som skrek ”Kom deg ut! Så du ikke skiltet! Du spolerte eksperimentet! Vent ute!!”. Deltakernes reaksjoner ble kategorisert av to uavhengige observatører, og mens de ventet utenfor ble de bedt om å fylle ut to spørreskjema omhandlende attribusjonsstil og følelsene deres under eksperimentet. Neumanns resultater (tabell 3) viste at deltakernes emosjonelle reaksjoner tenderte å polarisere seg i sinne og skyldfølelse som en funksjon av primingbetingelsen i innledningen av eksperimentet. Deltakerne som genererte selvrefererende setninger opplevde signifikant mer skyldfølelse og mindre sinne enn gruppen som genererte setninger som refererte til andre. Neumann (2000) konkluderer selv med at ”the findings corroborate the assumption that attributions exert a causal influence on the elicitation of emotions and these attributions are probably just as susceptible to automatic activation through priming as social perception” (s. 181).

Dette var siste runde med gjennomgang av empiri. Neste ut er diskusjonen.

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

Automatisk prosessering og evalueringer

Evalueringer av objekter og hendelser har i psykologien har lenge blitt presentert som en prosess hvor man veier fordeler og ulemper ved objektet eller hendelsen mot hverandre og med vilje og intensjonalitet bestemmer seg for hva man føler om det som skal evalueres (Eagly & Chaiken, 1993). Zajonc (1980) satte imidlertid fram en opposisjonell teori og hevdet at ”preferanser trenger ingen slutninger” (s. 151). Nå finnes det omfattende empiriske bevis for at evalueringer ofte (om ikke vanligvis) blir aktivert direkte, uten involveringen av bevisste prosesser. Tilstedeværelsen av et holdningsobjekt synes å være en tilstrekkelig betingelse til å forårsake en korresponderende evaluering.

Da Zajonc i 1980 satte fram tanken om et separat affektivt informasjonsprosesseringssystem for å forklare det faktum at en ofte kjenner en preferanse for noe før man kan forklare grunnene til preferansen, var det flere som mente at et separat mentalt system ikke var nødvendig for å forklare ”den slutningsløse preferansen”. Fiske (1982) foreslo blant annet at man kunne se på evalueringer som noder i nettverk av mentale representasjoner assosiert med objekter. Ved tilstedeværelsen av objektet vil dermed også evalueringen oppstå. Dette er i tråd med Hayes-Roth prinsipp om at alle elementer i en integrert skjematisk representasjon aktiveres som ”alt eller ingenting” (Carlson, 2001). Fiske (1982) beskrev denne tilnærmingen til umiddelbar evaluering som ”kategoribasert affekt” og skriver selv: ”Evaluations of objects or events come to be components of their perceptual representations and so become activated immediately in the course of perception of the object or event, without one consciously considering or intending to evaluate it.” (s. 129)

Mange studier har funnet støtte for tanken om slike umiddelbare evalueringer, og diskusjonene har i hovedsak dreiet seg om hvor omfattende denne effekten er. Noen studier (for eksempel Fazio, 1990) har sluttet at den begrenser seg til en persons sterkeste og viktigste holdninger, mens andre (for eksempel Bargh, Chaiken, Raymond, & Hymes, 1996) har vist at også ”svake” holdninger og nøytrale objekter også kan utløse slike effekter. En ting disse studiene synes å antyde om evalueringers ubevisste natur, er at jo færre bevisste, intensjonelle evalueringsaspekter disse studiene har hatt, jo sterkere og mer robust synes evalueringen å være. For eksempel fikk Bargh et al. (1996) deltakerne i et studie til å uttale en rekke ord (i stedet for å evaluere dem som enten gode eller dårlige). Resultatene viste imidlertid at deltakerne evaluerte ordene automatisk – både når ordene var typiske holdningsobjekt (for eksempel en kjent politiker) og også når de var mer nøytrale (for eksempel en frukt). Dette ble tatt til inntekt for at automatisk evaluering også opptrer når en person ikke har noe bevisst mål om å evaluere.

Neste ut: Emosjonelle responser

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

Automatisk prosessering og målforfølgelse

Med studien presentert i del 3 (atferd) viste Bargh og hans kollegaer oss at det vi persiperer, under de riktige omstendighetene, kan påvirke vår motoriske atferd uten at vi selv er klar over årsaken til atferden vår. Spørsmålet som ble adressert tidlig i denne serien, gjelder fortsatt: Hvor går grensene for denne automatiske prosesseringen?

Gjennom to studier ønsket Chartrand og Bargh (1996) å demonstrere muligheten for at informasjonsprosesseringsmål – i deres tilfelle målsetningen å huske informasjon og målsetningen å gjøre seg et inntrykk av noen – kan bli aktivert ubevisst og påvirke påfølgende kognitiv aktivitet. I det første eksperimentet replikerte Chartrand og Bargh en studie opprinnelig gjennomført av Hamilton, Katz og Leirer i 1980. I den opprinnelige studien ble deltakerne gitt i oppgave å lese en serie med atferdsbeskrivelser. En gruppe fikk instruksjoner om å huske beskrivelsene og en gruppe om å forme et inntrykk av en person som handlet i henhold til beskrivelsene. Hamilton, Katz og Leirer fant at de personene som fikk instruksjoner om å forme et inntrykk hadde lettere for å gjenkalle atferdsbeskrivelsene enn de som fikk konkrete instruksjoner om å huske beskrivelsene.

I Chartrand og Barghs replikasjon ble imidlertid deltakerne ikke gitt eksplisitte instruksjoner om hva de skulle gjøre med atferdsbeskrivelsene. I stedet ble de, i forkant av presentasjonen av beskrivelsene, primet med de to betingelsene nevnt over gjennom å lese ordlister med ord knyttet til memorisering (”retain”, ”hold”) eller evaluering (”judge”, ”evaluate”). Som forventet skilte ikke resultatene i deres studie seg signifikant fra resultatene til Hamilton, Katz og Leirer.

I den andre studien (i samme publikasjon) måtte alle deltakerne innledningsvis gjennom en reaksjonstidstudie. Noen ble presentert for ord knyttet til evaluering, mens en kontrollgruppe ble eksponert for ord uten tilknytning til evalueringsbegrepet. I et angivelig urelatert forsøk, ble deltakerne presentert for serier av atferd gjennomført av en angitt person. Nok en gang viste det seg at deltakerne primet med evalueringsmålet i større grad enn kontrollgruppen hadde gjort seg et inntrykk av personen.

Resultatene ble av Chartrand og Bargh tatt til inntekt for at implisitte instruksjoner som mottakeren ikke oppfatter bevisst, kan (under de rette omstendighetene) være tilnærmet like virkningsfulle som uttalte instruksjoner.

Dette var den fjerde av syv deler. Neste ut er automatisk prosessering og vurderinger/evalueringer. Vurderer vi informasjon helt av vår egne frie vilje?

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

Automatisk prosessering og atferd

En av forskerne har bidratt mest til denne forskningen på automatisk prosessering er John A. Bargh. Han mener blant annet at atferdsresponser også representeres mentalt og av den grunn burde bli styrt av de samme prinsippene som styrer andre representasjoners automatisistet (Bargh, Chen, & Burrows, 1996). I tillegg til prinsippet om ”continguous activation” fremholder Bargh William James’ ideomotoriske prinsipp og Dan Wegners modell av ironiske prosesser som de mest sentrale.

James’ principle of ideomotor action sier at bare tanken på en atferd vil øke tendensen til å utføre denne atferden. Dan Wegner fant støtte for prinsippet og utformet med bakgrunn i dette sin egen model of ironic process. I kontrast til Rene Descartes’ maksimer (læresetninger), som sier at ingenting foruten tankene er under vår kontroll (Tollefsen et al., 1997), fant Wegner at jo mer en person forsøker å kontrollere egne tanker, jo større er sjansen for at paradoksaleffekter oppstår og dess mindre kontroll har vi faktisk over dem. Effekten har vært kjent lenge og illustreres godt i det som kalles ”Chevreuil’s pendelillusjon”. I denne ”illusjonen” beveger pendelen som henger over et bord seg (tilsynelatende av seg selv) når personen som holder pendelen bes om å holde den helt i ro. Faktisk har det vist seg at pendelen beveger seg over den samme aksen som personen forsøker å hindre den i å bevege seg. Ansfield og Wegner (1996) viste i en serie eksperimenter at denne effekten fremprovoseres av selve forsøket på å hindre pendelen i å bevege seg. Deltakerne er naturlig nok ikke klar over denne automatiske prosessen, og kan således heller ikke gjøre noe for å forhindre den.

Bargh konkluderte at dersom antakelsen om at atferdsresponser representeres mental og Wegners modell av ironiske prosesser har noe ved seg, ville det bety at tilstedeværelsen av miljømessige faktorer alene vil kunne aktivere atferd uten at grunnen er bevisst personen som utfører handlingen.

I en av deres mange studier forsøkte Bargh og hans kollegaer å demonstrere denne effekten ved å aktivere (ved priming) en stereotype hos deltakerne (uten at disse var klar over det) og deretter observere kategorirelevant atferd. To primingbetingelser ble laget; en nøytral og en hvor stereotypen ”eldre mennesker” ble aktivert gjennom en oppgave presentert som en test av språkkunnskaper. Under oppgaven ble deltakerne i ”eldre”-gruppen eksponert for ord knyttet til stereotypen (som for eksempel bekymret, Florida, ensom, forsiktig, sentimental osv). Ingen av gruppene ble presentert ord med direkte hentydninger til tid eller fart. Etter oppgaven ble deltakerne takket for deltakelsen og vist videre til en heis i enden av gangen. En observatør tok tiden på deltakerne over en 9,75 meter lang strekning mot heisen.

Resultatene vakte stor oppsikt. Gruppen som ble primet med stereotypen ”eldre” gikk i  signifikant saktere enn kontrollgruppen (t = 2.86, df = 28, p < .01). I følge Bargh selv (1996) indikerer resultatene at å eksponere individer for serier av ord knyttet til en spesifikk stereotype vil øke sannsynligheten for atferd konsistent med denne stereotypen – selv når denne eksponeringen skjer på et nivå som ikke er bevisst for individet.

Hvorfor er det slik? Bargh foreslår at atferdsresponer blir automatisk knyttet til representasjoner av sosiale situasjoner akkurat som tidligere forskning har funnet at perseptuelle trekkonstrukt, stereotyper og holdninger blir automatisk aktivert (Bargh, Chen, & Burrows, 1996). Med bakgrunn i Barghs og Wegners funn slutter Dijksterhuis et al. (1998) at ”hva mennesker ser delvis bestemmer, uten bevisst intervensjon, hva de gjør” (s. 862).

Senere forskning har vist at prosessene som ligger til grunn for atferdsresponsene i Barghs studie, styres av mer kompliserte prinsipper enn hva Bargh antok i utgangspunktet. Noen studier har blant annet vist at responsene varierer som en funksjon av hva slags type informasjon som primes og hvilken retning den har (Dijksterhuis et al., 1998; Häfner, 2003; Mussweiler & Förster, 2000). Som beskrevet i Barghs studie, vil en aktivering av stereotypen ”eldre” resultere i stereotypekonsistent atferd (i dette tilfellet, saktere gange). Andre studier (Haddock, MaCrae, & Fleck, 2003) har imidlertid funnet at dersom man på samme måte aktiverer eksemplarer knyttet til en stereotype (f.eks. Wenche Foss for stereotypen ”eldre”) vil resultatet bli raskere gange. Fenomenet har blitt forklart med at eksemplarer skaper en kontrasteffekt fremfor en sammenlikning av typen man får når stereotypen som helhet blir aktivert. Det vil si at aktiveringen av eksemplaret vil gjøre at man ser forskjellene mellom seg selv og eksemplaret, mens aktiveringen av stereotypiske begreper vil aktivere kategoritypiske trekk ved det å være et eldre menneske (Häfner, 2003). Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse funnene nå, men nøyer meg med å understreke at de bekrefter Bargh og Wegners funn, samtidig som de påpeker at prosessene er mer innfløkte enn opprinnelig antatt.

Neste artikkel i serien tar for seg automatiske prosesser påvirker de målene vi setter oss.

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Introduskjonen til emnet finner du her.

Empirien på automatiske/ubevisste prosesser har vært relativ sparsom inntil nylig. I delene 2 til 6 tar jeg for meg forskjellige primingstudier som alle setter søkelyset på automatiske prosesser og hvordan de kan påvirkes subliminalt. Studiene tar i rekkefølge for seg automatisk prosessering i sosial persepsjon, atferd, målforfølgelse, evalueringer og emosjonelle reaksjoner.

Automatisk prosessering i sosial persepsjon.

I følge The Dicitionary of Psychology (Corsini, 2002) er priming “a process of increasing the availability of various types of information in an individual’s mind by exposure to stimuli that activate such information.” (s. 758). Tory Higgins, Stephen Roles og Carl Jones var blant de første som systematisk undersøkte effektene av priming på atferd – nærmere bestemt på sosial persepsjon. I deres klassiske eksperiment fra 1977 ble deltakerne forklart at de skulle ta del i to uavhengigge forsøk; det ene en persepsjonsstudie og det andre en studie i leseforståelse. I den førstnevnte ”persepsjonsstudien” ble deltakerne bedt om å identifisere forskjellige farger mens de lærte seg lister av ord. Under det som angivelig var en studie i leseforståelse fikk deltakerne i oppgave å lese et avsnitt om en person ved navn ”Donald”, og påfølgende beskrive det inntrykket de fikk av ham. Beskrivelsen av Donald var svært tvetydig og ga rom for mange tolkninger vedrørende Donalds karakter. Ordlistene som skulle memoreres i den innledende persepsjonsstudien bestod av ord knyttet til trekkategorier (utadvent, nevrotisk, snill) og deltakerne ble delt inn i en av fire betingelser. To av gruppene fikk lest opp ord som lett lot seg bruke i beskrivelsen av Donald, enten positive (gruppe 1) eller negative ord (gruppe 2). De to andre gruppene (kontrollgruppene) fikk lest opp positive (gruppe 3) og negative (gruppe 4) som ikke egnet seg i karkateristikken av atferden til Donald.

Tabell 1 viser resultatene Higgins og kollegaene hans fikk. Som forventet var det en signifikant forskjell mellom de forskjellige betingelsene i deltakernes tolkning av Donalds atferd. De deltakerne som ble primet positive anvendelige trekkategorier beskrev senere Donald i positive ordlag, signifikant oftere (p < .01) enn hva tilfellet var for de deltakerne som ble primet med negative, anvendelige trekkategorier. Forskjellen var også signifikant (p < .01) i de tilfellene hvor Donald ble beskrevet i negative ordlag. Forskjellene i kontrollgruppen var ikke signifikante.

Studien og resultatene den produserte ble av Higgins tatt til inntekt for at det finnes en passiv, automatisk primingeffekt på sosial persepsjon. Studiet vakte stor oppsikt i sin tid og satte i gang en kaskade av studier tilegnet fenomenet av automatisk prossessering (Bargh & Chartrand, 1999).

I neste del av serien ser vi nærmere på hvor automatisk mye av vår atferd er.

Er vår egen atferd egentlig under vår kontroll og kan ytre faktorer påvirke atferd vi vanligvis ser på som selvbestemt?

I en serie artikler skal jeg ta for meg temaet som i psykologien omtales som automatisk prosessering (automaticity). Artikkelserien baserer seg på en rapport skrevet i 2003, så oppdaterte lesere med innvendinger og eksempler på nye funn, bes benytte seg av kommentarfeltet.

1 Innledning

At vi gjør ting uten å være bevisst det kommer neppe som noen overraskelse på leseren. Vi er sjelden oppmerksomme på hvordan vi setter ned foten når vi går, og selv om det var vanskelig i begynnelsen, ble kløtsj- og gassbruken automatisert ganske fort. Øvelse gjør mester, og mesteren trenger ikke tenke på de smålige detaljene novisen bekymrer seg over.

I denne artikkelserien vil jeg, basert på klassisk og ny litteratur, prøve å gi leseren et innblikk i forskningen og teoriene omhandlende automatisk mental prosessering. I denne artikkelen får du en kort oppsummering av forhistorien til dagens forskning og en klargjøring av begrepet ”automatisk prosessering” og de mest sentrale prinsippene som inngår i det. I senere artikler får du presenteret forskning som utdyper rekkevidden av automatiske prosesser i atferd, sosial persepsjon, målforfølgelse og evalueringer – prosesser vi gjerne anser for å være under vår bevisste kontroll. I utvalget av studier har jeg valgt å holde meg til primingparadigmet, fordi fellesnevneren i studiene forenkler gjengivelsen av studiene og sammenlikninger mellom dem. I tillegg illustrerer primingstudiene godt hvor subtilt prinsippene opererer, men samtidig hvor kraftige utslag de kan få. Avslutningsvis diskuterer jeg noen av implikasjonene ved denne forskningen. Jeg har bevisst valgt å utelate spennende resultater fra nevrofysiologien fordi det ville gått utenfor belastningsrammen en slik oppgave har, uten at det i større grad ville tydeliggjort poengene jeg ønsker å få fram i diskusjonen. Den interesserte leser anbefales på det sterkeste å lese Antonio Damasios ”Decartes’ feiltakelse” (1996), Daniel Dennetts ”Freedom Evolves” (2003), Steven Pinkers ”The Blank Slate” (2002) og Jonah Lehrers «How We Decide» (2010)

2 Forhistorien

Tanken om at mennesker fungerer på et nivå utenfor vår umiddelbare bevissthet og kontroll er ikke av ny dato. Deterministiske filosofiske teorier i middelalderen påstod at mennesker bare har en følelse av kontroll, men at atferden var bestemt av høyere krefter og Descartes proklamerte i sin demonhypotese at det eneste som er under vår selvstendige kontroll er tankene våre og understreket med dette at svært mye ikke er det (Tollefsen, Syse, & Nicolaisen, 1997). I det 19. århundre stilte Nietzsche spørsmål ved konseptet ”fri vilje” i sin helhet (Tollefsen et al., 1997) og inspirerte med det samtidige og etterfølgende tenkere. Carl Gustav Jung hevdet en gang at akkurat som vi ikke kan se stjernene i daglys fordi det er for lyst, kan vi heller ikke se våre ubevisste tanker når vi er våkne (Saugstad, 1997). Også Sigmund Freuds psykodynamiske teori postulerer at det meste av vår mentale aktivitet er ubevisst. Hans psykoanalytiske teori så menneskets atferd som et resultat av biologiske impulser og deres samspill med omgivelsene. Å bli klar over disse ubevisste kreftene og deres samspill var, ifølge Freud, veien å gå om man ønsket å forandre menneskelig atferd. (Buss & Larsen, 2002).

J. B. Watson var den fremste representanten for behavioristene i begynnelsen av 1900-tallet, og hevdet, i likhet med Freud, at atferden vår er utenfor vår bevisste kontroll. Distinksjonen mellom behaviorismen og den psykoanalytiske teori ligger i at mens det psykoanalytiske perspektivet fokuserer på indre, medfødte drifter, plasserer behavioristene grunnlaget for atferd i eksterne stimuli (Buss & Larsen, 2002).

Som reaksjon på og i kontrast til datidens dominerende psykologiske teorier (behaviorismen og psykoanalysen) dukket humanismen opp på 50-tallet, og introduserte ideen om det kausale selvet (”the causal self”) – enkelt beskrevet som et selv som initierer atferd, men som ikke selv har en årsak. 50 år senere lever ideen om et uforårsaket forårsakende selv videre innenfor humanistisk inspirerte teorier. I denne sammenheng står faktisk humanismen i en særstilling som den eneste av de store psykologiske teoriene som har et begrep om fri vilje (Bargh & Ferguson, 1999). For selv om enkelte kognitive teoretikere (Bargh & Ferguson referer til Neisser, 1967) forsøker å inkorporere årsaksløse eksekutive instanser, søker moderne kognitive teorier å forklare psykologiske fenomen ved hjelp av deterministiske mekanismer, og forkaster med tanken om et kausalt selv (Bargh & Ferguson, 1999).

3 Hva er automatisering?

“It is a general principle in Psychology that consciousness deserts all processes where it can no longer be of use… We grow unconscious of every feeling which is useless as a sign to lead us to our ends, and where one sign still suffice others drop out, and that one remains, to work alone.”

William James (1890)

Automatiske tanker og atferder beskrives av Wheatly og Wegner (2001) som tanker og atferd som oppstår effektivt, uten behov for bevissthetens monitorering. De fleste av tankene våre og det meste av atferden vår er automatisk eller har automatiske komponenter – med god grunn. Automatisk prosessering foregår raskt og tillater oss å bruke oppmerksomheten der den trengs mest. Det kanskje viktigste prinsippet å forstå når vi nå skal se nærmere på automatisk prosessering slik det brukes i psykologien, er ”continguous activation”. Prinsippet postulerer at når to ting, for eksempel en ekstern stimuli og en psykologisk respons, opptrer ofte (frekevnt) og regelmessig (konsistent) sammen vil det dannes robuste assosiasjoner mellom dem, som vil resultere i at den psykologiske responsen utløses automatisk hver gang den eksterne stimuli er tilstede (figur 1a og 1b; Wheatly & Wegner, 2001). Enkelt forklart har det bevisste responsvalget til slutt blitt tatt så mange ganger (og uten alvorlige konsekvenser) at det er lite hensiktmessige å bruke de begrensete ressursene vi har i oppmerksomheten til å ta valgene flere ganger.

Et annet sentralt moment ved automatiseringen av bevisste mentale prosesser, er at denne automatiseringen i seg selv er automatisk (Bargh & Ferguson, 1999). De nødvendige og tilstrekkelige betingelsene for automasjon består av frekvens og konsistens i bruken av det samme settet mentale prosesser under de samme omstendighetene – uavhengig av om frekvensen og konsistensen oppstår på grunn av et ønske om å tilegne seg en ferdighet, eller om de oppstår fordi vi tidligere har hatt en tendens til å ta de samme valgene hver gang. Prosessene i det sistnevnte tilfellet blir også automatisert, men siden vi ikke begynte med en intensjon om å automatisere dem, er vi ikke klar over at de har blitt slik, og dermed er vi heller ikke klar over det når de opererer.

FORTSETTELSE FØLGER…